Bort med håndverks-tanken!

I norsk teatertradisjon eksisterer det et begrep: Faget. Faget er skuespilleryrket, eller en intern kvalitetsbetegnelse på det. Faget er et sett erfaringer og regler for hvordan teater bør lages og utøves. Man snakker om å mestre eller ikke mestre Faget. Og om viktigheten av å beskytte Faget. 
Norge har alltid hatt et skuespillerdominert teater. I motsetning til Tyskland/ Russland med sin scenograf/regissør-tradisjon. Og den britisk/amerikanske, med dramatikeren som tyngdepunkt. 
Det er det norske skuespiller-selvbildet, som forvalter av et eviggyldig Fag, som holder hegemoniet i live. Dersom skuespillerne gir slipp på denne tanken om Faget vil skuespillerteatret opphøre. 
Jeg tror vårt skuespillerteater paradoksalt nok forminsker skuespillerens yrke, og har bidratt til en stagnasjon og generalisering av teaterspråket. Det er noe ufritt og upersonlig ved hele tanken om Faget. I den norske skuespillerkulturen er det sementert inn en stereotyp av hva som er godt teater, hva som er riktig og galt. Og hver produksjon, hver konsepsjon, blir møtt med det samme verktøyet – Faget. 
Resultatet blir at altfor mye av energien i teatret blir brukt i kamp mellom konsepsjon (kunst) og tradisjon (håndverk), med skuespillerne som beskyttere av tradisjonen. 

FORSTÅELSEN av hva som er «riktig» teater er i seg selv bakstreversk og fordømmende. Vårt «riktige» teater er altså en slags markert psykologisk realisme. Den er skuespilleryrket. 
Uansett hvor rart en utlending/regissør ønsker at man skal fremstå på scenen, er Faget alltid til stede i en god norsk skuespiller. Han gjør muligens som han får beskjed om, men han lirker inn litt Fag i prestasjonen sin. Han svikter aldri Faget. Han skal ikke lures ut i noe tullball. Enten utlendingen heter Wilson, Hartmann eller Houvardas, så avfeies han av de Faglærde. «Dette er ikke teater.» «Det er en hån mot Faget.»
Man sitter altså i periferien av Europa og beskytter noen enkle, evige sannheter. Faget er ikke bare et premiss for å kunne snekre klassisk godt håndverk. Den er også verktøyet man lager «nyskapende», «aktuell» og «banebrytende» kunst med. Faget er alt og har alt. Og det trenger ikke mer.
Å være teaterskuespiller er en vakker levevei. Poetisk sett er man en slags vandrende metafor for menneskelivet. Man etterlater seg ikke annet enn luft etter endt arbeidsdag eller endt arbeidsliv. Ens prestasjoner eksisterer bare i hukommelsen og i øyeblikket.
En slik luftighet i eksistensen kan være vanskelig å bære, og alle skuespillere finner en eller annen måte å beskytte seg på. Den vanligste formen for beskyttelse, den mest nærliggende, er å distansere seg til sitt eget nærvær på scenen, ved å spille at man er skuespiller. Og til et slikt spill passer Faget fortreffelig. 
Dersom man har noen generelle regler å følge, dersom man vet hva som funker og ikke funker, så føles det tryggere på alle måter. Man har et «yrke» som andre «yrker», man får en slags tyngde som menneske, man er tilpasset, man mestrer sitt fag. Man er beskyttet. Dette behovet for beskyttelse henger sammen med håndverkstradisjonens isolering av skuespilleren. 

DERSOM skuespilleren flytter suksesskriteriet fra sin egen prestasjon til forestillingen som helhet, så vil det ene problemet løse det andre. Man beskyttes av forestillingens idé. Ved at man representerer forestillingens idé, og ikke en eller annen tradisjon. 
Slikt sett tror jeg hver enkelt skuespiller vil bli friere, og hver enkelt forestilling vil få større mulighet til å finne sitt eget spesifikke språk. 
En skuespiller balanserer mellom selvforelskelse og selvforakt, det ligger i yrkets natur. Man har ingen distanse til sitt eget arbeid. Man er fanget. Noe som kan være uhyre klaustrofobisk. Der hvor andre mennesker kan rømme inn i et arbeid og glemme seg selv, går skuespillerens arbeid ut på å lete etter, og forhåpentligvis finne, seg selv. I en rolle. I en forestilling.
Det klassiske bildet av skuespilleren som selvhevdende og selvopptatt blir stimulert gjennom håndverksteateret, altså fordi dette er basert på personlig prestasjon. Det blir også stimulert gjennom teatrenes salgsavdelinger, fordi det er lettere å selge tryner enn det er å selge ideer. Og det er som skapt for mediene selvfølgelig, som driver ren tryne-business.
Det er snart hundre år siden Marcel Duchamp stilte ut sitt berømte pissoar og vrengte kunstens selvbilde for alltid. Han forsøkte å knuse subjektet i kunsten, ved å fjerne kunstneren bak et verk, slik at verket skulle stå tydeligere frem. På samme måte burde skuespilleren knuse sitt subjekt. Og få et enklere forhold til sitt eget nærvær på scenen. (Det finnes jo tross alt ikke noe mer readymade enn mennesket!) Konseptkunst er nettopp at ideen blir viktigere enn fremførelsen av et verk. 
Vår teatertradisjon gjør at vi sørger for å holde oss på overflatenivå. Det er et teater uten selvinnsikt.
Og med selvinnsikt mener jeg evnen til å kunne diskutere sin egen eksistens, sin egen tradisjon, sine egne systemer. Politisk og kunstnerisk. Føkke med sine egne rammer. Granske sine egne mønstre, tørre å sette seg selv i gapestokken. For å se seg selv klarere. Og dermed også kunne få større evne til å se verden. Og bli tydeligere for verden.
Et håndverksteater er ikke i stand til å reflektere reelt eller stille interessante spørsmål. Det er bare i stand til å reprodusere.