Et hederlig, men feilslått prosjekt

Winter

Av Jon Fosse

Regi: John R. Wilkinson

Design: Joanna Scotcher

Lys: Guy Hoare

Young Vic Theatre, 21. februar 2018

The Genesis Future Directors Award er en pris for unge regissører der vinneren får gjøre en produksjon ved The Young Vic i London. Vinneren får benytte seg av alle teatrets ressurser og får også veiledning fra teatrets kunstneriske team. Prisen har eksistert siden 2012, og i år var teatret særlig ute etter å finne en regissør som enten selv har nedsatt funksjonsevne eller som ønsket å bruke skuespillere med nedsatt funksjonsevne. Vinneren ble John R. Wilkinson som ønsket å utforske hva nedsatt funksjonsevne kan ha å si i teatret gjennom en oppsetting av Jon Fosses Winter. Dette er naturligvis et både viktig og interessant utgangspunkt. Spørsmålet er om Wilkinsons (som selv sitter i rullestol) fokus egentlig egner seg innenfor rammene av Fosses drama.

Forklarende tolkning

I Winter møter vi en ung kvinne og en forretningsmann. De møtes på en benk i en park, og kvinnen overbeviser mannen om at han i stedet for å gå i jobbmøtet han har planlagt, bør ta med henne tilbake til hotellet sitt. Et slags forhold oppstår mellom de to som fører til at mannen oppgir både jobb og familie, men spørsmålet om hvorvidt de to faktisk fortsetter livet sammen til slutt, forblir åpent. De to stedene handlingen foregår på, er elegant løst i Joanna Scotchers scenografi. Publikum sitter overfor hverandre på to sider av spilleområdet. Hele rommet er bygd inn i en slags moderne trevegg. En del av veggen på den ene siden kan felles ned slik at parkbenken dannes. Hotellsengen dannes på tilsvarende vis på motsatt side. Gulvet er dekket av hvitt stoff som viser seg å være grus på området rundt parkbenken og et teppe rundt sengen. Grensen mellom grus og teppe – og dermed mellom ute og inne – er sømløs, noe som skaper et åpent forhold mellom stedene som kler stykket godt. Det skapes ofte vakre bilder gjennom lyset som skinner gjennom sprekkene mellom plankene i treveggen. Dermed er scenografien visuelt vakker samtidig som den åpner for en effektiv og enkel historiefortelling.

            Det visuelle uttrykket skaper tilsynelatende et godt utgangspunkt for Wilkinsons iscenesettelse av Fosses tekst. Allikevel vil jeg hevde at flere av Wilkinsons valg er noe problematiske. I Fosses tekst gis ikke karakterene konkrete trekk som kan forklare hvorfor de handler som de gjør. Man må støtte seg kun på replikkene for å danne seg et bilde av den psykologiske relasjonen som oppstår mellom dem. I Wilkinsons regi er dette annerledes: karakterene – særlig Kvinnen – er gitt konkrete trekk som forklarer hvorfor hun er som hun er: hun har nedsatt synsevne og hun er gravid. I tillegg oppfører hun seg affektert og til dels forstyrret, noe som gjør det åpenbart at hun trenger hjelp, og som dermed også forklarer hvorfor Mannen tar på seg å hjelpe henne. Det som hos Fosse er åpent og underliggende, er i Wilkinsons regi gjort konkret og tydelig. I utgangspunktet er det ikke noe galt i dette. Snarere kan det være fint å konkretisere Fosses åpne dialoger på scenen. Allikevel går Wilkinson kanskje så langt i sin konkretisering at teksten mister noe av sin klangbunn. I stedet for å presentere en tekst som fremdeles utfordrer publikum og er åpen for tolkning, er teksten i Wilkinsons regi redusert til en relativt enkel fortelling om en ganske stakkarslig kvinne og en hjelpende mann.

Bekrefter sterotyper

Dessverre makter heller aldri de to skuespillerne å komme ordentlig innunder teksten. Maisie Greenwood spiller Kvinnen. Hun har nedsatt synsevne, og jeg vil applaudere både Young Vic og Wilkinson for at skuespillere med nedsatt funksjonsevne castes. Det er viktig i kampen for å gjøre teatret så mangfoldig som mulig. Greenwood spiller Kvinnen med stor intensitet, og i noen øyeblikk er hennes tolkning rørende. Særlig gjelder dette i den første scenen på hotellrommet der hun framstår svært sårbar når hun kler av seg, viser fram sin gravide mage og ber om bekreftelse på at hun er vakker. Uheldigvis holder ikke Greenwood dette nivået gjennom hele forestillingen. Det er noe litt masete i hennes rolletolkning, og hun spiller Kvinnen svært affektert og nesten panisk og psykotisk. Fosses tekst blir dermed uspesifikke og generelle fraser, i stedet for å bli knyttet opp mot det karakteren faktisk forsøker å si. Jonathan Cullen gjør en grei jobb som Mannen, men han blir stilt litt i skyggen av Greenwood. Vi kommer aldri ordentlig innpå ham, og den kampen han utkjemper med seg selv når han forlater jobb og kone for å tilbringe livet med Kvinnen, blir dessverre aldri mer enn så vidt synlig på overflaten.

            Alt i alt er det vanskelig å skrive om John R. Wilkinsons versjon av Jon Fosses Winter. På den ene siden er det enkelt å støtte Wilkinsons prosjekt. Det er ingen tvil om at man trenger mer mangfold i teatret både i form av historiene man forteller og blant kunstnerne på og bak scenen. At man i denne forestillingen har både en regissør og en skuespiller med nedsatt funksjonsevne er fantastisk! Samtidig mislykkes Wilkinson, for meg, i skape godt teater med fokus på mennesker med nedsatt funksjonsevne. Ved å konkretisere Kvinnens problemer i form av nedsatt syn og graviditet samtidig som hun framstår som affektert og ’rar’, mister man mange av de mulighetene for psykologisk spill som finnes i Fosses tekst. Kvinnen blir tydelig kategorisert som en som trenger hjelp, og Mannen fyller rollen som hjelper. I stedet for å skape spennende diskusjoner om nedsatt funksjonsevne, gjør dermed Wilkinsons forestilling nesten det motsatte: den reproduserer stereotypier som finnes i samfunnet og som ofte er årsaken til lite mangfold i teatret og andre institusjoner allerede. Winter på Young Vic er dermed en forestilling med en svært viktig misjon, men som dessverre i stor grad feiler i å gjennomføre denne misjonen.