Englestøv og hestekrefter

«You aren’t the one interpreting me, I’ll show you the way to understand me», åpner programteksten om forestillingen Seeking Unicorns i

seeking unicorns

Konsept og utøver: Chiara Bersani

Lyddesign: F. De Isabella

Dramatiurgisk assistanse: Luca Cincetta og gaia Clotilde Chernetih

Bevegelses-coach: Marta Ciappina

Oslo Internasjonale Teaterfestival, DoGa, 11. mars 2022

katalogen til Oslo Internasjonale Teaterfestival. Forestillingen har Norgespremiere på festivalens åpningsdag 10. mars, i de gamle fabrikklokalene som nå huser Design and Architecture Norway (DoGa). I et hjørne av dette store industrirommet, ligger Bersani i en myk, hvit fleecekjole, med hodet vendt bort fra publikum. Det myke plagget, stylet av Elisa Orlandini, virker som en behagelig flukt fra det kalde, harde betonggulvet. Et barn hoster, og nærmest øyeblikkelig svarer Bersani med et tilsvarende host. Respons og nærkontakt med tilskuerne vil vise seg å være en sentral brikke i hennes verk.

Hestekrefter

Helt i starten inntar Bersani det som den yogaelskende undertegnede gjenkjenner som katt/ku, med hendene og knærne i bakken. Hun trykker knoklene ned, og løfter det ene bakbenet opp og ned, og vrir det til i sirkler. Er det hovene til hesten eller halen til enhjørningen Bersani simulerer? Det foregår i alle fall i et forlenget tempo, som er så karakteristisk for deler av samtidsdansen. I bakgrunnen hører man lavt prat som glir inn i det som for meg fremstår som heismusikk, komponert av lyddesigner F. De Isabella. Hun vrenger armen mot gulvet og nærmest flekser musklene sine, på en måte som ligner bodybuilderes fremtoning. I verket Olympic Games (2017), som hun gjorde sammen med den atletiske danseren Marco D’Agostin, spilte de på hverandres ulike fysiske fremtoning. Kroppen som medium er tydelig i mange av Bersanis verk, som utøver med osteogensis imperfecta, en arvelig genetisk tilstand bestående av blant annet alvorlig benskjørhet og muskelsvakhet. «Ærlig talt, tror jeg ikke jeg hadde valgt dette yrket, om jeg ikke hadde denne tilstanden», sier hun i et intervju til Osteogenisis Imperfecta Federation Europe. Hun forteller at ved teaterutdanningen hennes på Scuola di Formazione dell’Attore of Lenz Rifrazioni theatre company ble ikke hennes sårbarhet en unnskyldning, men hun måtte oversette instruksjonene til sitt eget kroppsspråk. Det synes i verkene hennes, som jeg opplever bygger en bro mellom hennes kroppserfaring til andre med ulike funksjoner.

Pin up-modell

Liggende på siden, som på en solseng, ser Bersani avslappet ut, som om hun er på ferie. Hun har tatt håret ut av strikken og lar det henge løst idet hun vender ryggen mot oss. Musikken oppleves rundere, og sammensetningen av kroppsspråk og lydbilde gir assosiasjoner til andre strandferier på scenen, deriblant Susie Wangs The Hum.Bersani leker forsiktig med sine høyre fingre, peker på oss og inviterer oss inn med den skitne gesten å vinke oss til seg med pekefingeren. Det har en småfrekk konnotasjon, som gir forestillingen en uventet vending. «Når kroppen bryter med funksjonsnormen, forventes det at seksualiteten ikke eksisterer. Tidligere var funksjonsvariertes seksualitet i stor grad sett på som tabu, og det ble ofte antatt at alle funksjonsvarierte var aseksuelle», skriver spesialrådgiver og den selverklært «skeive funkisaktivist» Ingrid Thunem i det feministiske tidsskriftet FETTs utgave om funksjonsevne. Det fremstår som om Bersani rører i dette landskapet og forkludrer samfunnets syn på funksjonsvariertes seksualitet.

Å se og bli sett på

Apropos syn: blant de mer gripende aspektene ved forestillingen, er når Bersani beveger seg rundt og tett opp mot publikum. Musikken blir enda høyere, og den runde jazzen som er komponert for forestillingen overdøver nesten gjengen med pre-teens som sitter bak meg, hvisker og ser på telefonene. Det er særlig blikket jeg fester meg ved, hun har nærmest en stir down av alle publikummerne, ikke på en intimiderende måte, men med varm entusiasme og tidvise smil. Noen publikummere lener hun hodet mot og lar seg støtte av. «You arent the one interpreting me», sier hun, det er snarere hun som tolker oss. På denne måten opplever jeg at hun snur om på blikket som ofte vendes mot funksjonsvarierte kropper. Det kan være det medisinske blikket; som patologiserer personer med funksjonsvariasjoner og lar dem blir sett utelukkende som pasienter som må pleies eller sykdommer som må kureres, eller det sosiale blikket; som stakkarsliggjør og legger føringer for hva personer med funksjonsvariasjoner kan være – enten ofre eller inspirasjonskilder for normfungerende personer. Ved at hun ser så intenst og konsentrert på oss, er det som om vi blir synsfeltets objekt mer enn henne selv. Plasserer hun oss i en posisjon hun kanskje opplever å bli satt i selv? I alle fall, er dette en måte å subvert the gaze, altså undergrave standardblikket, til fordel for andre posisjoner.

Bersani nærmer seg sølvtrompeten som har ligget på motsatt hjørne av der hun begynte forestillingen. Hun spiller noen noter på den, og lener hodet og overkroppen langt bak i en yogisk kamel. Plutselig hører vi et orkester med blåseinstrumenter. Det er jo pre-teensene som virket forstyrrende og uinteressert i verket på starten, som er ansvarlige for orkestersamspillet med Bersani. Det blir et forsonende trekk som tilgir deres småprat gjennom verket. Når verket rundes av, sitter jeg igjen med en følelse av å bli dratt inn i en opplevelsesverden jeg ellers ikke har vært i. Og med det har Bersanis verk gjort inntrykk som varer.

(Publisert 12.03.2022. Oppdatert 12.03.2022)