Ufokusert og vag Murakami

Kafka på stranda

Regi: Carl Jørgen Kiønig

Scenografi og kostymedesign: Milja Salovaara

Lysdesign: Martin Myrvold

Komponist: Åsmund Feidje

Lyddesign: Tormod Friis Pettersen

Dramaturg: Ola E. Bø

Det Norske Teatret, Scene 2, 21. februar 2018

Haruki Murakamis roman Kafka på stranden kom ut på japansk i 2002 og er en besteseller, oversatt og lest så å si over hele verden. Boken ble oversatt til norsk i 2005, og i 2008 ble den dramatisert av Frank Galati for Steppenwolf Theatre Company i Chicago. Siden er den satt opp en rekke steder, med vekslende hell.

Tid og fortellinger 

Plottet består av to fortellinger, som fortelles parallelt, i annethvert kapittel. Oddetallskapitlene forteller historien om Kafka Tamura, en femten år gammel gutt som rømmer hjemmefra, blant annet for å unnslippe den onde farens ødipale spådom om at sønnen skal drepe sin far og ligge med sin mor (og søster). Moren og søsteren dro fra Kafka og faren da gutten var fire år gammel, og han aner ikke hvordan de ser ut nå, eller endog hva de heter. Han ender etter hvert opp i det private biblioteket «De komuranske samlinger», hvor han møter den mildt sagt androgyne biblioteksmedarbeideren Oshima og dennes sjef, den vakre frøken Saeki. Mye underlig og langt utenfor en realistisk norm hender, fram mot det punkt hvor Kafka får anledning til å tre ut av tiden, og tilbake igjen. Om farens spådom går i oppfyllelse eller ikke (og eventuelt i hvilken forstand), blir stående åpent. Partallskapitlene handler om Satoru Nakata, som ble skadet mot slutten av Andre verdenskrig, da han var skolegutt, plassert på landsbygda for å unngå amerikanernes bombetokt mot japanske storbyer. Under en klassetur besvimer alle barna, uten at det er mulig å finne en klar årsak til fenomenet. Alle barna, unntatt Nakata, våkner i løpet av et par timer. Han ligger i koma i flere uker, og når han våkner har han glemt alt, og blitt «dum i hodet». Slik går han gjennom livet uten å kunne lese, skrive eller regne – men innfinner seg med livet som dum mann, på trygd. Han kan imidlertid snakke med katter, og han ser ut til å kunne få det til å regne fisk og igler fra himmelen. Noe av det som knytter disse to fortellingene sammen er at Nakata er utvalgt til å være den som finner «Stenen til veien inn» – han skal åpne tiden og rette opp det som er blitt feil.

Store spørsmål

Et viktig poeng i romanen er at disse to fortellingen skal stå ved siden av hverandre, og at alt det gåtefulle som oppstår i dem og mellom dem er uforklart. Leseren skal finne sine svar, uten at de gjøres entydige eller presses fram av fortellingen. Og det er ikke små spørsmål som svirrer rundt i dette fiksjonsuniverset – det dreier seg om personlig identitet, skjebne og frihet, hva er tid, erindring, handling, autonomi, anerkjennelse, ansvar, kommunikasjon, vennskap, kjærlighet og seksualitet – for bare å nevne noe. I tillegg kommer et lag av problemstillinger som handler om krig og fred, ettervirkninger av vold og overgrep – og den brutalitet som kan råde i individet, og mellom mennesker. Den teksten som settes opp på Det norske teatret mangler altså ikke ambisjoner, heller ikke intellektuelt – her nevnes og henspilles det blant annet på Hegel, Bergson, Platon, Sofokles, Freud, Shakespeare, T.S. Elliot og (selvsagt) Kafka i tillegg til en rekke henvisninger til shintoisme, zen-buddhisme, og den allestedsnærværende populærkulturen. Mitt problem med Murakami og mye litteratur av denne typen er at det til tider kan være vanskelig å avgjøre om det dreier seg om dypsindigheter eller oppstasede banaliteter, og straks dette spørsmålet dukker opp, vil som oftest konklusjonen være gitt.

På blodig alvor

For at en oppsetning av en tekst som denne skal kunne lykkes, må teksten tas på alvor, både intellektuelt og eksistensielt – de store spørsmålene må kunne knyttes til de liv som framstilles på scenen. For eksempel er spørsmålet om erindring og tid, eller det å kunne erfare verden, i dette stykket også blodig alvor, bokstavelig talt. Men slik virker det bare tidvis på scenen. Morten Svartveits Kafka Tamura er intenst tilstede i de første scenene, men det virker som om regien tar ham lenger og lenger bort fra det alvoret og den intensiteten som burde prege en person som forsøker å finne ut av spørsmål som er så grusomme, alvorlige og potensielt ødeleggende som her. På samme måte som det intense alvoret fordufter, blir heller ikke humoren og latteren bak alvoret forløst i forestillingen. Unntaket er et par scener hvor Joachim Rafaelsen framstiller sin Oshima på en måte som lar humor og alvor spille sammen og mot hverandre, slik at flere forestillinger knyttet til kjønn og identitet endevendes. Det samme kan sies om Agnes Kittelsens framstilling av Sakura. Det mangler altså ikke på gode skuespillere og skuespillerprestasjoner, men på regigrep som kan få dem til å nå fram til publikum.

Mangler fokus

Forestillingen følger et lineært og kronologisk prinsipp, hvor personene fra de to fortellingene alternerer på scenen. De kommer og går etter tur, ut av mørket og opp på den (svært) dunkelt belyste scenen, for så å forsvinne i mørket igjen, før det igjen blir deres tur. Effekten er noe trettende, både for publikum og skuespillere, ser det ut til. Årsaken til at denne roman-adaptasjonen mislykkes, er, slik jeg ser det, at den mangler fokus; når en slik mengde av problemstillinger virvles opp, må man evne å velge et fokus og et grep. Det litt utviskede preget som denne forestillingen har fått, er synd, ikke minst fordi stykket kan sies å handle om utviskingens fare, på det personlige plan. To av personene på scenen er jo delvis utvisket, med «berre halv skugge», nemlig Nakata (Lasse Kolsrud) og frøken Saeki (Ane Dahl Torp), men av forskjellige grunner. På samme måte oppdager Hoshino (Gard Skagestad) i løpet av stykket at han selv er «hul» og tom innvendig. Det ødipale dramaet som ligger til grunn for handlingen i stykket, dreier seg også om kampen for personlig autonomi, og jo mer selvsentrert vår kultur blir, jo vanskeligere kan det se ut til at det blir å gjennomleve dette dramaet og virkelig bli et selv. Det er altså lett å se aktualiteten i stykket, men den realiseres ikke scenisk i denne oppsetningen, hvor den enkle kronologien forfaller til monotoni.