Fra skrift til teater: Kimen

Hvordan omforme en roman til scenisk handling? Dette er en øvelse som har blitt gjennomført mange ganger, senest i år med Kimen på Det Norske Teateret. Motivasjonen kan variere. Kanskje føles klassikerne uttømt, eller kanskje kommer det fra en frustrasjon over at dyktige forfattere aldri skrev for teateret. Et ønske om å overføre et godt forfatterskap til scenen.

Å se en roman

Romanens metode og muligheter til å formidle handling er prinsipielt annerledes enn scenens. Romanens forskjellige synsvinkler og fortellertyper, muligheten til å formidle og dvele ved karakterenes indre liv og til å lede leseren mot detaljer og sammenhenger lar seg ikke direkte oversette til scenen. Romanens primære virkemiddel er leserens fantasi, et verktøy som kan framstille mye mer enn det er mulig å gjøre fysisk på en scene, eller på film. Derav den store motstanden filmatiseringer ofte møter fra fans av bøker, når de finner ut at bildene på skjermen ikke passer til bildene de selv har skapt. Med andre ord: Det som er romanforfatterens egentlige kunst lar seg ikke nødvendigvis formidle av teateret, i hvert fall ikke hvis man holder seg til ordets greske rot: å se eller betrakte. Hva ligger det da i det å sette opp en roman, nøyaktig hva i romanen er det en tar med seg ut på scenen? 

Skjermer på scenen

Dramatiseringen av Kimen legger seg tett opp mot Vesaas’ bok, med store deler av dialoger og beskrivelser intakte. Boka egner seg sånn sett godt til å settes opp på scenen, med sine konsentrerte beskrivelser og lange dialogpartier. Kanskje et spor etter at boka originalt var tenkt som et teaterstykke. Beskrivelsene av indre følelser og oppfattelsen av miljøet er løst ved å gjøre skuespillerne til både fortellere og karakterer på en gang. Skildringer av hva karakterer føler, omgivelsene og hva som foregår veksler hurtig mellom de åtte skuespillerne, og også karakterene som er involvert i handlingene stopper opp og tar rollen som fortellere. Dette grepet leder mot en aktivisering av vår fantasi som tilskuere, på samme måte som en roman ville gjort det. Det nærmer seg slik fortellerteater, men kombinerer dette med å spille ut scener. 

            Samtidig er det gjort et annet grep i forestillingen som leder oss i stikk motsatt retning: Bruken av store videoskjermer spent over hele scenen hvor det vises illustrerende bilder. Gjennom mer eller mindre hele stykket ser vi bjørketrær, dyr, vann og landskap. Kanskje er skjermene en løsning på et annet problem under «oversettelsen» av en roman til scenen: En roman kan i utgangspunktet framkalle alle mulige slags landskap og fokusere leserens oppmerksomhet mot små detaljer i disse. Den kan til og med skildre ting som i utgangspunktet er umulige eller selvmotsigende, fordi fantasien alltid vil forestille seg noe. Bruken av filmmateriale gir selvfølgelig en realisme som det ellers vil være vanskelig for scenografien å skape, men jeg opplever samtidig at dette sperrer for min mulighet til å fantasere fritt basert på karakterenes skildringer. I tillegg trekker det oppmerksomheten vekk fra det som foregår fysisk i rommet. Er vi her i scenerommet, eller er vi der, i bildene og filmene på lerretene? Og hvis en føler at teateret trenger konkrete bilder og videoer for å få fram handlingen, hvorfor ikke bare lage en film? Noen steder tenker jeg at det nesten ville vært bedre hvis karakterene hadde vært i disse bildene, heller enn å fremstå underdimensjonerte i skyggen av dem. 

Bokas kontekst

I forestillingens troskap mot boka savner jeg en aktualisering av den konteksten som boka ble gitt ut i, som må ha preget både forfatterens utforming av stoffet, og oppfattelsen av den da den kom ut. Skrevet våren og sommeren 1940, omtrent samtidig med starten av nazistenes invasjon av Norge, ligger fascismen som et tydelig bakteppe til hele historien. En vil riktignok kunne argumentere for at den som kjenner til historien vil oppfatte dette bakteppet også i dag, og at implikasjonene av fortellingen er tydelig nok. Det er likevel noe med tiden som har gått siden da – som kanskje har forandret vår oppfattelsen av innholdet – som det ikke er tatt stilling til. Hva betyr dette stoffet i dag, 70 år etter at krigen er slutt og i en tid hvor høyre-bevegelser igjen sprer seg i Europa kontra da, helt i starten av krigen, hvor utfallet fortsatt var helt åpent? Kanskje har særlig teateret, som i sitt vesen er en flyktig form knyttet til tiden og stedet det framføres i, et ansvar for å forholde seg til hvordan en fortellings virkning forandrer seg over tid.  

    Jeg opplever også at konkrete valg i dramatiseringen bidrar til at dette bakteppet dempes, og at historien individualiseres heller enn at den blir symbolsk eller universell. Blant annet bidrar det at grisene i fortellingen, som blir en allegori på menneskenes oppførsel, ikke får være tilstede gjennom hele stykket, slik de er i boka. Det samme gjør det at den stadige understrekingen av varmen som ligger over øya i romanen ikke er like tydelig.

Hvordan sette opp en roman

Etter å sett Kimen lurer jeg mer grunnleggende sett på hva som egentlig tilføres ved å sette opp en roman på scenen, og hva som skal til for å skape et selvstendig scenisk verk av en roman. Er det viktigste å være tro mot handlingen, og i størst mulig grad ta vare på forfatterens egne setninger, eller bør man gjennomføre en bearbeidelse av samme tema og problemstillinger med teaterets egne midler? Jeg tror Kimen har holdt seg for mye til førstnevnte, og står dermed i fare for å bli mer av en scenisk gjenskapning av boka med innslag av handling og illustrerende bilder av miljøet, enn et selvstendig verk. Så får det være opp til den enkelte å vurdere om det skal være et mål eller ikke.

Kimen

Av Tarjei Vesaas

Dramatisering, regi og videodesign: Anders T. Andersen

Scenograf og kostymedesignar: Dagny Drage Kleiva

Lysdesign: Per Willy Liholm

Komponist: Adrien Munden

Lyddesign: Vibeke Blydt-Hansen

Videoarbeid: Per Maning, Rune Kongsro og Petter Holmern Halvorsen

Dramaturg: Ola E. Bø

Det Norske Teatret, Scene 2, 23. januar 2018