Recycling av et fullblods kunstnerskap.

Den serbiske kunstneren Marina Abramović (f. 1946-), bosatt utenfor New York, ble for alvor kjent verden over etter performancen The Artist Is Present, fremført på Museum of Modern Art i New York i 2010.

Abramovićs kunstnerskap kan oppsummeres i tre hovedperioder: Hennes tidlige performancer og kunst i Beograd, fra tidlig på 1970-tallet, hvor hun vokste opp og tok sin kunstutdannelse. Arbeidene hennes var preget av fysiske krevende og tildels farlige eksperimenter som utfordret henne til det ekstreme både psykisk og fysisk. Fra 1975 til 1988 jobbet hun tett sammen med kunstner og partner Ulay (1943-), hvor de utforsket tema som kropp og bevissthet. Fra 1988 har hun hovedsakelig jobbet som solo-performancekunstner.

Etter braksuksessen i 2010 med The Artist Is Present ble Marina Abramović Institute (MAI) etablert, hvor hun også lærer opp andre kunstnere som underviser i workshops i The Abramović Method verden over. Abramovićs livsreise og performance-kunst har dreid rundt parallelle tema som transformasjon av smerte og lidelse, kropp, kjærlighet, en undersøkelse omkring hvilke muligheter som ligger i vår bevissthet og kropp.

— Med snart 50 års kunstproduksjon var det på tide å oppsummere, foreta en renselse, — og gå videre, sier Abramović.

Meningen bak The Cleaner.

— The Cleaner er en vandreutstilling og for meg er denne tittelen svært viktig. Enhver tittel på et kunstverk må ha en mening med et seriøst innhold. Utstillingen The Cleaner er veldig viktig for meg, fordi jeg ønsker ikke å bli hengende fast i fortiden. Noen ganger må vi undersøke og forstå fortiden for å forstå forbindelsen med nåtiden. Så tittelen The Cleaner er en perfekt tittel i så måte. For meg er “nå” det viktigste. Nå, og fremtiden er viktig; hva blir neste trinn?

— Jeg har for første gang i mitt liv laget en bok av mine skisser og tegninger. Noen av tegningene er over 50 år gamle, og det var utrolig interessant for meg selv å gå gjennom alt materialet og se hva jeg tegnet da jeg var ung. Det var mange prosjekt jeg tegnet da men ikke kunne gjennomføre av tekniske grunner, økonomi osv. Nå har jeg mulighet til å realisere flere av performance-prosjektene jeg tidligere drømte om.

— Det vil også bli arrangert en “community event” på Høvikodden, hvor alle som vil er invitert til å bidra inn i et felles verk og få sine egne erfaringer omkring min metode for å lage performance. Kunstnere som er plukket ut på forhånd skal hjelpe meg og lede workshopen, men de som deltar som publikum behøver ikke ha noen spesiell form for kunnskap. Jeg ønsker at flest mulig skal få ta del i metodene jeg tilbyr.

— Hva er forskjellen på The Abramović Methods og andre metoder i forhold til å lage performancekunst?

-- Alle har sin egen metode. Jeg har gjort mye research gjennom mine reiser blant annet i Asia i tibetanske klostre. Jeg har fått opplæring i mange typer meditasjonspraksiser og har også mange sjamanistiske erfaringer. Jeg har oppsøkt alt som kunne lære meg noe nytt om forholdet mellom kropp og sinn. I vårt teknologiske samfunn er denne type erfaringer ukjente og vi har glemt så mye kunnskap om vår egen kropp. Vi har for eksempel kapasitet til å forutse fremtiden gjennom drømmer, og til å oppleve telepati. Alle slike fenomen er mulig å erfare, men vi bruker ikke disse kreftene i oss selv. Vi mediterer ikke. Vi glemmer hvor stor kraft kroppen vår har.

— Jeg dro til Østen for å lære. Jeg kom tilbake til Vesten for å lære bort. Gjennom alt jeg har lært og erfart, har jeg plukket opp øvelser som har vært verdifulle for meg selv. Men flere av øvelsene er for vanskelige og for krevende for folk flest, så jeg har måttet forenkle øvelsene så alle kan få mulighet til å egne fysiske og personlige erfaringer.

Fortid, nåtid, fremtid.

— Jeg er opptatt av møtet med publikum og hvordan publikums energi kan transformeres og bli en del av performancen jeg forsøker å skape, sier Abramović engasjert.

Abramović snakker om The Artist Is Present hvor bortimot 1500 mennesker i alle aldre benyttet anledningen til å sitte i stillhet ansikt til ansikt med henne. For mange ble det et svært emosjonelt møte både med seg selv og kunstneren. Over 500 000 besøkte utstillingen med samme navn, i perioden på tre måneder utstillingen varte. Performancen var en recycling av tidligere verk som Night Sea Crossing, som bestod av 22 performancer, som ble gjentatt i flere land og lokasjoner mellom 1981-1987, sammen med Ulay, hvor de to satt overfor hverandre i taushet i timevis og dagevis.

— Det er i møte med “nået” transformasjonen kan skje, mener Abramović.

— I The Artist Is Present så vi at du hadde flere sterke møter med de som satt sammen med deg. I noen øyeblikk kunne vi se at møtene ble ekstremt intense. Noen omtalte dette som en dyp meditativ erfaring, hvor følelsen av tid og rom ble oppløst, grensene mellom individene forsvant, og en intens erfaring av øyeblikket oppstod. Hva vil du si er forskjellen på oppmerksomhet og ekspansjon av bevisstheten i en meditativ erfaring?

-- Jeg tror det er en forskjell på oppmerksomhet og ekspansjon. Ekspansjon skjer i forhold til din villighet du er til å åpne deg, til å gi. Det er ikke lett. De som satt med meg, og jeg selv måtte åpne opp emosjonene, vi måtte gi alt av oss selv! Ekspansjon baserer seg på en matematisk relasjon: Du får så mye du gir! Å gi 110 % er min favoritt! Det er dette som skaper ekspansjonen av bevisstheten!

— Hva er din motor, din indre motivasjon i livet og kunsten?

— Fra jeg var ganske ung faktisk har jeg alltid følt at jeg hadde en sterk motivasjon og mening med livet mitt. Jeg visste jeg måtte gjøre noe betydningsfullt, og kunne ikke bare sitte på rompa og ha det bra! Fra jeg var ung forstod jeg at jeg var en kunstner. Jeg er en fullblods kunstner! Jeg har alltid jobbet med kunst. Jeg tror ikke det hadde vært mulig for meg å gjøre noe annet.

Samtidig er det å være en kunstner ikke nok. Du må ha et budskap. Du må ha en relasjon til ditt publikum. Du må ta ansvar. Jeg føler at en kunstner må være en tjener for samfunnet, i form av å belyse og skape oppmerksomhet omkring ulike fenomen og tema. Så dette har vært min motivasjon. Jeg har alltid trodd og følt jeg hadde en høyere mening med livet mitt.

Marina smiler forlegent, og en ydmykhet og beskjedenhet kommer frem. Hun kjenner godt til terminologien innenfor tibetansk buddhisme og utbryter:

— Jeg praktiserer grønn Tara, sier hun og smiler.

Grønn Tara er en kvinneskikkelse fra tibetansk buddhisme, som er et symbol på medfølelse og den universelle Mor. Abramović har gått seriøst inn for å lære seg meditasjonspraksiser fra Tibet, hvor man kan benytte såkalte thanka malerier som objekt for meditasjon. Den som mediterer visualiserer seg selv som Tara, for å vekke medfølelsens kvaliteter i seg selv.

— Du har utfordret deg selv til det ekstreme, enten i voldelige situasjoner eller inn i stillheten. Hva har du lært om menneskenaturen gjennom dine performancer?

— Jeg har aldri ønsket å få publikum til å utføre voldelige handlinger. Det jeg har gjort er å presentere og vise frem for publikum de smertefulle situasjonene jeg selv har gått gjennom og erfart. Årsaken til at jeg har eksponert min egen lidelse, er at jeg tror vi er redde for smerten, og at vi er redde for døden. For meg er det viktig å bli kvitt frykten. Jeg liker ikke vold, det interesserer meg ikke. Jeg er bare opptatt av å undersøke hvordan vi kan bli kvitt smerte og frykt.

— I tillegg har jeg lært mest om meg selv gjennom mitt arbeid med performancekunst. Jeg har lært mye om motsetningene i oss alle: Vi vil som regel presentere den beste siden av oss selv, overfor familien, overfor publikum, osv. Men dette er ikke vårt sanne jeg. Vi er ofte fylt opp av andre ting som forstyrrer oss. Sinnet vårt er så komplekst, så det tar en hel livstid å undersøke og forstå eget sinn. Jeg er fortsatt i denne undersøkende prosessen. Men jeg har lært én ting, og det er at vi må være villige til å lære av våre motsetninger og å forsøke gjøre det beste ut av motsetningene og livet.

— Hva er din dypeste frykt?

Marina tenker seg litt om litt før hun svarer:

— Min dypeste frykt? Min dypeste frykt akkurat nå for tiden er at jeg ikke skal kunne gjennomføre alt jeg har lyst til å gjennomføre, å bli syk, og ikke i stand til å gjøre det jeg ønsker! Nå jobber jeg med et prosjekt som handler om å bli usynlig, og henter frem ideer jeg hadde som ung…

Livet er så kort! Jo eldre du blir, jo fortere går tiden. Jeg håper jeg beholder helsen slik at jeg kan gå inn i alderdommen med visdom og at jeg fortsatt kan tjene samfunnet så mye som mulig.

Marina Abramović

The Cleaner, Henie Onstad Kunstsenter:

24november 2017, til 11. mars 2018.

24 februar- 4.mars: “Community-event” for publikum.