Seksualitet og glede i idealsamfunnet

To come (extended)

Koreograf: Mette Ingvartsen

Dansens hus 27. januar

Ingvartsen har vært mye i Norge de siste årene. I år er hun aktuelle med flere forestillinger på ulike scener. To come (extended) er en videreutvikling av samme stykke, To come, med et mindre cast fra 2005. Den gangen var det 5 dansere, nå er de 15. Den er en del av en serie forestillinger - The Red Pieces – som undersøker forholdet mellom seksualitet og den offentlige sfæren. Selv så jeg den første versjonen av forestillingen på BIT Teatergarasjen under festivalen Oktoberdans i 2006. De to versjonene er egentlig like i form og innhold, med unntak av at (extended)-versjonen har mer påkostede kostymer i første del, og at det ikke forekommer noe nakenhet i 2005-versjonen. Da Ingvartsen skapte dette verket var hun nyutdannet fra P.A.R.T.S, men er nå en langt mer etablert koreograf med større samarbeidspartnere og svært ulike koreografiske prosjekter på baken. Hun har tidligere jobbet uten dansere på scenen, men velger her å gjøre en nyoppsetning av en forestilling med få effekter og menneskekroppen i fokus.

           Vi kommer inn i et rom med hvitt gulv og hvit bakvegg, og plasserer oss i amfiet. Lyset går ned, og danserne kommer inn fra fire kanter og inntar plassene i et tablå midt i scenerommet. De er kledd i turkise heldekkende drakter som skjuler alt av hud og hår. De ansiktsløse og forholdsvis androgyne kroppene er ikke påfallende som hverken kvinner eller menn, men samtlige er gjenkjennelige som relativt unge, friske, slanke kropper.

Koblinger

Hele den første delen tar for seg de fysiske posisjonene, relasjonene og det visuelle ved seksualiteten, men i en abstrahert form hvor de turkise draktene nesten helt fjerner individualitet og kjønn. Tilbake står kroppene som puslespillbiter som passer sammen på ulike vis. Fra åpningstablået begynner danserne å bevege seg en og en, innta stadig nye posisjoner og inngå i nye konstellasjoner. I dørgende stillhet. Posisjonene og relasjonene er lett gjenkjennelige som seksuelle av natur, hvor fokuset er på munn/hode og underliv, og hvilke ulike måter disse kan møtes på. Hender og berøring er også sentralt. Ut fra forestillingens tematikk og Dansens Hus’ markedsførings fokus på porno og digital, gjerne fremmedgjort seksualitet, er jeg overrasket over i hvilken grad ulike bilder for omsorg, hengivenhet og gjensidighet opptrer.

            Jeg er plassert godt oppe i amfiet på Dansens Hus, noe som ytterligere underliggjør de blå figurene og får den ene kroppen til forveksling å ligne den andre. Små, levende tinnsoldater (eller du vet sånne ensfargede skihoppere man lekte med om vinteren på sytti- og åttitallet), får de forunderlige menneskedyrenes parringsakt til å tre frem. Figurene opptrer i ulike gruppekonstellasjoner, i par og av og til alene mens de transporterer seg fra den ene grupperingen til den andre. Overgangene foregår med langsomme, rolige bevegelser, korteste vei, gående på to bein eller katteaktig krabbende på alle fire. Ikke fullstendig hverdagslig, men heller ikke veldig kunstferdig eller påtatt, mer som i et høytidelig ritual. Gjennom hele den forholdsvis lange første delen endrer takten i gruppearbeidet seg over tid. På et tidspunkt går alle inn i en slags felles svaiing, en vektforskyvning, eller pendling fra høyre mot venstre. Plutselig inntrer et element av seksualaktens rytme og dynamikk, men stadig på en fremmedgjort måte hvor både tempo, retning og koblinger (om jeg kan kalle det det) ikke stemmer overens med et faktisk samleie.

Kroppsmasse

Gruppearbeidet fremfor tosomheten blir påfallende. Tankene mine går mer i retning av seksualiteten som samfunnsprosjekt fremfor å se dette som en avbildning av gruppesex. Ved et par anledninger samarbeider hele gruppen om et prosjekt. Et vakkert eksempel er en sekvens med en kollektiv forflytning i en løype over scenen, hvor summen av utøverne blir en slags blå foss av bevegelse, en plastelinaklump som modelleres over scenen inneholdende hundrevis av møter og berøringer på veien. I prosjektet The Artificial Nature Project jobbet Ingvartsen med å sette livløse elementer (blant annet folie og konfetti) i bevegelse. Hun koreograferte med enkeltbiter og masser av materiale på scenen. Litt av denne følelsen kan man tidvis finne igjen i første del av forestillingen hvor hennes erfaring med å modellere og håndtere en masse blir brukt på det store castet og får dem til å fremstå som kitt i koreografens hender. Dette var en mulighet hun vanskelig kunne realisere i den første versjonen av prosjektet med kun fem dansere involvert, og som jeg synes er noe av det mest koreografisk interessante i forestillingen.  

            Det er slående hvordan kjønnsrollene er forsøkt visket ut ved at alle utøverne inngår i all slags konstellasjoner og posisjoner og maktforholdene stadig opptrer i nye og omskiftelige forhold. Jeg opplever at det er elementer av lek og undring her, med tanke på utforskningen av alle mulige og umulige sammenkoblinger danserne kan være del av. Mot slutten av denne delen begynner utøverne å gå inn i doble, triple og kvadruple roller. Hvor det som kunne vært en omfavnelse mellom to personer, blir to mennesker på ene siden av omfavnelsen og tre mennesker tett i tett som en slags trippelversjon av den andre personen. Det er tilløp til et par basketak eller møljer, med mer kraft og intensitet, men det stopper på et lekent og forsvarlig nivå. Styrkeforholdet mellom de som inngår i basketaket fremstår som jevnt, og går ikke på noe tidspunkt over i en situasjon som oppleves som farlig eller som ligner et overgrep.

Lyden av menneskeaper

Del to av forestillingen, den auditive delen, er et slags orgasmekor som gjengir en mulig versjon av seksualaktens lydlige dimensjon. Utøverne er nakne, bort sett fra tennissokker og joggesko. Etter et kostyme- og sceneskift til høylydt musikk, stiller de seg opp som et kor (eller fotballag) og går i gang med en gjengivelse av lyder fra parringsakten. Alle utøverne har propper i ørene, og en elektronisk dings i hånden, som avspiller instruksjonen om hvilke lyder de skal lage. I denne delen fremstår utøverne mer som individer eller personer. Vi ser ansiktene, hvilket kjønn de har og ulike fargetoner i huden. Unge, friske, og med individuelle hårfrisyrer. Mens «låten» de fremfører er felles. De puster felles, synkront, i det lille som er av bevegelse i denne delen. Vokabularet består hovedsakelig av vokaler (mye O og A), avbrutt av et og annet «oh yeah», pust som holdes inne og pusting mellom tenner. Det er mer komisk og lattervekkende enn første del, og vi får bedre tilgang til danserne som utøver dette gjennom å kunne følge deres ansiktsuttrykk. Tidvis får vi et innblikk i hvor innmari langt tilbake vår seksualitet har røtter, når du hører hele apekolonien i en felles innsats mot klimaks.

Det sosiale dyret

Del tre trekker frem enda en side ved seksualiteten, som ligger bortenfor det rent «tekniske» ved måten menneskene kobler seg sammen og hvilke uttrykk det produserer – den sosiale siden. Etter en ny runde med høy trommemusikk sprer danserne seg ut over scenen og stiller seg opp i ulike retninger før det braker løs i en livsbejaende nakendans. Vi går inn i en lengre sekvens med Lindy hop (en energisk, sosial pardans som vokste frem samtidig med swing-musikken, i 1920-30-tallets USA) med spark og twist, hvor hele kroppen er involvert i store rytmiske bevegelser. Dessuten er hele ansiktet med, danserne smiler og sjarmerer i skamløs glede og frieri, til publikum og hverandre. Driv, fart og glede i løsslupne sprell og løft. Livets dans i en ubekymret, energisk og leken feelgood-versjon.

            I denne delen opptrer danserne stort sett i par, mann og kvinne. Men også kvinne og kvinne, mann og mann, høy og lav, alle med alle. Et stykke ut i denne sekvensen sakkes tempoet i bevegelsene, danserne beveger seg gradvis ut av lyset til vi kun ser siluettene av dem, mens musikken pakkes inn i vatt og bassen kommer i forgrunnen til det vibrerer i publikumsamfiet. Vi ser konturene av menneskedyrene der de smyger seg rundt hverandre på dansegulvet. Vi ser oppvisningen av kraft og vitalitet, og assosiasjonene mine går til sterke, friske dyr som er ute på jakt – etter en partner. Og jeg opplever at Ingvartsen peker på den sosiale dansen som en del av vårt parringsritual.

Hva i all verden er en scene?

I en annen sekvens i denne siste delen får vi et brått lysskift. For første gang opptrer alle danserne med felles front, perfekt avstand mellom individene og et felles, synkront, bevegelsesmateriale. I noen få sekunder gir koreografen oss et lite nikk til den tradisjonelle danseoppvisningen, som for å stille spørsmålet om hva for slags aktivitet det er å stille seg opp foran folk å fremvise sin vitalitet og sine fysiske ferdigheter. Er scenedansen på et eller annet plan også en del av komplekse menneskelige aktiviteter for å oppnå attraktivitet? Som et ekko av freudianske ideer om at alt vi foretar oss dypest sett handler om å få seg et ligg.

            I etterkant av forestillingen ble en variant av dette temaet tatt opp i en samtale på scenekanten mellom koreografen og kunstnerisk leder på Dansens Hus, Un-Magritt Nordseth. Ingvartsen fortalte da om hvordan de innad i kompaniet har problematisert hvorvidt og hvordan dans skiller seg fra sexarbeid. Publikum til kunstnersamtalen fikk ikke ta del i kompaniets argumenter og konklusjoner ut over dette, men Ingvartsen fortalte også at de hadde opplevd at publikum hadde filmet og lagt ut deler av nakensekvensen på sosiale medier. For meg som tilskuer til dette som en live-opplevelse var det helt opplagt at utøverne på scenen er kunstnere og ikke sexarbeidere, at dette er et kunstnerisk verk og ikke et pornografisk. Selv om jeg også kan se at ulike former for sexarbeid har performative elementer, og nivåer av fiksjon og forestillelse, så er målsetningen med sexarbeid noe annet enn målsetningen med et kunstverk.

I en ideell verden

Gjennomgående fremstår danserne som frigjorte, likeverdige, friske representanter for menneskeheten, som har full kontroll over sine egne kropper. I denne forestillingen befinner vi oss i en verden hvor alle er unge, friske og vitale. Hvor alle får være med. Et slags idealsamfunn som forfører med sin sjarme, vitalitet, glede og løssluppenhet.

            Mens euforien bredte seg i salen mot slutten av stykket, ble jeg sittende med en tristhet eller bismak med tanke på hvor mye mer problematisk virkeligheten er for de aller fleste. Stadig flere friske, unge menn faller utenfor samlivet. Mange opplever at de ikke kvalifiserer, innlemmes i eller tør å befatte seg med fysiske relasjoner til virkelige mennesker. Hvordan hadde dette sett ut med en ung mann, alene i hjørnet? Eller en eldre kvinne? En person med et synlig fysisk avvik? Hvilken opplevelse hadde dette vært om også ensomheten, avvisningen, frykten og dysfunksjonen fikk en plass? Seksualiteten kan være vel verdt en feiring, men den kan også være opphav til mye sorg, skam og utenforskap. Det har ingen plass i denne kollektive lykkerusen av en forestilling. Jeg har kun sett ett av de andre verkene av Ingvartsens Red Pieces, og til hennes forsvar var det mindre uproblematisk og idealiserende enn To come (extended).

            Jeg opplever forestillingen som forbausende lite sexy og pirrende, og samtidig forfriskende lett, sjarmerende og uten skam og blygsel. De tre delene av forestillingen fungerer som en dekonstruksjon av noen av seksualitetens bestanddeler. To come (extended) ser nærmere på det visuelle, det auditive og det sosiale aspektet ved seksualiteten. Grepene av dekonstruksjon tillater publikum å se og oppleve vår forunderlige seksualitet på trygg analytisk avstand. De tre delene kunne også fungert enkeltvis og er på et vis fullendte i hvert sitt univers. Ved å sette de ulike delene inntil hverandre blir det veldig tydelig, også for de som ikke kjenner koreografen fra før, at her er det gjort noen helt bestemte valg av stil og metode, noe som gir forestillingen kunstnerisk tyngde og får den til å fremstå veloverveid til tross for det lekende og lette i uttrykket.

http://www.metteingvartsen.net/performance/to-come-extended/

  Teksten er skrevet som del av prosjektet Dansekritikerrørsla og er støttet av Norsk kulturråd og Fritt Ord. Red. anm.