Er det «synd om männen»?

Det Strindberg kalte «hjernenes kamp» var først og fremst en kamp om makt. I Faderen, Frøken Julie og Fordringshavere utforsket

Faderen

Oversatt av Kristin Sørsdal

Regissør: Eirik Stubø

Scenograf og kostymedesignar: Erlend Birkeland

Lysdesignar: Torkel Skjærven

Lyddesignar: Ole Herman Andersen

Dramaturg: Siri Løkholm Ramberg

Det Norske Teatret, Scene 2, premiere 7. mai 2022

Strindberg hjernenes kamp slik han mente den utspilles mellom mann og kvinne, og det er foreldrenes kamp om barna som først og fremst blir diskutert i Faderen. Det er gått tolv år siden stykket sist ble satt opp i Norge. I disse årene har en feministisk storm herjet i verden og flyttet kjønnsdebatten til nye steder. Dette knytter en spesiell spenning til denne nye oppsetningen av Faderen, forsterket ved at regissør Eirik Stubø ble indirekte rammet av den stormen. Forestillingen er på mange måter uklanderlig, men den lykkes ikke i å gjøre Strindbergs tekst relevant for dagens (manglende?) debatter om foreldreansvar.

Maskulin eleganse

Jeg kjenner en umiddelbar sinnsro når jeg kommer inn i salen. Scenen er badet i et varmt lys. Ouverturen i Wagners Tannhäuser ønsker oss velkommen i bakgrunnen. Innredningen er streng og smakfull; et elegant teak skrivebord til venstre og en fløyelssofa til høyre, ellers bare noe spredte stoler. Møblene og en platespiller peker på seksti- eller søttitallet, men noen elementer drar i andre retninger. En tent parafinlampe peker mot Strindbergs tid, og soldaten Nøgd, som trer inn iført grønne bukser og svart Nato-genser, peker mot våre dager. Dette er bare roen før stormen. Like etter går musikken kraftig opp og uten større overganger er Rittmesteren (Svein Roger Karlsen) og Pastoren (Lasse Kolsrud) på plass og godt i gang med å forhøre den frekke Nøgd (Christian Ruud Kallum). Vi er allerede midt i diskusjonen om farskap som vil prege hele stykket.

Mannsrollen

Eirik Stubø har definert Faderen som en «svanesang over mannsrollen», og det stemmer jo godt for Strindbergs stykke. Da Faderen ble skrevet var det mannens makt over kone og barn som ble utfordret, og den hadde han først og fremst som forsørger. Men når handlingen blir dratt så pass langt fram i tid, skurrer det for meg at økonomi skal være så avgjørende. Siden Strindberg har fedrenes rolle i familien vokst langt over forsørgerollen. Selv om Faderen regnes for å være et av Strindbergs mest kvinnefiendtlige stykker, er både kvinner og menn nyansert i denne oppsetningen. Karlsen spiller en rørende om enn hissig Rittmester, som burde få sympatien til å helle mot ham. Laura er likevel ikke demonisert, hun framstår som en sammensatt figur og Kirsti Stubø skinner i rollen. Hun kan være humoristisk, øm, forførende og voldelig, og i siste akt, når hun tar over makten, er hun uhyre sterk. I Stubøs fortolkning virker Laura mer desperat og uklok, enn grusom. Hun er «uvitende om sitt skurkaktige vesen», og hun lider. Begge ektefellenes lidelse er betont i iscenesettingen, spesielt i en scene, der Laura prater med den vaklende doktoren spilt av Svein Tindberg, som spør: «Har du tenk på hvordan han føler seg?». Laura bli svar skyldig, men Stubø går fram, setter seg i en stol rett opp mot publikum og kler karakteren med bunnløs sorg. Hun forstår Rittmesterens lidelse, og den kan egentlig bare måles mot hennes egen. Det er synd på menneskene i kampen mellom kjønnene. Men i den lange stillheten som oppstår føler jeg meg likevel provosert. For er det dette det dreier seg om?

Kampen om barnet

«En bedratt ektemann er en komisk figur for hele verden» skrev Strindberg om Faderen. Og det er jo ikke før Laura får Rittmesteren til å tvile på at han er Berthas far, at han virkelig begynner å miste forstanden. Men jeg har vanskelig for å engasjere meg i Rittmesterens kvaler, og særlig på grunn av hans forhold til datteren. Gina Bernhoft Gørvell spiller en vakker Bertha, som er naiv, men ikke dum, og helt blottet for morens skurkaktighet. Det er hun og ammen, flott spilt av Britt Langlie, som gir pusterom i den bitre kampen mellom Laura og Rittmesteren. Samtalene med faren er intime, og selv om Bertha forsvarer sin mor, er hun avgjort på farens side. I denne oppsetningen, tviler jeg ikke et sekund på at hun er ærlig når hun sier hun ønsker seg bort fra huset for å studere, men at hun er redd for å si det til moren. Samtalen blir da en bønn til faren om støtte mot en mor som kapper vingene hennes. Og da blir jeg plutselig engasjert, feminist som jeg er, i den manglende debatten om fedrenes begrensede rettigheter overfor barna. For meg er det akkurat her Strindberg står opp i all sin reaksjonære kraft og kommer i dialog med dagens høyrepopulisme, som vi lar monopolisere denne siden av debatten rundt foreldreansvar. Jeg bryr meg ikke det minste om Rittmesterens krenkede mandighet, men jeg kan klare å forstå frustrasjonen til en far som ikke klarer å forsvare barnet sitt mot en destruktiv mor. Og herfra kan jeg komme inn i Karlsens storartete spill i den siste scenen, og synes usigelig synd både på ham og på datteren. Når oppsetningen flørter med dagens kjønnsdebatter, men ikke tør å ta diskusjonen om foreldreansvar helt ut, blir den for grunn for meg.

(Publisert 09.05.2022)