Bygda med det høye turtallet

UFO-bygda

Av Øystein Stene i samarbeid med Schi-fi på Torshov, bestående av

Herman Bernhoft, Janne Heltberg, Sigurd Myhre og Håkon Ramstad

Scenografi: Øystein Stene m. fl.

Lyddesigner: Magnus Dahle Larsen

Video: Torbjørn Ljunggren

Produksjonsansvar kostymer: Cathrine Enghagen Bråthen

Maske: Terje Rødsjø/ Stein Kaarstein

Dramaturg: Mari Vatne Kjeldstadli

Torshovteatret, 26. januar

På begynnelsen av 1980-tallet ble den lille bygda Hessdalen i Sør-Trøndelag gjenstand for nasjonal interesse. Det startet med at lokalavisa skrev om en 15-åring som sa han hadde sett en UFO i 20 minutter. Og da flere i bygda sto fram og fortalte, kom Dagsrevyen. Dette er nå så lenge siden at Dan Børge Akerø fortsatt var nyhetsanker.

Tidstrakt

 På Torshovteatret blir Lørdagsrevy-innslaget fra 1981 vist på en TV i foajeen som en opptakt til forestillingen.

Deretter skal vi gå opp en trapp, som fører opp til scenen gjennom en luke i gulvet. Når skuespillerne tar oss imot er det ikke så godt å si om det er i egenskap av å være bygdefolk eller seg selv. Men som publikummer blir man iscenesatt som potensiell UFO-turist.  Dem var det mange av på begynnelsen av 1980-tallet, men ikke nå lenger. 

                  Det er ikke uten videre lett å bli klok på hvorfor Torshov-gruppa plukker opp Hessdalen-tråden så mange år etterpå. Men det skyldes i hvert fall ikke at Hessdalen er tilbake i nyhetsbildet. Tvert imot, er det vel heller det at bygda (og turistnæringen) nærmest har hemmeligholdt det mystiske lysfenomenet, som har vakt Torshov-gruppas interesse. Det nevnte Dagsrevy-innslaget fra 1981 fungerer også som et tidsbilde i seg selv, gjennom den megetsigende mimikken i studio på Marienlyst, i etterkant av UFO-innslaget. Senere gir forestillingen inntrykk av at UFO-debatten utartet til et slags kollektivt karakterdrap av bygdefolket. I den lokale arbeiderpartiavisa Arbeidets rett sto det for eksempel at innavl på gudsforlatte steder som Hessdalen kanskje kunne gi svaret på UFO-mysteriet (!).

                  I det fortsatt Arbeideparti-dominerte Norge, ble troen på UFO tydeligvis betraktet som en trusel mot fremskritt og opplysning. I forestilllingen opptrer skuespillerne som en slags lokalpatrioter. De betoner at Hessdalen er et gruvearbeider-samfunn, hvor folk er opptatt av “likhet og sånne verdier”. Eller at de er gode sosialdemokrater, med andre ord.

Det ukjente

I sine foregående iscenesettelser i science fiction-serien har Torshov-gruppa brukt klassikere som Orwells 1984 og Karel Capeks R.U.R, eller Anja Hillings Nostalgi 2175. I UFO-bygda beveger de seg videre ved å gi forestillingen en forankring i Norge og norsk virkelighet, samtidig som det ligger en utfordring av sjangeren i at dette ikke er en dystopi, men en forestilling om hvordan vi forholder oss til det ukjente, som befinner seg rett utenfor stuedøra.

                  Teksten, som er skrevet av Øystein Stene i samarbeid med skuespillerne, er for en stor del basert på intervjer og research rundt Hessdalen og forskningen om lysfenomenet. Kontrasten til det hverdagslige eller kanskje litt trauste ved bygdefolket, får forestillingen til å treffe en egen tone. Som i replikken: “Men det er klart, du ser ikke noe hvis du går rundt og sparker i lyngen.”

            Scenografien til Øystein Stene er enkel, og består av noen få element. På bakkenivå er scenegulvet dekket av trerøtter og mose, som skaper en lun atmosfære. De fire skuespillerne sitter på campingstoler og koker kaffe på en primus i midten. Publikum sitter i en ring rundt dem igjen, og over hodene på oss alle henger en sirkelformet skjerm eller plate, der vi ting som nettopp ikke befinner seg på “bakkenivå”. I en av filmsekvensene ser vi et landskap i mørke, og det flakkende lyset, som nesten kan minner om en pil som farer ukontrollert over en dataskjem. Når samme filmsekvens gjentas igjen og igjen, er det kanskje meningen at man skal fornemme at det er noe som smetter forbi, noe man ikke kan innhente.

                  Platen, som omringer scenen, henspiller også på en planet eller klode - og forvandles i én sekvens til et helvete; i en serie med bilder av Hitler, konsentrasjonsleire, Trump, osv. Den sirkelformede platen kan også minne om et gammeldags solur. Noe som korresponderer fint med at forestillingen kretser om (filsofiske eller vitenskapelige) fenomener som tid og lys.

Science fiction-klisjeer        

I andre del beveger forestillingen seg ut av bygda, og over i de alternative og esoteriske, eller populærkulturelle kosmologienes rike. “Esekiel så en UFO, men trodde det var et sendebud fra Gud”, forteller Herman Bernhoft oss, i en sekvens hvor han, etter å ha skiftet til guruantrekk, opptrer som såkalt pleiader; i en annen forvandler Ingjerd Egeberg seg til reptil, mens Janne Heltberg drar en rekke aliens-vitser i en sekvens hvor hun ser ut som, men benekter, å være en robot. I reptil-nummeret til Egeberg trekker forestillingen inn miljøtruselen, men også historiske, menneskeskapte katastrofer (se over), mens hun vræler Mick Jaggers “Sympathy with the Devil” med en slags harkete reptil- eller øglestemme. Det blir mye, og forestillingen hadde nok tjent på at i hvert fall miljøspørsmålet ble holdt utenfor denne gangen.

                  Alt i alt virker det som om skuespillerne og regissør Øystein Stene har vært mer lekne og kreative i tekstutviklingen enn på gulvet. Det er i hvert fall den verbale humoren som sitter best, og i andre del har figurene i stor grad preg av science fiction-klisjeer. Det får meg til å savne et scenespråk på høyde med ironien og underfundighetene i teksten. Teksten tar på den andre siden så mange forskjellige retninger at det virker som om skuespillerne har mer enn nok med å illustrere den.

                  Det er også vanskelig å bli klok på om mangelen på stilsikkerhet i bruken av effekter og virkemidler er bevisst eller ikke. UFO-bygda lander fint i Håkon Ramstads ord om Mennesket som ser ut i mørket, og tror at de ser noe annet, mens det i virkeligheten bare er seg selv det ser. Men så slutter den med “Flying to the Moon” — eller nok en klisjé.