«Den beste kampen er tapt kjærlighet»

I en blå verden tripper en figur inn på scenen med store, glade og forskremte øyne. Hun ser på oss, tar forsiktig på tekstilgjenstandene om

Sanger for bortkomne dager – og grønn tusj

Basert på «Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til må synge samtidig» av Kim Hiorthøy.

Regi: Maria Drangeid

Scenografi og kostymer: Olav Myrtvedt

Lysdesign: Eivind Myren

Tekstilinstallasjon: John K. Raustein

Premiere i Teaterkjelleren på Trøndelag Teater, 5. mars 2022

seg, koser med dem og hopper forsiktig rundt omkring. Hun smiler og ler, hulker og gråter. Det er naivt, med en barnslig undring over verden og full av umiddelbare følelser. Så kommer neste figur inn og sier «grønn tusj».

I begynnelsen var ordet og så ble det kropper av det

Kim Hiorthøy er en multikunstner fra Trondheim og debuterte som forfatter i 2002 med Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig. Gjennom en serie små tekster finner han fram til springende og sammensatte punkter i situasjoner og hendelser. Han tar tak i enkle og vanskelige øyeblikk i en tenkt hverdag, og med korte beskrivelser, tanker og dialoger finner han en menneskelighet som er både blåøyd, uskyldig, utfordrende og absurd.

Å føre over prosa til scenen er alltid noe å bryne seg på, men fordelen i Hiorthøys bok at den er uten lineær overbygning og at tekstene er korte. Språket er visuelt beskrivende og fulle av konkrete overlegninger og dialoger. Det står ingenting i programmet om hvem som har utviklet sceneteksten, så da tillegger jeg ensemblet den innsatsen. Basert på boken har ensemblet fått til en helhet på scenen, der Hiorthøys språk og fortellinger er tydelig til stede, samtidig som de har satt sitt eget og helt tydelige preg på forestillingen.

En blå, blå verden

Scenografen Olav Myrtvedt og tekstilkunstneren John K. Raustein er ansvarlig for det visuelle arbeidet på scenen. Hovedinntrykket domineres av Rausteins skulpturer, tepper og puter eller mangefotete vesener. Det meste er i blått, med islag av brunt og grønt. Skulpturene og teppene lager et foran og bak, og de mange gjenstandene gir skuespillerne noe å ta tak i, bokstavelig talt. Kostymene til Myrtvedt fullbyrder scenen, der skuespillerne i blå heldrakter, blå dongeri, fuskepels, skjørt og kraftig blå øyensminke gir oss en naiv og fantastisk blå verden. Lyset er varmt og dempet og gir ansiktene en varm kontrastfarge til alt det blå. Rommet er mørkt, men ikke kaldt.

Fire fine figurer

Figurene er Hun ene (Maria Omarsdottir Austgulen), Hun andre (Synnøve Fossum Eriksen), Hesten (Marianne Meløy) og Kua (Hildegunn Eggen). De er navnløse på scenen, bortsett fra en grønn veske, som heter Bodil: Det er et guttenavn for det slutter på -il, som Bertil. De fire spretter og hopper omkring, og har små samtaler mellom seg. De framstår som selvsikre og usikre, impulsivt glade og engstelig tilbakeholdne. Her er sårhet og skuffelse, sammen med undring og nysgjerrighet. Skuespillerne utstråler spilleglede og holder publikum fanget med sine påstander og tanker, sine absurde dialoger og situasjoner. Tekstfragmentene fra Hiorthøy finner sin naturlige plass i dette universet.

Nye talenter

Maria Drangeid er en nyutdannet regissør fra KHIO og viser god kontroll over det fragmenterte stoffet. Hun har frambragt en løpende helhet mellom Hiorthøys ord og Rausteins tekstiler, og gitt skuespillerne et godt arbeidsrom å virke i. Sanger for bortkomne dager – grønn tusj er både en kompakt og luftig forestilling. Marie Drangeid er noe av en multikunstner selv, som regissør, utøver og forfatter, og er av Stavanger kommune utnevnt til Årets Stavangerkunstner for 2022.

Det er bare en uke siden at hennes tidligere medstudent på KHIO, Sigurd Ziegler, hadde sin regidebut med Nokon kjem til å komme. Her har Trøndelag Teater løftet fram to unge og dyktige regissører, og gitt dem en arena å boltre seg i. Og takk for det: Det skal bli spennende å følge dem videre.

Hjertesukket

Teaterkjelleren er et lite scenerom og det er både forstyrrende og irriterende at husets skuespillere med frikveld sitter på første rad og ler høylytt allerede før noe har hendt på scenen. Og fortsetter slik gjennom hele forestillingen. Det vitner om lite respekt for det øvrige publikum og deres inntrykk og opplevelser. Og det er respektløst overfor kollegene på scenen, for de er for gode til å trenge klakører.

(Publisert 11.03.2022)