Enkelt uttrykk, vanskelig tema

Kva nashornet såg

Av: Jens Raschke

Regi: Ivar Tindberg

Visuell designer: Stian Hole

Det Norske Teatret, Scene 3

Noen måneder etter at Ionescos Nashornet var ferdigspilt på Det Norske Teatret, hadde den tyske dramatikeren Jens Raschkes barnestykke Kva nashornet såg premiere. Raschke går i Ionescos dyrespor ved å tilegne neshornet menneskelige egenskaper, men han skildrer dyret med ømhet og varme. I Ionescos univers er neshornet en skapning som ikke tenker selv, men følger flokken. Hos Racshke har det svære, grå dyret sett noe som gjorde det så trist at hjertet brast. Hva så neshornet?

Zoo i en fangeleir

Raschke skrev stykket etter å ha sett et bilde av en zoologisk hage i konsentrasjonsleiren Buchenwald. Dyrehagen ble bygget i 1938 for å underholde vaktene og familiene deres, kun med et elektrisk piggtrådgjerde som skilte hagen fra leirens 250.000 fanger. Raschke gir ordet til dyrene, besjeler dem med menneskelige egenskaper, men holder fast ved deres utenforstående blikk på det de ser på den andre siden av gjerdet. Kan man, med fabelens virkemidler, formidle dette brutale kapittelet i historien på en barnevennlig måte?

          Ikledd praktiske vaktmesterdresser og converse-sko står fire skuespillere klare til å gripe oppgaven; å fortelle historien om neshornet og puste liv i fabelens mange dyr. De spør publikum om vi er klare, tar den nervøse mumlingen for et ja, og går til verks ved å stille seg bak de enkle bordene som står sentralt i rommet. Oppå de fire bordene ligger dobbelt så mange kofferter, som inneholder noen få, enkle rekvisitter. Koffertene og de praktiske kostymene gir inntrykk av at skuespillerne er en omreisende teatertrupp. De spiller for oss i kveld, før de skal reise videre for å fortelle kva nashornet såg til andre barn andre steder.

           Starten er litt omstendelig da bakgrunnsinformasjonen må på plass; forskjellen på dei påstøvla (vaktene) og dei påstripte (fangene), zooens mange ulike dyr (bavianer, svartsvaner, muffloner, murmeldyr) og det dirrende piggtrådgjerdet som skiller zooen fra leiren. Men når Charlotte Frogner tar på seg en oransje lue, og trer ut av rollen som forteller og blir til murmeldyrjenta, tilgir man raskt den omstendelige introduksjonen.

Dyreperspektivet

En bjørn (Paul-Ottar Haga) ankommer dyrehagen, og nykommeren ser på dyrehagen med andre øyne, undrer seg og stiller spørsmål. Han reagerer på den vonde lukten som kommer fra de store skorsteinspipene – hvorfor fyrer de så mye når det er vår og varmt? Bavianen (Jonas Fuglevik Urstad) er en slags leder i dyrehagen, og han gir Bjørnen et kollegialt råd: «Den som er hardhuda no, har ein fremtid i zoo!» Med andre ord: ti stille og gjør det du blir bedt om! Bavianen ville raskt ha blitt til et neshorn hadde dette vært i Ionescos univers, mens Bjørnen ligner mer på Bérenger.

          Gjennom dyrenes oppdeling av menneskene, dei påstøvla og dei påstripte, skildrer Raschke hvor grusomt mennesker kan behandle hverandre. Dyreperspektiv er et godt litterært grep som tilfører replikkene poesi og undring. Beskrivelser som «de tynne sebraene som går på to bein» gjør at publikum må tolke hva dyrene egentlig ser. Dette tolkningsnivået gjør at de yngste kanskje ikke helt forstår hva de mener, men allikevel klarer å henge med i handlingen, mens de litt eldre får utbytte av dobbeltheten i flere av replikkene. Svakheten er at det krever mye av barna; man må være skjerpet og virkelig lytte for å føle seg inkludert. Mister man tråden, er det ikke mye annet som holder på barnas oppmerksomhet. Det eneste visuelle publikumsfrieriet er sparsommelig bruk av videoprojeksjon på bakveggen; en tegning av et neshorn, en snøkledd skog og stjernehimmelen over dyrehagen.

Gøy å se

Det er gøy å se dyktige skuespillere spille dyr, enten man er 40 år eller 11, som er forestillingens aldersgrense. Regissør Ivar Tindberg stoler på at skuespillernes kroppsliggjøring av dyrene er nok til å holde på barnas oppmerksomhet – i én time og tjue minutter. Det er – til tross for at skuespillernes tolkninger er både originale og kraftfulle i uttrykket – hakket for lenge. Urolige bevegelser i setene rundt meg tyder på at konsentrasjonen begynner å briste halvveis ut. 

            Det er ikke skuespillernes skyld, som hopper inn og ut av rollene som dyr og fortellere, kun ved å skifte hodeplagg og dialekter. Dialektene og aksentene er viktige bidrag for å fargelegge dyrenes personligheter. Ellen Birgitte Winther er en sinna nordlending-mufflon i det ene øyeblikket og en svartsvane med fransk aksent i det neste.

            Kva nashornet såg er et modig og ambisiøst manus, men tittelen gjenspeiler ikke fortellingen. Den nyankomne Bjørnen som stiller spørsmål ved det de andre dyrene blindt godtar, er karakteren vi følger. Kun innledningsvis og avslutningsvis handler stykket om neshornet – kanskje som et vink fra Raschke til Ionesco? Det vinket har Det Norske Teatret benyttet seg av med sitt repertoarvalg, men når publikum til slutt får høre kva nashornet såg, er det som om den delen av fortellingen ikke har blitt ivaretatt godt nok. Småhistorier, rollebytter og tolkningsnivåer i et litt for krevende og monotont uttrykk, har ført til at rammefortellingen har gått i glemmeboka. Kva nashornet såg viser hvor velfungerende fabelens virkemidler kan være, men er mer en viktig historie enn en stor teateropplevelse.