Tid for forandring

Kvinner i film og tv-bransjen har fått nok. Kvinner i teaterbransjen har fått nok. Kvinner i alle mulige bransjer har fått nok. I Sverige samlet 703 kvinnelige skuespillere seg i et felles opprop mot seksuell trakassering på arbeidsplassen. 703 personer skrev under på et manifest som krever forandring. Som krever at trakasseringen opphører, at de i maktposisjoner tar det ansvaret de er pålagt og at man får se flere kvinnelige opphavsmenn, slik at midlene og dermed makten omfordeles. Uken etter fulgte 690 kvinnelige sangere og noen dager senere 5965 kvinnelige jurister. 15. november nådde oppropet Norge og 606 kvinnelige skuespillere skriver historie. Anonyme vitnemål forteller om sexisme i form av alt fra slibrige kommentarer til regelrette overgrep. På teatrene. Der vi jobber. #metoo-kampanjen har satt søkelyset på en strukturell undertrykkelse vi ikke lenger kan lukke øynene for. Den åpner opp for en samtale om maktstrukturer på flere plan, om virksomhetens interne strukturer og arbeidsgivernes ansvar. Kampanjen åpner også opp for en samtale om hva vi velger å fortelle fra scenene våre, hvilke bilder vi velger å reprodusere og hvilke alternativer som finnes til disse bildene.

Synliggjøring av strukturer

For å forstå hvordan vi skal få til en forandring, må vi innse at alt henger sammen. Det at en kvinne tjener mindre enn en mann for samme arbeid, inngår i den samme strukturen som gjør at kvinner blir seksuelt trakasserte på arbeidsplassen. Det skyldes at vi lever i et patriarkat, der mannen står over kvinnen, der kvinner skal leve opp til ett ideal og menn til et annet. Vi erfarer dette fra vi er små. Jenter får leke med en viss type leker, gutter med andre. Jenter får gråte, gutter skal bite tenna sammen. Gutter får herje, jenter venter pent på sin tur. Jenter kan få spørsmål som hva de vil bli og hva de drømmer om, mens gutter oftere får ja/nei-spørsmål, som ”Har du spilt fotball?” og ”Var det gøy?”. Vi vokser opp i et samfunn der det å vike fra normen kan koste oss dyrt sosialt, der man lærer seg å ikke stikke ut haka, men heller forsvinne i mengden. Forandringen vi lengter etter, vil forhåpentligvis gavne begge kjønn, den vil tøye rammene for hvem man kan være, uavhengig av kjønn og den vil synliggjøre og dementere en kultur som skaper offer og overgripere. Men den krever at vi ransaker oss selv, den krever at noen tar et skritt tilbake og gir plass til andre. Og den krever at de som sitter på makten, begynner å handle.

Frykten for det politisk korrekte

Jeg er utdannet ved en teaterhøgskole i Sverige, der fokuset på kjønn og genus er markant større enn i Norge. Det preger oss som utøvere og det preger også scenekunsten. For meg personlig har det gitt meg et større spekter å velge fra når jeg skal skape en karakter. Det har gitt meg et analyseverktøy jeg ellers ikke ville hatt og det har gjort meg mer kreativ i valgene mine. Jeg har forstått at man i Norge ser på Sverige med skrekk. Svenskene er hysteriske, de påstår at kjønnene er like og oj, så mye feminisme, normkreativitet og interseksjonalitet som skal være med i absolutt alt de lager; det er jo ikke lov til å si noen ting lenger. Og til en viss grad kan jeg være enig i at det er problematisk at det råder en så sterk konsensus at man er redd for å delta i visse samtaler. Men er alt dette dårlig? Er det egentlig så forstyrrende å ha en strukturell analyse av et kunstnerisk verk? Å være bevisst på hva man forteller og hvem som får fortelle det? Står det i veien for den frie kunsten, eller orker vi bare ikke å gå det ekstra skrittet? Hvorfor er man så veldig redd for å ta i dette?

Det kan virke som om det eneste som er verre for en kunstutøver i Norge enn å bli slaktet og omtalt som en fiasko, er å bli omtalt som politisk korrekt. Kunst skal ikke tøyles, kunstnere skal forvalte livets store spørsmål og vri og vende på hele verden, ta for seg alt vi ikke vet noe om, skape noe vi bare kan forstå med kroppen, og være en del av samfunnsdebatten. Ingenting av dette står i kontrast til et ønske om en økt bevissthet om hva vi forteller og hvem som får fortelle det.

Stereotype valg

Vi som scenekunstnere har muligheten til å være med på å skape denne forandringen gjennom hva vi velger å vise på scenen og hvordan vi velger å gjøre det. Det vi forteller fra scenen, speiler samfunnet vi lever i. De bildene og portrettene vi velger å vise, slår mot publikums forestillinger og tas imot på grunnlag av hver enkelts erfaringer og referanser. Vi kan ikke ta ansvar for hvordan mottagerne av verket vil tolke dette, men vi kan og bør ta ansvar for å være bevisste på hva vi forteller og hvordan vi forteller det. Hvordan velger vi å skildre karakterene som står der, hvordan er maktforholdet mellom dem, hvem får være den handlende og hvem er den passive, hva får de forskjellige karakterene snakke om og representere og hva forteller vi med dette? Hver gang vi lager en forestilling, står vi fritt til å velge hva vi viser fra scenen, vi kan velge mellom alt i hele verden og vi kan fantasere om hva som kan finnes utenfor den. Vi kan bevege oss mellom forskjellige verdener og uttrykk, vi kan utforske alle følelser og diskutere politiske ideologier. Vi kan si at Gud er en elefant eller at alle mennesker er født samtidig, vi kan skildre en ikke-normativ, sjenert familiefar som elsker The Kardashians eller en kvinne med et tydelig mål, som driver fortellingen, men som samtidig kan vise seg sårbar. Allikevel velger vi gang på gang å reprodusere de samme bildene, de samme stereotype forestillingene om kjønn, mann og kvinne i dikotomi. Allikevel ser vi i overkant flere ganger en mann i hovedrollen enn en kvinne. Ikke bare er det uoriginalt og fantasiløst, det unnlater å vise en variasjon som faktisk fins i samfunnet, altså begrenser det muligheten for at flest mulig skal kunne kjenne seg igjen i det de ser. Og det bekrefter normen om at mannen er den handlende og kvinnen den passive, at gutter er gutter og jenter er… ja, støttende jenterroller, som spiller fram guttene.

Vi strever mot samme mål

Det er talende for vår kultur at mange menn klager på #metoo-kampanjen og synes den er overdrevet og ubehagelig. Selvfølgelig synes de det, det er vel intet nytt under solen. Det er klart at det er ubehagelig å måtte ransake seg selv og innse at man er en del av en struktur som bidrar til at kvinner voldtas. Selvfølgelig er det ubehagelig å tenke tilbake på den gangen man kanskje gikk over streken, eller den gangen man ikke gjorde noe da kompisen gikk over streken. Selvfølgelig vil ingen være en del av det. Og det er vel nettopp det vi må streve etter. At gutter ikke opplæres til å tro at det å være mann innebærer at du alltid må være sterk, markere territoriet ditt og aldri miste ansikt, at de ikke trenger å være en del av en machokultur for å passe inn. At de skal få lov til å snakke om følelser og bli spurt om hva de drømmer om. At vi ikke avler en kultur der kvinner ikke tør å gå hjem alene fra byen. Der kvinner må kjempe om plassen og vender seg mot hverandre. Der menn får spille de aller fleste hovedrollene. At vi heller jobber for å skape et miljø der vi deler på plassen, respekterer og lytter til hverandre. I det sceniske arbeidet, så vel som i det virkelige livet. At vi bruker muligheten scenekunsten har til å være med på å skape forandring.

            For at noen skal få mer plass, blir andre nødt til å gi fra seg noe av plassen sin. Det gjør vondt, selvfølgelig gjør det vondt.