Engasjerende om enker på eventyr

Marjas jord åpner med en tikkende, klokkeaktig lyd. På scenen, som er mørk og innredet med fylte striesekker i ulike

marjas jord

Av Oleg Bogajev
Regi: Charlotte Frogner
Dramaturg: Ingrid Weme Nilsen
Visuelt ansvarlig: Christina Lovery
Musikalsk ansvarlig: Gregor Mistyshyn
Musikk av: Gregor Mistyshyn og div. russiske komponister
Sanger: Idun Grüner Trohaug

Det Norske Teatret, 3. februar 2022.

størrelser, ligger den eldgamle Marja (Ellen Birgitte Winther) henslengt på en sekk. Tikkingen akkompagneres med lyden av en litt overdrevet og morsom jamrende snorking. Men den gamles jamringer får snart et alvor over seg, idet de to venninnene Serafima (Karl-Vidar Lende) og Praskovja (Hilde Olausson) entrer scenen. Strevende, med tunge revmatiske skritt, bærer de en enkel trekiste, som de til slutt får plassert foran venninnen. Tiden er rent ut for Marja, og Serafima har vært gavmild og gitt den døende venninnen kisten som hun hadde spart til seg selv – en gest hun ikke lar gå ubemerket hen.

De tre gamle kvinnene fascinerer og engasjerer allerede fra start. Skuespillerne gjør en imponerende jobb i å gestalte trioen med hver eneste lille bevegelse og ansiktsuttrykk. Oldingfaktene er overbevisende, samtidig som de ikke oppleves ensidig parodisk. De tre skautkledde damene, med sine ulike personligheter, er sjarmerende og interessevekkende.

En snodig reise

Dødsscenen drar ut og fylles med galgenhumor, særlig knyttet til hverdagens små tragedier. Som forklaringen på hvorfor kistelokket mangler: Det er en luksus man ikke kan unne seg om man mangler ved. Da Marja omsider dør, blir løsningen å hekte av døren til utedoen – under den kan Marja «liggje som ei dronning», hevder Serafima.

Men de trenger ikke tisse i friluft likevel. Serafima og Praskovja oppdager nemlig at Marja ikke er død. Hun møter dem med en rå latter, og forklarer at hun «ombestemte seg». Og ikke nok med det: Ved siden av henne står det to vodkaglass. Da hun lå på dødsleiet, skal ektemannen Ivan ha kommet på besøk. Han er i live, i likhet med alle de andre mennene som falt i krigen. Nå må de skyndte seg til togstasjonen for å møte soldatene som er på vei hjem.

Marja leder an, og Praskovja er ikke vanskelig å overbevise. Den lett fornærmede Serafima er skeptisk, men blir med likevel. De legger i vei, med Serafimas ku – som hun frekt nok har oppkalt etter Marja – på slep. Her kommer kveldens første møte med skuespiller Pål Christian Eggen, som gestalter en rekke ulike figurer gjennom forestillingen. Med et par krykker som frembein, en kubjelle rundt halsen og et drøvtyggende uinteressert uttrykk, vralter han inn på scenen og stjeler showet – frem til kuens tragikomiske endelikt.

Hitler og Stalin i skogen

Etter hvert møter den aldrende trioen flere figurer. Eggens Hitler er som et hissig lemen, som spytter ut skjellsord mens han skjelver nærmest ukontrollert. Men, han har en ulvehale, og det er usikkerheten rundt hvem eller hva de egentlig har møtt på i skogen som løfter scenen: Var det Hitler eller en ulv som truet dem – eller snarere en skogvette, som Marja foreslår?

Denne undringen knyttet til hva som egentlig er sant, bidrar til at jeg synes Hitler-scenen fungerer bedre enn det senere møtet med Stalin, som er sørpe dritings og truer trioen med pistol. Situasjonen er skremmende og smått kaotisk, men Stalin-skikkelsen blir etter hvert litt uinteressant fordi han ikke er stort mer enn full.

Møtene understreker at krigen det snakkes om er andre verdenskrig. I dette stykket handler det imidlertid om aldrende krigsenker mange tiår etter kampene. Oleg Bogajev, som har skrevet stykket, skal ha sagt at soldatenes skjebne var enklere enn kvinnenes, fordi: «Det er vanskeligere å vente enn å dø». Marjas jord gir stemme til de som venter forgjeves, og det er politisk brodd i fremvisningen av krigens meningsløshet. Gjennom å peke på landsbyene som er lagt øde og enkenes langvarige sorg, reflekterer forestillingen over krigens omkostninger langt unna fronten.

Eventyrlig vandring og sorgtunge historier

Det er ikke et kjedelig øyeblikk på turen, og vandringen de tre konene har lagt ut på blir gradvis mer og mer absurd. Idet trioen møter et ekorn og en fluesopp som gir dem råd på veien, spilles det også tydelig på trekk fra eventyrsjangeren. Parallelt med at handlingen blir sprøere, graves det også dypere i kvinnenes personlige historier, noe som bidrar til å menneskeliggjøre dem. Fascinasjonen ved karakterene supplementers dermed av en god dose sympati.

Jo mer troen på at mennene lever vokser, desto mer sårbare viser de seg. Praskovja rakk ikke å gifte seg med sin kjære soldat, men sorgen over å ha mistet ham er ikke noe mindre selv om de ikke hadde «riktig status». Hilde Olausson skildrer traumet på mesterlig vis, hvor smerten får den eldgamle konen til å nærmest transformeres til et lite sorgtynget barn.

Den harde Serafima innrømmer på sin side at ekteskapet ikke var rosenrødt, og med det løftes spørsmålet: Hvordan sørge over noen man hadde et svært komplisert samliv med, når fortellingen om soldatene som døde i krigen er en ren heltefortelling? Historien gir karakteren en ekstra dimensjon, og Karl-Vidar Lendes rolletolkning tar konsekvensen av at innrømmelsen mykner karakteren. Det er også verdt å nevne at han generelt spiller Serafima svært overbevisende, og at det ikke gjøres noen overflatisk humorpoeng ut av at han er en mann som spiller en kvinnelig karakter.

Dødens tilbakekomst

Etter å ha gått i sirkler en lang stund, ender forestillingen på et vis tilbake ved start. Marja skal dø. Men avslutningen byr på en velfungerende tvist som stiller all den tidligere handlingen i ett nytt lys. Dermed får publikum endret sinoppfatningen av om hva som egentlig har skjedd på scenen, og dette gir en ekstra dimensjon til stykket.

Med Marjas jord har skuespiller Charlotte Frogner gjort en vellykket regidebut. Forestillingen er en engasjerende skrøne om Marja og venninnene, fortalt med humor og varme. Ikke nok med at regissøren er fersk, det er også første gang et helt verk av samtidsdramatikeren Oleg Bogajev spilles på en norsk scene. Han regnes som en del av retningen ny dramatikk i Russland, som vokste frem etter Sovjetunionens fall. Det er teater som tar sikte på å skildre ikke-idealiserte og ærlige menneskeliv, hvor sosiale problemer tas opp uten at det blir åpenlyst politisk. Marjas jord gir mersmak, og det blir spennende å se om det norske publikummet får se flere skuespill av Bogajev fremover.