Ellinors vise

«Ka e det som æ drømme om» er innledende strofe i «Ellinors vise», skrevet av Klaus Hagerup. Visen går under navnet «skole- sangen» på KHiO og er øvd inn av man-ge kull skuespillere. En drøm om et liv med teater og film begrenser seg naturligvis ikke til elever ved KHiO, for vi- sen er et eksempel på hvordan en ubestemmelig drøm blir romantisert og dyrket frem i vårt teater- og filmmiljø. Men hva er det egentlig vi drømmer om?

I lys av oppropet omkring seksuell trakassering blant kvinnelige skuespillere, står siste vers i grell kontrast til hvordan man- ge skuespilleres hverdag fortoner seg: «Æ drømme at vi får en vår/da undertrøkkinga på jorda stanse./Ei ny tid kommer sjøl om fjellan står/og det bli like fint å jobbe som å danse.» Oppropet er et livstegn fra en del av en drøm som lenge har vært tynget av egenn- yttige ambisjoner og dobbeltmoral. Men sam- tidig erklærer #stilleforopptak implisitt at den generelle og diffuse, men likevel potente «drømmen» vi alle har båret på, er død.

Destruktiv positivisme

Et bilde som gjerne blir brukt om alle som jobber innen norsk teater og film, er at vi ut- gjør en stor familie. I en yrkesgruppe hvor frykt for å miste arbeid eller for å «brenne broer» dominerer våre handlingsmønstre, blir denne familiære tonen altfor ofte brukt som et middel til å fortie vanskelige problemstillinger. Vi pisker hverandre til å opprettholde en smilende fasade av familieidyll og vellykkethet, med romantiserende slagord som «the show must go on», mens vi feier demonene, knuste drømmer og hjerter under teppet.

Historiene som er offentliggjort bur- de være nok til å få oss til å bråstoppe og inn- se at det er nødvendig å diskutere strukturene som muliggjør og trivialiserer seksuell og an- nen form for trakassering i dagslys. Foreløpig ser vi bare toppen av et isfjell som i lang tid har tynget norsk teater og film gjennom de- struktiv posisjonering og maktmisbruk. Kre- ativitet begrenser seg ikke til kunstnerisk ar- beid, den får også utfolde seg gjennom bruk av hersketeknikker og til usolidarisk karriereklatring. Seksuell trakassering er en del, en trøstesløs del, av dette spillet. Og frykt for å falle utenfor eller for å bli en fiasko leder til uheldige kompromisser i forhold til aggressive tendenser i en hierarkisk oppbygd bransje.

Lite hjelper det at seksuelle virkemidler i mer eller mindre subtil form blir anvendt som markedsføring. Jeg stiller meg ikke kritisk til dette på et moralsk grunnlag. Folk må få lov til å fremstå slik de vil uten å oppleve trakassering som en konsekvens. Men det er forskjell på å insistere på frihet til å uttryk- ke seg slik man vil og å spekulere i hva som vil pirre publikums nysgjerrighet.

Dessverre er det ikke enkelt å være konkret og direkte når man skal problematisere hvordan vi er blitt vant til å bruke hver- andre som brikker i et spill om posisjoner, roller og muligheter. Likevel må vi begynne å lete etter et språk for det. Risikoen for å bli arrestert for sine synspunkt er mye mindre enn risikoen vi løper ved å tie stille. Og vi må åpenbart begynne helt forfra, selv om det oppleves pinlig elementært. For oppropet av- slører at vi ikke engang er skikket til å fremføre Folk og røvere i Kardemommeby, med sitt enkle, basale budskap.

Opportunistisk dobbeltmoral

I Hamlet skriver Shakespeare at «Dens (teatrets) mål fra første stund har vært – og er det nu som før – å holde et slags speil opp for na- turen, å vise dyden dens egne trekk, dårska- pen dens eget bilde, og samtiden dens preg og skikkelse.» Forståelsen av teater som en po- tensiell renselse for samtidens dobbeltmoral har en lang tradisjon. Teater (og film) som underholdning og forretning har på sin side også opparbeidet seg en sterk posisjon. Opp gjen- nom historien har disse mer eller mindre evnet å leve side om side, på tross av sterke mot- setninger. Men i en tid hvor selveksponering har inntatt politikk, media og kunst med en kraft som aldri før, kan også alvorlige proble- mer utnyttes for sin interesse- og salgsverdi. Seriøs samfunnsdebatt blir trivialisert også i teatret. Vi ligner skuffende ofte på hyklerske predikanter. Idet vi begynner å spekulere i omsetningsverdien av teaterkunstens katarsisaspekt, bryter vi ned teatrets rolle som varsler i samfunnet. Men hvor langt er vi villige til å dykke ned i problemene som henger sammen med oppropet?

Opportunistisk dobbeltmoral har skapt så mye frykt, forvirring og skam at vi stadig velger – eller blir tvunget til å velge – å gi etter for undertrykkelse av ulik art. Vi er blitt så vant til hemmende konvensjoner og retoriske maktspill at vi lurer oss selv til å tro at ettergivenhet og pragmatikk er en og sam- me sak. Men tilpasning er ikke det samme som profesjonalitet. For hvilke strukturer og normer er det egentlig vi blir oppfordret til å innrette oss etter?

«Æ drømme om å være fri»

For å redde stumpene av vår rolle som sam- funnets varslere, er det kanskje nettopp vår bransje som må bane vei og til fulle ta ansva- ret for å eliminere seksuell trakassering fra scener og filmsett. Men det skjer ikke av seg selv. Og det skjer ikke uten konflikt. Vi må legge listen høyt i forhold til hvilke arbeidsforhold vi ønsker å jobbe under. Og fravær av seksuell trakassering er tross alt kun et minste- krav.

Drømmen om respekt og likeverd som #stilleforopptak symboliserer, står over- for noen fødselskomplikasjoner. For opp- merksomhet vil kun tjene som et middel, ingen løsning. For eksempel er det overhengende fa- re for at mange som direkte eller indirekte har forårsaket problemene, nå kan gå pralende i bresjen for denne kampanjen gjennom å de- monstrere sin sympati og støtte. Nei. Oppropet krever et dypere ansvar.

Velmenende prematur brobygging kan også gjøre stor skade og bedøve en rett- ferdig harme. Hvis vi ønsker at oppropet skal få sine fortjente virkninger, kan vi ikke len- ger bruke våre krefter på å opprettholde eller gjenopprette en tilkjempet familieidyll. Sosi- ale normer forandres ikke over natten, så vi må tåle å stå i konflikt over tid. Og selv om dypdykk i problemstillingene ikke nødven- digvis blir applaudert eller belønnet, kan det på sikt kartlegge og synliggjøre problemets mangefasetterte realitet. For det hjelper ikke å stusse toppene av dette ugresset. Det er en ukultur som bør rykkes opp med roten gjen- nom endringer i strukturer og normer. Og røttene er utvilsomt dype, så spørsmålet blir hvordan?

Det kan se ut til at vi nærmer oss et veiskille i norsk teater og film, hvor vi tydelig må velge hvilke verdier vi ønsker at skal lig- ge til grunn for vår virksomhet, og hvor vi så – hver og en–må finne ut om vi ønsker å ta del i retningen vi kollektivt velger. Selv håper jeg at denne bevegelsen skaper et pågangsmot til å la solidaritet gå foran kreativ taktikk for å redde eget skinn eller for å oppnå makt og ytre suksess. Jeg håper også at den vil generere mot til å gi uttrykk for ulike aspekter ved problemene som er belyst gjennom opp ropet. For med en så underkommunisert og skambelagt problemstilling, blir vi nok nødt til å bygge en ny plattform for vår debatt. Vi trenger et bredere og mer nyansert referansegrunnlag. Et tidkrevende arbeid. Men kompleksitet og omfang kan ikke være et påskudd for å unngå å ta stilling eller å lære av feil. For noen drømmer har vi ikke råd til å neglisjere.

T

v

A