Speil speil på veggen der, hvem er styggest i landet her?

Vårscenefest arrangeres i Tromsø 27.-30. april og har i år fokus på samisk scenekunst.

jo blank

Tekst: Ellisiv Lindkvist

Regi: Mette Brantzeg

Med: Anitta Suikkari

Teknikk og lysdesign: Marie Therese Oskal

Konsulent lyd/musikk: Roger Ludvigsen

Vorspiel Vårscenefest, 23. april 2022

Rådstua Teaterhus, Tromsø

Spilles også i Kautokeino 8. oktober og på Vega scene, Oslo 13.-15. oktober

Festivalen treffer nok en gang spikeren på hodet når det gjelder aktualitet og tematikk og timingen er perfekt. Flere av festivalens kunstnere kommer direkte fra Veneziabiennalen og den historiske åpninga av den Samiske paviljongen der. Det er blodfett gjort av en liten festival for fri scenekunst i nord.

Lørdag 23. april var det premiere på monologen Jo Blank som et vorspiel til Vårscenefest. Teksten er skrevet av forfatter, dramatiker, og fersk leder av Dramatikerforbundet, Ellisiv Lindkvist. Tematikken er beslekta med flere av hennes tidligere bøker og scenetekster og kretser rundt utenforskap og trange kvinne- og kjønnsroller. Regi er ved Mette Brantzeg.

Identitet og utenforskap

Scenografien er nedstrippa og effektiv med en innramma firkant av ledlys på golvet som definerer scenerommet, en lenestol og et par pappesker (som seinere blir til et flyttelass), samt et glass og ei flaske vin. Rommet fungerer godt både som Jo sine leiligheter, psykologkontor og sykehusrom. Monologen starter med 22. juli-angrepet. Jo sitter hjemme i hovedstaden og ser på Derrick mens nyhetene om angrepet blir mer og mer uvirkelig. Hun har nettopp skrevet et manus hun i (heldigvis) ikke har sendt til forlaget, der hun fantaserer om å skyte journalister og kritikere i tabloidpressen. Med det som utgangspunkt blir vi kjent med Jo og historien hennes, der hun fra pubertetsalderen av blir klar over at hun ikke passer inn i de tradisjonelle kjønnsrollene. Hun blir ekskludert fra fellesskapet både hos jentene og guttene og fra da av lever hun et liv i utenforskap, noe som blant anna fører til grenseoverskridende seksuell atferd og økende usikkerhet i forhold til egen seksualitet og kjønn. Hun blir aldri komfortabel med sin egen kropp eller utseende og gjennom forestillinga møter vi henne i ulike forsøk på å håndtere livet og sin plass i verden. Etter hvert forlater hun hovedstaden og flytter til distriktet, kanskje i et forsøk på å slippe unna seg sjøl eller få en ny start.

Perfekt casting

Monologen er interessant, spennende og har god framdrift de 75 minuttene forestillinga varer. Brantzeg og Suikkari har samarbeida flere ganger tidligere, noe som vises på scenen, regien og skuespillet flyter lett og Suikkari er en perfekt casting til rollen som Jo Blank. Hun har en androgynitet ved seg som kler rollen og har herlig fandenivoldsk tilstedeværelse på scenen. Fremstillinga av ei kvinne som hele livet har strevet med å finne sin plass er troverdig og dynamisk. Det er også lett å tenke seg at tematikken i stykket berører både regissør og skuespiller personlig. Både Brantzeg og Suikkari er voksne kvinner som har levd lange kunstnerliv, og det skal godt gjøres at de ikke har med seg erfaringer som kretser rundt kroppspress, kvinnekamp, makt og fokus på utseende og nettopp, det vakre, fra innsida av teateret. Lindkvist skal ha honnør for å berøre et tema som etter mi mening er alt for lite kunstnerisk behandla. Hvordan er det å ikke være pen? I hvilken grad greier vi kvinner å ikke strebe etter å være vakre og tiltrekkende, hva slags alternativer har vi, hvordan utfordrer vi disse delene av kjønnsrollene i dag?

Ufokuserte sidespor

Personlig syns jeg den nevnte inngangen i teksten virker unødvendig og litt malplassert. Jeg ser ikke at 22.juli-tematikken er nødvendig for forestillinga, og den blir heller ikke direkte tatt opp igjen underveis. Når Jo har flytta til et mindre sted utenfor byen, banker ei lita samiske jente på døra og lurer på om Jo er ensom. Det oppstår et fint selskap mellom de to som jeg syns kler den harde utstrålinga til Jo, men jeg blir litt forvirra over at det plutselig delvis snakkes samisk på scenen. Befinner vi oss nå i et samisk samfunn, eller er det tilfeldig at de snakker samme språk? Det samiske perspektivet kunne godt fått mer plass. Er kjønnsrollene og forventingene annerledes der, i så fall på hvilke måter? Det hadde vært spennende å sett mer av.

Savner mer sårbarhet

Når det gjelder lydbildet i forestillinga, som i stor grad består av korte snutter fra kjente låter som skal underbygge stemninga, syns jeg det ble for overtydelig og for lite integrert til at det gav noe ekstra. Jeg er heller ikke overbegeistra for delen der en gravid kvinne hopper ut av en bil for å rømme fra sin voldelige ektemann rett utenfor huset til Jo. Hun blir sendt til sykehuset, og mot slutten av stykket besøker Jo henne der, og et nytt potensielt fellesskap er i emning. Jeg syns denne slutten blir litt lettvint element som tar fokuset bort fra hovedtematikken i stykket. Hvis jeg skulle ønske meg noe, var det at stykket gikk enda lengre i å bore i det ubehagelige og sårbare ved å bli regna som ei stygg kvinne, som ikke opplever å bli begjært og som opplever kjønnsrollene og det normative som trangt. For sjøl om Jo kjenner på et utenforskap, og har levd store deler av livet som enslig, er det ikke tvil om at det er ei handlekraftig kvinne vi møter. Hun skriver bøker som forlagene sikler etter, hun bokser på fritida og har god kontroll på kroppen, sjøl om hun til tider drikker for mye for å døyve de vonde følelsene. Men hva slags ensomhet og skjørhet oppstår i mangelen på anerkjennelse for hvem du er og hvordan du ser ut? Hvem blir man i en slik mangel på speiling?

Monologen har både humor og alvor, og tar et perspektiv som er høyst aktuelt og som etter mi mening burde være mye mer behandla enn det er, både i teater og litteratur. Og sjøl om jeg syns stykket hadde tjent på å være noe strammere og litt farligere, er det ei sterk forestilling som absolutt er verd turen.

(Publisert 27. 04.2022)