Müller og Vinges Gesamtkunstwerk

Alt jeg hadde var en adresse: Eichborndamm, bydelen Reinickendorf, Berlin. Med denne knappe informasjonen skulle jeg tilbringe kvelden på jakt etter stedet hvor årets utroligste — ja, hva da? — teaterforestilling snart skulle starte. Sjefen for Berliner Festspiele, Thomas Oberender, hadde invitert den norsk-tyske duoen Vegard Vinge og Ida Müller til å bruke lokalene i den tidligere våpenfabrikken. Regissør Vinge og scenograf Müller hade allerede i forveien iscenesatt flere stykker av, eller etter, den store dramatikeren og landsmannen, Henrik Ibsen. I løpet av årene har de fjernet seg mer og mer fra det litterære forelegget og konstruert sine egne, monumentale tekst-, scene- og billedcollager. Så også i sommer. 

         Det fiktivt omdøpte spillestedet «Nationaltheater Reinickendorf» besto av en labyrint av flere rom, som gjennom flere ukers byggarbeid var blitt til en parallellverden, som både liknet på en barnslig dukkestue og et skrekkabinett. Det fantes også en teaterscene, hvor skuespillerne, såvel som Müller og Vinge selv, fremførte en form for orgie bestående av utdrag fra Ibsens verker og forskjellige operaer, i tillegg til at det fantes et spiserom, hvor man ble oppvartet, en originaltro rekonstruksjon av en ubåt, samt flere senger, og mye annet. Sengene var nødvendige, i og med at forestillingene kunne vare i over seks, ni eller tolv timer i strekk, avhengiig av begge teatermakernes lyst og lune.   
         Den i et hvert henseende utmattende oppsetningen, lar seg best beskrive gjennom begrepet Gesamtkunstwerk, i flukt med hvordan Richard Wagner i sin tid forsto det. Vinge og Müller oppfordrer slik til en nåtidig gjenopplivelse /gjenoppdagelse. Alle kunstarter — tegning og maleri, skulptur, arkitektur, musikk, litteratur, løper sammen i en gigantisk kunstmaskin, som i løpet av noen timer, omslutter og gjenomtrenger tilskuerne fullstendig. Ikke siden Christoph Schlingensief har jeg opplevd teater med tilsvarende energi, og en så ubendig og henrykkende kraft. Og det dreier seg om unike opplevelser. For Vinge og Müller turnerer ikke, de skaper en ny verden hvert sted. Uansett hvor de neste gang dukker opp — jeg kommer til å være der. 

         Hans Ulrich Obrist, kurator, Serpentine Galleries, London  

(overs. av Therese Bjørneboe