
Vilt, morsomt og litt rotete
Maria Parrs roman «Keeperen og havet» har blitt til en lys og livlig forestilling, som byr på mye moro både for store og små, men noen ganger er det litt vanskelig å følge fortellingen.
I Maria Parrs glimrende debutroman Vaffelhjarte(2005) fikk vi for første gang møte Trille og hans elleville nabo Lena, som bor og herjer i den lille fjordbygda Knert-Mathilde. Med sin andre roman, Tonje
Glimmerdal(2009), skrev Parr seg inn i litteraturhistorien. Tonje er kommet for å bli, sammen Pippi Langstrømpe og Ronja Røverdatter og noen få andre som vi er så heldige å kunne omgås iblant. Boka ble fort en bestselger, den ble oversatt til mange språk og belønt med mange priser, både norske og internasjonale. Vaffelhjarteble til TV-serie (2011), og begge bøkene ble spilt på teatret. Midt i alt dette bruset holdt Maria Parr seg lenge stille, inntil Keeperen og havetendelig kom i 2017. Her vendte hun tilbake til Knert-Mathilde og bestevenneparet Trille og Lena. Det var en glede å møte dem igjen. Det er denne boka som nå er dramatisert og spilles på Det Norske Teatret.
Vill og frisk oppsetning
Når barn og voksne kommer inn i salen, sitter Trille (Vetle Bergan) og spiller på et key-board på toppen av en lys og hvit tribune, mens Lena (Ina Svenningdal) sykler rundt. Begge smiler og vinker oss velkommen. Den glade musikken, de fargerike klærne og alt skrotet som ligger slengt rundt omkring vekker assosiasjoner til de livlige og rustne og postindustrielle åttiåra. Alle er litt rødmussede rundt øyne. Det er en fin balanse i scenografien og kostymene til Sven Haraldsson.
Lena er gæren og skrytete og selvopptatt; Trille er sjenert, lojal og beskjeden, men også svært modig når det trengs. Når forestillingen setter i gang, er de 12 år og skal begynne i femteklasse. Vi følger dem gjennom et skoleår som byr på like mye moro som dramatikk. Når nederlandske Birgitte flytter til Knert-Mathilde, faller Trille pladask for den lyse blide jenta som snakker engelsk og ligner en sol. Lena er ikke fornøyd, men har nok med sitt: Selv om hun alltid har vært keeper på det lokale guttelaget, blir hun byttet ut når det kommer en ny trener. Både Lena og Trille må kjempe for å finne sin plass, og finne tilbake til hverandre.
Fire skuespillere og mange roller
Vennskap og nærhet mellom barn og eldre er et gjentatt motiv i Parrs bøker. Også i denne oppsetningen har Trilles gamle farfar en særegen posisjon. Den fine rollen er spilt av Per Schaanning, som starter litt mumlende men kommer seg etter hvert. Vetle Bergan spiller en veldig fin Trille, som viser både sårbarheten og viljestyrken og skøyerlysten til den originale karakteren. Svenningdal gjør det også bra som Lena. Men det er Kaia Varjord som imponerer mest: hun spiller alle de resterende rollene. Og hun er like overbevisende når hun spiller barn (den bøllete Kai-Tommy og den smilende soljenta Brigitte), som når hun spiller voksne (fra fedre til mødre, fra lærer til trener). Hun glir med all naturlighet fra den ene rollen til den andre og trenger bare å bytte jakke og parykk for å være et helt nytt menneske. Noen ganger bytter hun midt på scenen, uten at det skaper den minste forvirring. Det er fryd å se henne forvandle seg, selv om man kan bli andpusten av mindre.
Litt uklar dramatisering og kanskje litt for mye engelsk
Romanene til Parr er nok ikke lette å spille på teater. Historiene går gjennom lengre perioder med tid, og mange små scener danner like mye et landskap som en fortelling. Kjersti Horn, som står for både dramatisering og regi, har lykkes bedre med det første enn med det andre. I de siste årene blir Horn ofte nominert til Heddaprisen, også denne oppsetningen er både spennende, morsom og original, men hun har ikke helt klart å finne fram til en balanse mellom de genuint morsomme og impresjonistiske scenene og et litt mislykket forsøk på å beholde en narrativ struktur.
Det er befriende å se hvordan karakterene skeier ut på scenen: de spiser og drikker og kaster ting rundt omkring, de sykler og løper og danser, de maler graffiti på vegger og gulv, helt til tribunen ligner en ganske forsøplet skatepark. Og det unge publikum ler storøyd med. De minste barna må riktignok spørre litt underveis når nederlandske Brigitte snakker mye engelsk, men stort sett koser alle seg. Vanskeligere er det å følge begivenhetenes forløp. Trille er både karakter og forteller, og det hjelper at vi får årstidene malt på veggene: «Sommar» og «Haust» og «Vinter», men det hele kjører litt ut når dramatikken skal nå sitt høydepunkt. Da skjer alt for fort, uten at det er lett å forstå hvorfor Trille er så lei seg eller hvorfor Lena er så opprørt. Svakest er den utløsende scenen når farfaren har en ulykke med båten og Trille må tre inn. Det er uklart om det voldsomme blodsølet hører til farfaren eller til den enorme kveita, og det er ikke lett å forstå om farfaren kommer levende ut av det. En liten stund rår det stor forvirring i salen og man hører mange barn spørre hva som har skjedd. Men når Lena og Trille begynner å krangle, finner de fleste tilbake til handlingen, og finalen er storartet. Svenningdal viser seg på sitt beste i de siste scenene, når hun spiller en rørende og såret Lena, som snart kommer til hektene: «Det må no for svingande gå an å bli forelska utan å bli idiot i samme slengen!» hyler hun til Trille før hun bestemt går inn for å hjelpe sin beste venn. Når forestillingen slutter med livlig dans, danser vi alle med. Vi har hatt det riktig gøy og vi drar fornøyd hjem.
(Publisert 25.02.2022)