Formbevisst ensformighet

Tartuffe

Av Molière 

bearbeidet av Rolf Alme 

Regi, scenografi og kostymedesign: Rolf Alme 

Koreografi: Dennis De Visscher 

Musikalske arrangementer: Anders Brunvær Hauge.

Lysdesign: Trygve Andersen 

Rogaland Teater 9. februar 2018

Det aller meste av det Tartuffe vil vise sitt publikum, blir etablert i løpet av de første få minuttene av forestillingen. Handlingen går sin gang. Estetikken forblir den samme.

Flokken

Et hovedbudskap i Rolf Almes Tartuffe er at mangelen på kritisk sans er hykleriets venn. Poenget blir understreket i måten Alme bruker sine skuespillere som kor. Som gruppe gjentar de replikker, eller ord fra replikker, fra de personer som er aktive i scenene, og de gjentar gester fra de samme. Hermingen viser hvor lite selvstendig disse menneskene tenker. Koret er flokk. Flokken er konformitet, og flokken er konfliktskyhet. Tartuffes svindel og hykleri blir mulig fordi de som gjennomskuer ham, glatter over det, og fordi den ene som sier fra, blir utstøtt.

          Skuespillerne opptrer i en karikert, oppjaget komediestil, med særlig vekt på fellestrekk mellom religiøst hysteri og seksuell opphisselse. Ekstatiske ansiktsuttrykk, seksuelle gester og stadige stønnende «oj oj oj-oj oj»-utbrudd er eksempler på dette. Det meste fremføres i hyperaktivt tempo, med utagerende kroppsspråk og med stemmebruk på høyt volum.

         Hver rollefigur er gitt sine signaturgester. Tartuffe (Anders Dale) slikker luft som om han slikker de kroppsdeler som sjelden møter luft. Dorine (Espen Hana) stryker seg ettertenksomt over bart og skjegg. Elmire (Eva Ragnhild Jørgensen Tysse) hopper opp og ned og hviner i fryd. Som kor, når de gjentar replikker, kan skuespillerne også gjenta de aktive personenes signaturgester. Tartuffe snakker, og gruppen slikker luft. Dorine snakker, og gruppen stryker seg over hake og overleppe.

Karikatur

Subtilt er det ikke, og subtilt er det heller ikke ment å være. I tekstbearbeidelse og regi har Alme forsterket persongalleriets preg av karikatur, «som om de kommer fra en tegnefilm», som han uttrykker det i forestillingsprogrammet. Tekstlige gjentakelser viser hvor beskjeden utviklingen hos personene er, og påpeker naivitet.

         Ensemblet er gitt kostymer som forsterker karikaturen. Klærne er alle holdt i svart, med motemarkører og snitt fra ulike hundreår og stiler. Antrekk og parykker (også i stiler på tvers av tid) forstørrer enten fysiske trekk hos skuespillerne, eller de understreker særheter hos rollefigurene. Tysse, som er høy og slank, blir gjort enda høyere gjennom en tårnende hårtopp, og klær i smal silhuett. Mette Arnestad, som i rollen som matriarken Madame Perneille blir oppsatt på å skjule sitt hår, har på seg den aller bredeste parykken, en pølseformet sak så utstikkende at den knapt lar seg skjule. Marianne Holter, som spiller Mariane, er gitt et vippende skjørt som lar henne bevege seg som den gås hun så ofte blir sammenlignet med (karakteristikken «dum som en gås» - eller «lås», som hun selv tror blir sagt, og ofte siterer - gjentas mange, mange ganger). Hovedformålet med kjønnsbyttet, der lave, nette Oddrun Valestrand spiller mannsrollen Cléante og bredskuldrede, skjeggete Hana spiller kvinnerollen Dorine, er nok også å gjøre figurene mer teatralske.

Effektiv forenkling

I Rolf Almes bearbeidelse er rollene som Damis (Orgons sønn og Marianes bror), Valère (Marianes forlovede) og Cléante (Marianes stemor Elmires bror) slått sammen til en, kalt Cléante. Denne Cléante er Marianes forlovede og bror av hennes stemor. Han spilles altså av Oddrun Valestrand, som også har fått funksjonene som sluttscenens budbringer. I tillegg er flere tjenerroller strøket. Dette er en effektivisering som letter fortellerflyten, og de redigeringer den krever er gjort slik at de tilskuere som ikke kjenner teksten fra før, neppe vil kunne spore dem. Alme har dessuten fraveket versemål i sin tekstversjon. Rim brukes bare en sjelden gang, og da parodisk klossete. Han har ellers lagt inn musikalske innslag. Madame Perneille er til de øvrige rollefigurenes store utmattelse svært glad i å synge, og hun fremfører blant annet When The Saints Go Marching In med stor innlevelse og ditto entusiasme, igjen med kollegene (tilsynelatende motvillig) som kor.

         Molière skrev tre versjoner av Tartuffe før stykket ble godkjent for visning ved det franske hoffet. Slutten han endte opp med, en heller bardus og temmelig ulogisk avslutning der alle problemer løses etter kongelig intervensjon, er beholdt i Almes bearbeidelse, kanskje nettopp fordi den er et metaeksempel på smiger og hykleri.

Gjentatte mønstre

Scenografisk er Tartuffe holdt i minimalistisk stil: Et mørkt rom, umøblert med unntak av keyboard, mikrofon og filmkamera, samt et rullebånd, som det flyplassbagasje leveres fra, bortsett fra at det er rakt. Dette siste er plassert parallelt med en bakvegg der det underveis blir vist projeksjoner. Det er det hele. Når rullebåndet er i bruk, viser det motstand, stillstand og fortgang, hvordan utviklingen enten går for raskt til at personene klarer å henge med, hvordan de forsøker å gå imot den, eller skynde på den. Slik gjøres rollefigurene til en menneskelig versjon av hamstere i hamsterhjul, med minimal innvirkning på hendelsene de selv er del av. Øvrige møbler skapes i fantasien, som når Orgon (Even Stormoen) gjemmer seg under bordet, og viser det gjennom å holde hendene foran øynene. 

          Visuelt finnes de største variasjonene i forestillingen i projeksjoner på bakvegg og gulv. Dels er disse nærportretter av skuespillerne. Dels er de fargespill som signaliserer følelser eller underbevisste impulser i rollefigurene, og dels er de religiøse symboler fra kristendommen, jødedommen og islam. Også i tekst ligger referanser til alle de tre religionene i Rogaland Teaters Tartuffe, et generaliserende trekk som viser at det er fenomenet religion som maktmiddel, og ikke en spesifikk religion som maktmiddel, som er tema.