
Olympiade i falske orgasmer
(Avigon): -- Min kritikk av forbrukersamfunnet rammer også kunstscenen, sier regissør Jan Fabre. Intervju fra Festivalen i Avignon 2009.
Ett av Avignon-festivalens mål er å berike teateropplevelsene med et fyldig tilleggsprogram. Et eksempel er det som kalles dialog med publikum – møter med scenekunstnere og aktører på L’Ecole d’Art. Jan Fabre besvarte ikke alle spørsmål da han møtte publikum. En publikummer lurte for eksempel på hvorfor Fabre fortsatt angriper forbrukersamfunnet, en annen hevdet at forestillingen Orgie ikke sjokkerer; og spurte om ikke også Fabre synes at det er et problem at «alle» – også kritikerne, likte forestillingen.
– Første scene utspiller seg som en konkurranse i masturbasjon. Hva er grunnen til å ha med en slik scene?
– Den første scenen er inspirert av Monty Python’s The ministry of silly walks, og fra observasjon av belgisk fjernsyn. Etter at tv-programmene er ferdige sendes reklamer for pornografiske teletjenester. Jeg har ringt opp en del av dem og det er virkelig imponerende dårlig skuespill, med falske orgasmer osv. Men i følge fjernsynet og magasinene er du ikke lenger en mann hvis du ikke kan komme 10 ganger på rad, eller en virkelig kvinne hvis du ikke kommer 20 ganger. Derfor denne olympiaden i falske orgasmer.
– Hvorfor vise ting rett frem?
– Jeg bor i Belgia, i Flandern, hvor det ekstreme høyre er blitt akseptert og normalt. I forbindelse med noen av mine tidligere forestillinger har det hendt at høyreekstreme har brukt elementer derfra til inntekt for sine egne saker. Det var derfor viktig for meg å være så eksplisitt som mulig, for å vise dem at jeg hører til på venstresiden og ikke aksepterer det de gjør.
Alt er forbruksvare
– Er det et problem å kritisere systemet når man selv er en del av det?
– Jeg tror at forestillingen viser at alle, inkludert meg selv, kritiseres. For eksempel i scenen hvor jegerne skryter av sine trofeer: Jøder, italienere og arabere. Der kritiserer jeg samtidig kunstmiljøet som et fesjå hvor vi viser frem og sammenlikner våre samlinger. Jeg er jo også til stede på museer og gallerier, og er derfor nødt til å stille spørsmål ved hvor jeg selv befinner meg som kunstner, og i hvilken retning jeg og kompaniet er på vei i dette systemet som jo styres av forbruk.
Alt er forbruksvare, også teater. Å kjøpe en teaterbillett er som å kjøpe en vaskemaskin. Folk vil vite hva det er de betaler for, og derfor forventer de at teaterstykket skal være slik de har lest i avisen. Er kritikken dårlig, er stykket dårlig. Er kritikken god, ja da liker vi det vi ser.
– Det er en fantastisk energi i hele forestillingen. På hvilken måte jobber dere? Hvordan ble forestillingen til?
– Først og fremst er jeg veldig stolt av kompaniet. Vi har fantastiske skuespillere og dansere. Noen av dem har jeg jobbet med i 15, 20 og 25 år, og man må ikke glemme at dette er et daglig arbeid som utvikles over tid. Vi har jobbet opp stykket sammen, gjennom felles tekstskriving og prøver. Kompaniet består av svært seriøse utøvere som kontinuerlig utfordrer grenser ved å sette seg selv på prøve. Et nøkkelord for å kunne oppnå denne graden av energi og vitalitet er tillit. Både mentalt og fysisk. Jeg sier aldri til skuespillerne eller danserne at de må gjøre det eller det; men når de tar et valg, hjelper jeg dem til å få så mye som mulig ut av det valget.
I motsetning til mange andre kompanier og teaterskoler, jobber vi ikke etter en hierarkisk form, men lar også danserne trene stemme og skuespillerne bevegelse. De påvirker hverandre gjennom utviklingen av en form for fysikalitet vi kan kalle for biologisk spill. Alle utøverne i kompaniet er samtidsperformere, som i tillegg får en innføring i visuell kunst som et ledd i større forståelse for billedbruk og dennes opprinnelse. Skuespillere og tekst blir ofte nevnt i samme åndedrag, og jeg mener at det fysiske og teksten befinner seg på samme nivå. Mange snakker om «Jan Fabre» som fysisk teater uten tekst, men det er ikke sant. Vi har et manus på rundt 50 sider, men når den fysiske tilstedeværelsen er så påtakelig som her, er det som om publikum ikke hører teksten lenger. Vi jobber også med øyeblikket, og det innebærer at ikke alt er nedskrevet. På turné hender det at jeg forandrer en tekst fem minutter før forestillingen, forteller Jan Fabre.
Anmeldelse av forestillingen: http://shakespearetidsskrift.no/2018/09/jan-fabre-engasjerer