Kampen for elva

Historien om Alta-kampen er fortalt mange ganger de siste tiårene. Når Beaivváš tar den til scenen i 2022, like over førti

Ellos Eatnu! Nullpunkt

Manus og regi: Mette Brantzeg.

Basert på intervjuer med: Jorunn Eikjok, Niillas A. Somby, Johs. Kalvemo

Skuespillere: Mary Sarre, Marte Fjellheim Sarre, Nils Henrik Buljo, Iŋgor Ántte Áilu Gaup, Egil Keskitalo.

Kostymedesigner: Anne Berit Anti

Komponist og musiker: Roger Ludvigsen

Lysdesigner: Maria Therese R. Oskal

Sámi Našunálateáhter Beaivváš

Upremieer Hålogaland Teater, 8. februar 2022

år etter at striden stod på sitt mest intense, er det med utgangspunkt i fortellingene til tre tidsvitner; Jorunn Eikjok, Niillas A. Somby, og Johs. Kalvemo. Hovedfokus er på de dramatiske hendelsene i 1979-82, og hvordan det ble opplevd fra perspektivet til Eikjok og Somby som var unge aktivister på den tiden, og NRK-journalisten Kalvemo som dekket dramatikken i Stilla.

For dem som skulle trenge en oppfriskning: kampen mot vannkraftutbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget regnes som en definerende sak for den samepolitiske utviklingen i Norge – og har vært viktig også i andre deler av Sápmi. Den var i tillegg en viktig naturvernsak, og for mange nordmenn ble det et første møte med samene som urfolk og rettighetshavere. Selve kampen om å verne elva ble ikke vunnet, men i etterkant av striden kom mange viktige endringer som styrket samenes rettigheter og representasjon på norsk side av Sápmi.

Mikser fortelling og film

Som dokudrama holder stykket seg til de faktiske hendelsene, med fokus på sultestreiken i Oslo i 1979, politiaksjonen i Stilla i 1981, og brosprengningsforsøket i 1982. Det begynner rolig og lavmælt, med et sitat fra Ánde Somby om at elven og laksen skal få være i fred, at det ikke skal gjøres urett mot elva. De fem skuespillerne på scenen begynner fortellingen, og veksler mellom ulike roller og spillestiler; noen ganger snakker de direkte til publikum som fortellere, men de inntar også rollefigurer og karakterer, spiller ut scener, joiker, er aksjonister, politi, nordmenn og samer. Kledd i kostymer som tar utgangspunkt i gáktien (kofta) i nyanser av grå og sort, tolker jeg det som en referanse til noe dokumentarisk, men også en nøytralitet i scenerommet: at de ikke i seg selv har så mye farger gjør at det dokumentariske materialet kommer tydeligere frem.

For skuespillerne er ikke alene på scenen: Bak dem projiseres videomateriale og bilder som blir en virkningsfull del av fortellingen, og gir en ekstra dimensjon når begivenhetene blir spilt ut eller fortalt om av skuespillerne. Som regigrep holder det virkeligheten konstant nær, som både historie og her-og-nå på samme tid. Klipp fra intervjuer og dokumentarer lar også tidsvitnene komme til orde uten å stå på scenen, og gjør det enkelt å følge med på tekstingen mellom nordsamisk og norsk.

Lag med koreografi

En som utmerker seg på scenen er Marte Fjellheim Sarre, som virkelig får vise frem bakgrunnen sin som danser i denne forestillingen. Flere av scenene er ledsaget av koreografi som fremhever og forsterker formidlingen av teksten, enten det skrives brev til Kongen eller unge samer utsettes for samehat og hets på skolen. Fjellheim Sarre har en naturlig tilstedeværelse og utstråling, og bevegelsene hennes gir en ekstra dybde til de ulike lagene av formidling. Det gjør også at de dramatiske høydepunktene blir mer markert, og når konfliktene topper seg glir dansen sømløst sammen med de historiske bildene.

Samspillet mellom de fem på scenen er preget av varme og god rytme i dialogene, hvor ingen «eier» en rollefigur, men de skifter og deler på ulike deler av fortellingen. Dette fungerer godt, men faller litt fra hverandre i scenene hvor de skal snakke og bevege seg i kor. Om det er premierenerver eller skyldes at koronaen snek seg inn i øvingsperioden er vanskelig å si, men i det store bildet er det tilgivelig all den tid kraften i fortellingen er så sterk og godt formidlet gjennom de andre elementene. I og mellom scenene er ofte joiken et bærende element, som også er med på å bygge en forståelse av karakterene og stedene det dreier seg om.

Konflikter og humor

Alvoret og dramatikken ledsages av en lun humor og formidling, som når Detsika-leiren i 79 blir parodiert som en hippiefestival, og det settes akkurat så på spissen at hele salen bryter ut i latter. Her er også nok av røverhistorier fra Stilla og andre deler av historien; om lydmannen til NRK som ble arrestert fordi han gikk i pesk i vinterkulda (og Johs. Kalvemo må overbevise dem om at de trengte ham før de skulle på lufta om noen minutter), eller hvordan Nils Utsi var blant de første som ble arrestert av politiet i Stilla, men rakk å snike seg tilbake for å bli arrestert på ny. Særlig er det skuespiller Nils Henrik Buljo som bærer disse komiske avbrekkene, som gjør både stemningen i salen og fortellingen i seg selv lettere.

Forestillingen viker heller ikke unna for at det var konfliktlinjer innad i det samiske: Norske Samers Riksforbund (NSR), for eksempel, ønsket at mer diplomatiske metoder enn sultestreik skulle tas i bruk. Det var ikke full enighet om strategier og konfrontasjon, men det var samtidig samhold og kampvilje som førte frem til de store begivenhetene og deres etterspill. Menneskeskjebnene det involverte, både de som knakk og de som jobbet videre for den samiske framtiden de trodde på, får plass og anerkjennelse, og de tar seg tid til å fortelle både om møtet med nordmenn og bysamene i Oslo, som ikke tidligere hadde turt å vise seg som samiske i storbyen.

Tidslinjer fra da til nå

Selv om hovedfokuset er på dramatikken fra 1979-1982 får vi også en historisk sveip som plasserer opplevelsen i tid og rom. Vi går tilbake til de første planene fra NVE om å demme ned et enda større område og flere vann på Finnmarksvidda for kraftproduksjon, om folkemøter og folk i Máze og andre deler av Finnmark som fryktet for fremtiden. Slik tegnes et bilde av hvordan konflikten bygget seg opp utover hele 70-tallet før den kulminerte i aksjonene. Det gir en dypere forståelse av hva som fikk unge samer til å delta i sultestreik i Oslo, sitte i leir i Stilla og blir fjernet av politiet, og hvorfor Somby med to andre førsøkte å sprenge i stykker en anleggsbro da alt annet håp virket å være ute. Forsøkene og frustrasjonen er godt formidlet – hvordan de håpet, skrev brev til statsministeren og Kongen, fikk internasjonal støtte og gikk og ventet på en dom som skulle gå hele veien til Høyesterett før saken ble tapt i 1982.

Selv er jeg født et tiår etter at alt dette var over. Jeg har lest og lyttet til tidsvitner tidligere, men underveis i forestillingen er det noe som faller på plass for meg som jeg ikke fullt ut har sett eller følt like sterkt på tidligere; nemlig forspillet til dramatikken, alle årene før de store aksjonene ble satt i gang. Det klinger i samtidens strider rundt vindkraftverk, gruver og kraftlinjer, som også er trukket ut i tid og rom gjennom mange og lange konsultasjoner før demonstrasjonene når nyhetsoverskriftene. For selv om vi er kommet mye lengre i dag, er vi likevel kommet alt for kort. I motsetning til Alta i 1982 har Høyesterett i 2021 dømt konsesjonene til vindkraftverkene på Roan og Storheia i Trøndelag ugyldige, men foreløpig har ikke regjeringen respektert dette. Nesten et halvt år etter går vindturbinene fortsatt, og reindriftas vinterbeiter er like tapt som før domsavsigelsen. Den allmenne rettsfølelsen, og rettighetene til de samiske reindriftsutøverne, virker å være like prekære i dag som for førti år siden, men med mange flere nullpunkt enn bare det ene i Stilla.

Den kollektive opplevelsen

Derfor kjennes det viktig og riktig at det er nettopp Beaivváš som iscenesetter fortellingen om Alta-kampen nå.Det er på sett og vis en retur til startpunktet både for teateret selv og de viktige hendelsene som formet hva Sápmi er blitt i dag. Det betyr noe hvem som forteller denne historien, og det betyr noe at det er nordsamisk som er hovedspråket på scenen. Når forestillingen legger ut på turné vil den også treffe en rekke områder hvor kampen om land og vann i høyeste grad er pågående, og slik treffer den samtiden med en kraftig påminnelse om historiens betydning.

Her kan teateret noe som ikke alle de andre formidlingsformene på skjerm og radio kan: det skaper et kollektivt rom, hvor vi kan gå ut av salen og snakke videre om det som vi har opplevd sammen. På premieren i Tromsø var også Eikjok, Somby og Kalvemo selv tilstede, og vissheten om dette la en ekstra nerve både i det historiske og i den kollektive opplevelsen som publikummer. Ellos eatnu! er en historietime av det slaget man skulle ønske ikke tok slutt: nyansert, tett på og engasjerende fortalt om noen av de viktigste hendelsene i vår nære historie.

(Publisert 10.02.2022)