Fritt ord

 Samtaler som våpen og bilder som skjold

av Alt går bra (Norge)
BIT-teatergarasje, Kunsthall 3.14, 23. februar

Your Majesties

av Navaridas & Deutinger (Spania og Østerrike).
BIT-teatergarasjen, Studio USF, 24. februar

En urpremiere og en norgespremiere undersøker hva hva vi sier i det offentlige ordskiftet, og ikke minst hvordan vi sier det. 
          «Ordets teater søker ikke etter sitt teatrale rom noe annet sted enn i hodet. Teknisk sett er dette ‘teatrale rommet’ frontalt: tekst og aktører møter publikum ansikt til ansikt: det absolutte kulturelle likeverd mellom disse to samtalepartnerne, som ser hverandre inn i øynene, er en garanti for reelle demokratiske prinsipper, inkludert et scenisk demokrati.»
           Sitatet stammer fra den italienske forfatteren og filmregissøren Pier Paolo Pasolini og hans «Manifest for et nytt teater» fra 1968. Den bergensbaserte gruppen Alt Går Bra er visuelle kunstnere som jobber i skjæringspunktet mellom kunst og politikk, debatter, performance og tekst. I sin forestilling Samtaler som våpen og bilder som skjold på Galleri 3.14 har de tatt utgangspunkt i nettopp Pasolinis manifest. 

Teater?
Alt Går Bra kaller dette sin første teaterproduksjon, og den settes opp i forbindelse med en utstilling som avdukes etter forestillingen. Utstillingen undersøker historiske og samtidige våpenskjold i prosjektet «Den norske idealstaten». Også er jo spørsmålet da; hva gjør denne seansen til en teaterforestilling? Holder det når arrangøren sier at det er det?
          Alt går bra vil altså gjøre den aktive og frie samfunnsborgeren til en teateraktør. Fire samfunnsdebattanter var blitt invitert til denne kvelden. I invitasjonen het det: «Vi ønsker å presentere ulike stemmer i det norske offentlige ordskiftet, til å snakke om visjoner for samfunnets fremtid. Hver foredragsholder får etter tur 20 min som de fritt disponerer til foredrag og diskusjon med publikum. For å gi rom for de ulike synspunktene på like fot, vil foredragsholderne ikke diskutere med hverandre, kun med publikum.»
           I Pasolinis ånd vil de heller ha intellektuelle på scenen, fritt for staffasje og effekter, det er med andre ord selve ordskiftet som skal være stjerna. 
            Over to kvelder fikk publikum muligheten til å møte helt ulike typer stemmer på scenen. Første kvelden var forfatter og feminist Kajsa Ekis Ekman, kommentator Morten Myksvoll, filosof Diego Fusaro og operasjef Mary Miller. Den andre kvelden hadde de bedt inn Bård Larsen fra Civita, Truls Lie fra Ny Tid, Silje Hjemdal fra Frp og Sofie Marhaug fra Rødt. 

Enveis
Av grunner jeg ikke forsto, var det en svært uhøytidelig trekning av rekkefølgen på talerne innledningsvis (uten at det nødvendigvis hadde noe å si for resultatet). Selv om alle innleggene på 20 minutter hver for seg var spennende nok, fortonet dette seg mest som speed-dating med en debattant, og ikke er reell diskusjon mellom talere og publikum. De fire talerne står på en trekasse med en enkel mikrofon foran seg. De har klare og spissede taler og alle bringer spennende aspekter til bordet. Men det er enveiskommunikasjon, temaene er store og varierer fra EU, regionreform og opera til klasse, identitetspolitikk og abort. Det er ikke satt av noe tid til å dvele ved noe av det noen av innlederne sier. Fra start til slutt bærer hendelsen preg av at det er satt av for lite tid. 
            Den eneste som lokket frem noe tvil om differansen mellom det han sa og det han egentlig mente var, Fusaro. Han fikk professor i teatervitenskap Knut Ove Arntzen, teatralitetens og performace lecturens ringrev, til å reagere med et smil om munnen og stille spørsmål om hva han egentlig mener det han sier og kalte det ortodoks marxisme.  
           Det forestillingen, eller debattinnleggene, feiler mest i er deres eget ønske om å gjøre teateret til et sted for debatt, for det er nemlig ikke satt av tid til verken publikum eller diskusjon. Etter hver innleder får publikum tre minutter til å spørre eller kommentere. Konferansieren virker stresset og opptatt av tiden. Tre minutter er ikke nok tid om man virkelig er interessert i hva folk mener. 

Underholdende og gode
I tillegg innbyr ikke det kalde, store, lokalet, eller måten vi sitter på rekker, til samtale og opphetet diskusjon i det hele tatt. Dessuten virker det som det kommer overraskende på at folk i salen vil si noe i det hele tatt, for det er ikke lagt til rette for en lettvint måte der alle kan snakke i mikrofon eller samfunnsdebattanten kan respondere slik at alle hører. Om man er opptatt av offentlig samtale, er de små, praktiske tingene veldig viktige.
          Arrangørene behandler også debattantene noe stemoderlig. Sistnevnte blir aldri presentert skikkelig eller forklart hvorfor akkurat de er valgt og satt sammen. Det hele fremstår som ganske vilkårlig, selv om ideen i utgangspunktet er skikkelig spennende. Jeg var på forhånd vilt begeistret for ideen og forsøket på å være relevante, men om man inviterer til debatt så må man være interessert i hva folk faktisk har å si. For valget av talere var det ingenting å si på; tydelige, underholdende og bestemte, men her feilet logistikken og overbygningen.

Barack Obamas tale
Umiddelbart etter forestillingen sendes vi ut i kvelden med et glass rødvin i hånden (det burde folk fått før forestillingen og ikke etter. Mht. å mjukne opp den norske folkesjelen) og rett ut på scene USF Verftet. Forestillingene hører ikke sammen, men det er lagt opp til at man kan rekke begge. Og tematikken henger absolutt sammen, så bookingene er smarte. På USF hadde Teatergarasjen invitert til forestillingen Your Majesties fra 2010 av Navaridas & Deutinger fra San Sebastian og Salzburg. Duoen har jobbet med tekstbasert performance siden 2007, og denne forestillingen tar utgangspunkt i talen Barack Obama holdt da han tok imot fredsprisen i 2009 i Oslo. Du vet, den der han parodisk nok snakket mye om viktigheten av krig for å fremme fred, og den fremføres i sin helhet. At forestillingen er såpass gammel endrer på en måte konteksten.
          I den ca 50 minutter lange forestillingen står Alex Deutinger på scenen og beveger seg mellom patos og etos - fornuft og følelser. Først verdig, fokusert og dresskledd før det hele rakner, sakte, men sikkert. Absurde situasjoner oppstår mellom de store ordene og de tidvis bagatellmessige og fjollete bevegelsene.
          «Still, we are at war, and I’m responsible for the deployment of thousands of young Americans to battle in a distant land. Some will kill, and some will be killed. And so I come here with an acute sense of the costs of armed conflict – filled with difficult questions about the relationship between war and peace, and our effort to replace one with the other”, sier han, men kroppen kommuniserer noe annet, der den stadig tøyes og bøyes.
           

Litt for åpenbar?

Bak publikum står nemlig Marta Navaridas og koreograferer. Det nye kroppsspråket, absurde innfall, slapsticks, jokking og vulgariteter setter ordene i et nytt lys og maktkritikken er åpenbar der danseren/Obama fremstår som maktens marionette. Kanskje litt for åpenbar? Den umyndiggjørende avkledningen overlater liten tvil om hva man synes om talen. Forestillingen er basert på en god idé, resultat er morsomt, men kanskje står ideen bedre i sin egen samtid enn nå, åtte år etterpå.