Kollektiv diktmemorering

By heart

Av: Tiago Rodrigues

Scenografi og kostyme: Magda Bizarro

Black Box, Store scenen

24. - 25. januar 2018

Utenat lyder ikke like poetisk som by heart, men handlingen er den samme – og utgangspunkt for den portugisiske regissøren Tiago Rodrigues sin forestilling. Premisset er enkelt: 10 tilskuere inviteres opp på scenen for å lære Shakespeares’ Sonnet 30 by heart. Budskapet er like romantisk som sonetten; det du kan utenat «will decorate the house of your inner self.»

Fortellermontasje

Etter å ha invitert 10 tilskuere opp på scenen – som er tom bortsett fra 10 stoler og tre trekasser med bøker – forteller Rodrigues om sin bestemor. Den eldre kvinnen fikk beskjed om at hun gradvis kom til å miste synet, og hun ville derfor lære seg én bok utenat før hun mistet evnen til å lese. Spørsmålet var: Hvilken bok? Rodrigues sendte et brev til den amerikanske litteraturprofessoren George Steiner for å be om råd. Han leser opp brevet, som er en biografisk eventyrfortelling om bestemoren. Hun ble født i 1919, drev en taverna sammen med sin mann og opplevde både 2. Verdenskrig og 9/11. I tillegg var hun eksepsjonelt god til å fortelle gåter.

                  Og slik former By heart seg; som en fortellermontasje av brev, gåter, memorering, gjenfortelling, sitater og et hint av stand-up. Rodrigues er nemlig rask til å kommentere en som forlater salen: «Toilet? But she is coming back? Yeah, right! Well, enough about my lovelife.» Stemningen er med andre ord uhøytidelig, og selv de ti frivillige virker avslappet der de sitter på utstilling. Rodrigues’ portugisiske Shakespeare-engelsk er ikke alltid like lett å forstå, det er kostelig å få lov til å se på voksne mennesker som prøver å lytte og lære. De konsentrerte pugge-minene er barnlig søte.

Memorering som politisk handling

«Om bare 10 mennesker lærer seg et dikt utenat er det ingenting hverken KGB, CIA eller Gestapo kan gjøre med det. Det vil overleve,» sa George Steiner i et TV-intervju. Sitatet viser at diktmemorering også kan være en politisk handling, noe Rodrigues fletter inn i forestillingen blant annet gjennom en historie om den Stalin-kritiske poeten Osip Mandelstam. Han ble sensurert, men hans kone arrangerte diktkvelder på kjøkkenet deres. Der ble 10 gjester invitert for å lære mannens dikt utenat. Én av gjestene på det kjøkkenet ble senere Nobelprisvinner i litteratur: Joseph Brodsky.

              Mandelstams dikt ble lært utenat i protest, som en del av motstandsbevegelsens opposisjon mot makthaverne. I By heart blir teateret et rom der man kan filosofere rundt hva det har betydd å kunne en tekst utenat, i en verden der vi hovedsakelig lærer oss kontonummeret og fødselsnummeret vårt – fordi det er praktisk.

              Rodrigues engasjerer publikum og de frivillige; han driver forestillingen fremover med sjarm. «I think we are what we remember,» forteller han oss. By heart er en hyllest til minnet og ordets makt, det er derfor underlig at sonettens innhold ikke får større plass. Det er gjentagelse og pugging – akkurat som på skolen. Det pleier da å være lettere å huske noe dersom man tar seg tid til å forstå det? Rodrigues forklarer innimellom hva Shakespeares ord betyr, men da er holdningen hans som en kul lærer: «Not whale, but wail». Det hadde vært mer givende å ikke bare memorere, men også analysere sonnetten i fellesskap. Sonnet 30 betyr mye for Rodrigues, men det blir ikke tydelig før helt til slutt.

          Den romantiske tilnærmingen til å lære noe by heart undergraves av at memoreringen – som tross alt er premisset for forestillingen – tidvis minner om en puggesekvens fra skolebenken, i en ellers enkel fortellermontasje av personlige historier og spennende anekdoter. Det var derfor representativt at kvinnen som skulle fremføre sonnettens siste linje, «all losses are restored, and sorrows end», ikke klarte å huske den. Kanskje det er en forskjell på å lære noe utenat og by heart likevel?