Publikum som parterapeut

Nære relasjoner

Av: Emilie Hetland

Regi: Øystein Martinsen

Scenograf: Arne Nøst

Lysdesign: Børre Noer Borrevik

Rogaland Teater i samarbeid med Tou Scene

27. februar, spilles til 10. mars

Det tar under ett minutt fra salslyset har senket seg til relasjonen mellom Han og Hun er etablert. Hun (Emilie Hetland) danser til Sias Chandelier i en rød silkekjole – et plagg som siden skal henge symboltungt på en kleshenger gjennom hele forestillingen. Han (Magnus Rostad) oppdager henne og spør, etter en rask svingom, om de skal gifte seg. Hun svarer ja, Han tar av henne den røde kjolen.

Kvelertak og anger

Så lett kan det altså gjøres (i hvert fall scenisk), men å holde på forelskelsen er langt vanskeligere. Og det gjør det ikke lettere at Han blir voldelig når Han er sint og at Hun drikker for mye. De går derfor i parterapi; i en sofa som vender mot publikum forteller de sin historie. Samtalene hos terapeuten, det vil si hos publikum, brytes opp av hverdagssituasjoner, første ordentlige stevnemøte, romantisk flørting og voldelige krangler. I disse scenene er sofaen et møbel i leiligheten deres. Bak sofaen henger ulike metallrør fra taket på bakscenen, som en enkel, dekorativ lydinstallasjon. Den brukes hovedsakelig for å skille stuen fra badet, og kun unntaksvis for lydeffektens skyld.

            Publikum humrer når Han sier: «Slå deg ned før jeg gjør det,» på deres første stevnemøte. Vi vet allerede at Han er voldelig, der ligger humoren, men der ligger også utfordringen. Hvordan skildre volden på en original, treffende, annerledes eller overraskende måte? Forestillingen lener seg for mye på teksten for denne oppgaven, den viser oss sjeldent annet enn de bildene man ser for seg når man tenker på en voldelig kjæreste: Han tar kvelertak på henne, Han bruser av sjalusi når Hun skal drikke rosévin med jentene, Han angrer fortvilet med ansiktet i hendene, Hun tilgir ham motvillig, men trekker seg unna når Han forsøker å trøste henne.

Listepop

Scenene i Nære relasjoner hopper i både tid og sted, men det er ikke vanskelig å følge fortellingen. Det er faktisk for enkelt. Fordi fortellingen er såpass oversiktlig, kunne det vært spennende å bli utfordret underveis. Det blir vi ikke. For å vise at Hun kommer hjem fra ferie i Frankrike, har Hun på seg solbriller (inne?) og bærer en Dutyfree-pose. Dialogen avslører etter hvert det rekvisittene allerede har fortalt oss. Det er som om regissør Øystein Martinsen har valgt letteste utvei.

          Også musikkvalgene underbygger dette inntrykket. Gjennomgående spilles listepop, som Sias Chandelier, Katy Perrys Roar og Christina Aguileras Dirrty. Tekstene i noen av sangene kan riktignok linkes til scenens innhold – Hun drar på fest og er dirrty selv om Hun vet at Han misliker det – men låten får først og fremst publikum til å minnes tilbake til begynnelsen av 2000-tallet og sine egne opplevelser med låten. Hadde Hun valgt musikken, kunne det tolkes som et uttrykk for hennes musikksmak, men Dirrty er ikke en del av fiksjonsuniverset – den bare fargelegger situasjonen med et kommersielt mal apropos.

         Under terapiscenene i sofaen reiser innimellom Hun seg og står bak sofaen. Dette er nok for å skape dynamikk i spillet og bryte med det statiske bildet av paret i sofaen, men når spillestil og arrangementene for øvrig er naturalistiske, er det noe som skurrer. Hvem reiser seg hos terapeuten og beveger seg rundt i rommet? Han forteller om sin barndom med en fraværende far og en mor som ikke viste kjærlighet. Ved at Hun stiller seg bak sofaen må Han snu seg mot henne for å fortelle det til både henne og terapeuten/publikum. Han får riktignok alenefokus i sofaen mens Han forteller om et viktig barndomsminne, men fordi Hun står bak ham må Han på kronglete vis snu seg vekk fra publikum.

Filmmanus

Emilie Hetland spiller Hun og har også skrevet manus. Dialogene i de mange scenene flyter muntlig av gårde, med flere gode formuleringer som fungerer godt i situasjonen. Hun var utro, Han slo henne og nå sitter de hos terapeuten: «Berettiget harme, er det ikke det de kaller det?» spør Hun med sammenbitte tenner og glimt i øyet.

          Nære relasjoner inviterer mer til filmklipping enn en scenisk fremstilling, noe hverken regi, lyd eller lys har klart å løse. To ganger går det fra romantisk klining i sofaen til – etter et raskt lysskift og et tørk med håndbaken over leppene – i sofaen hos parterapeuten. Det oppleves tidvis som teatersport, underholdende og sjarmerende, men når temaet er vold i nære relasjoner tjener ikke denne formen alltid innholdet.

          Det Hetland gjør med Nære relasjoner, som et velfungerende metagrep, er at paret selv forsøker å skrive om sin egen historie. På sofaen hos terapeuten oppstår ulike versjoner av en situasjon. «Vi skrev om den biten,» sier Hun, og så spiller de ut situasjonen som de har fortalt om med en annen vri.

         Relasjonen deres er en sirkel; Hun og Han fortsetter å velge hverandre, slå og tilgi, forlate og komme tilbake, og på samme måte avsluttes forestillingen med et nytt forsøk på å spille deres første møte. Ikke overraskende tar Hun igjen på seg den røde silkekjolen, men ved å avsløre parets historie som en historie der de selv er forfattere får forestillingen et overraskende metalag. Det løfter Nære relasjoner sitt ellers så forutsigbare uttrykk og inntrykk.