Fra ballerina til «terrorist»

Jeg befinner meg på teatret WERK X en mørk februarkveld. Den ettertraktede tyrkiske forfatteren Aslı Erdoğan er gjest her i kveld. Initiativtakerne er tyrkisk-østerrikske Emel Heinreich fra kunstgruppen Cocon, som også skal lage et teaterstykke om henne, og Bruno Kreisky Forum for internasjonal dialog. Jeg kjøper essaysamlingen Artık Sessizlik Bile Senin Değil ved inngangen. Videre må jeg gjennom en grundig sikkerhetskontroll før jeg kan gå inn i teatret, som viser seg stort sett å være fylt opp av tyrkisktalende publikummere. Jeg føler meg umiddelbart hjemme. Det er fotografer overalt, og fra rad fem kan jeg skimte Aslı Erdoğan med sitt karakteristiske røde hår. Jeg kjenner det kribler i magen idet scenelyset går opp og lesningen av tekstene hennes på tyrkisk, tysk og engelsk starter.

Ingen politisk aktivist
Erdoğan har ikke skrevet noe for scenen ennå, selv om hennes essays og romaner, som hun selv beskriver som «ikke-politiske», burde være godt egnet for scenen. I Emel Heinreichs teaterprosjekt Nicht einmal das Schweigen skal Erdoğans arbeid brukes i samarbeid med henne. Ideen er å plukke ut et utvalg av tekster som skal kaste lys over hennes livsopplevelser.
             På WERK X blir tekstene lest av fem kvinner, akkompagnert av Margarete Deppe på cello. Innimellom er det bruddstykker av moderne dans, framført av Birgitte Walk. I Erdoğans fiktive verden, danser ordene en forførerisk dans. Den en gang tomme black boxen fylles opp av korte, men sterke historier.

          Etter lesingen får vi se og høre kveldens hovedperson. Aslı Erdoğan har samme etternavn som den tyrkiske presidenten Recep Tayip Erdoğan, men likhetene stopper der. Hennes forfatterskap er stort og omstridt. Fra 1998 til 2000 hadde hun en egen spalte i den store tyrkiske avisen Radikal, der hun tok opp temaer som tortur, fengsel, kvinnemishandling og kurdernes kamp for rettigheter. Etter kuppforsøket 15. juli 2016 arresterte Tyrkia ca. 100 000 mennesker, hvorav mange forfattere, journalister og akademikere; Erdoğan var én av dem. Hun blir ansett som en terrorist i sitt eget hjemland, og satt fengslet i fire måneder i kvinnefengselet i Istanbul for å ha skrevet i den prokurdiske avisa Özgür Gündem («Fri dagsorden»). Hun er for tiden løslatt fordi det ikke var nok bevis til å holde henne fengslet. Hun får sin endelige dom i mai i år.
           Det er kjendistilstander på WERK X når arrangementet er slutt. Erdoğan blir omringet av folk som ønsker å ta bilder og få autografen hennes. Til slutt organiserer teamet en boksignering. Jeg stiller meg i kø, og etter ca 20 minutter rekker jeg henne Artık Sessizlik Bile Senin Değil, og spør om hun kan dedikere boka til min nyfødte datter, Una Ciftci, som er tyrkisk-østerriksk, akkurat som boka hennes. Hun blir rørt og gjør det med glede.

           Utenfor Tyrkia blir hun ansett som en av vår tids viktigste politiske aktivister. Men overfor meg påpeker hun at hun definerer seg annerledes:
          — Jeg er ikke en politisk aktivist. Jeg er kun en forfatter. Jeg jobber fra mitt mørke hjørne hjemme og skriver. Det er jobben min.

           Til tross for det, mottok hun nylig den prestisjefylte Simone de Beauvoir-prisen. Den er blitt utdelt hvert år siden 2008, og går til individer eller grupper som kjemper for menneskerettighetene og likestilling mellom kjønnene. Jeg spør henne om hvordan var det å motta prisen:
          — Denne prisen betyr mye for meg. Jeg husker da jeg var ung og leste Det annet kjønn (1949) i Istanbuls parker. Den gang ville jeg aldri våget å tro at jeg en dag skulle få en pris i Simone de Beauvoirs navn!
         
Frihet, ensomhet og ondskap
Gjennombruddet hennes kom med romanen Kırmızı Pelerinli Kent (1998). Her skriver hun om en ung tyrkisk kvinne ved navn Özgür (“frihet”) som skriver om byen som har gjort henne fattig, både psykisk og materielt. Det er Özgürs beretning fra Rio de Janeiro; om det å være alene i en fremmed by med et nytt språk, ny kultur, nye mennesker. Boka handler like mye om byens uro som hovedpersonens. Den er blitt oversatt til en rekke språk. 

           Dagen etter WERK X-arrangementet befinner jeg meg på Frauen Zentrum på WUK (Werkstätten und Kulturhaus) sammen med en rekke old-school feminister, Emel Heinreich og hovedpersonen. Denne kvelden leser både Erdoğan og publikum tekstene hennes på tyrkisk og tysk. Rett over scenen, henger det et banner med slagordet Feministisches Widerstand, Liebe und Kraft und Revolution für alle Frauen”(Feministisk motstand, kjærlighet og makt og revolusjon for alle kvinner). Erdoğan forteller meg at teksten Faşizm Güncesi: Bugün («Fascismens dag: I dag») i Artık Sessizlik Bile Senin Değil er hovedbeviset mot henne i rettssaken. Der hevder påtalemyndighetene at hun skriver om hvordan framtida til Tyrkia kommer til å bli. Selv sier hun at hun skriver om det som har vært og det som skal komme, og at hun ikke tenkte på Tyrkia da hun skrev det.
           — Hvilke andre bevis eksisterer mot deg?
          — Jeg har brukt et sitat av T.S. Eliot som beskriver menneskets ondskap i en av romanene mine. Påtalemyndighetene mener dette sitatet er rettet mot de tyrkiske soldatenes ondskap. I tillegg mener de at jeg kritiserer en operasjon som foregikk i juni i en artikkel jeg skrev i mai.

Kvinner, livet, frihet!
         — Hva skjer i Tyrkia i dag?
         — Utenlandske journalister blir arrestert. Påtalemyndighetene mener at de har forbindelser til PKK (Kurdistans arbeiderparti). De mener også at Albert Camus og Baruch Spinoza er medlemmer av PKK. Nylig ble en journalist dømt til 25 år i fengsel, uten engang å ha blitt arrestert. Journalisten fikk dommen i retten og ble arrestert etterpå. Det finnes ingen trygghet i Tyrkia. Hvis du går på gatene og sier at du er imot krig, vil politiet arrestere deg. De første folka som sa “Nei til krig” er nå i fengsel og de må sone i 3-5 år. 

         — Hvordan vil du beskrive de tyrkiske kvinnenes situasjon?
          — Recep Tayip Erdoğan sier offentlig at kvinner og menn ikke er likestilte. Språket han bruker om kvinner er veldig nedlatende. Han mener at vi kan glemme å ha samme rettigheter som menn. Kvinner skal ha tre barn, keisersnitt er forbudt — og de får heller ikke ta abort. Abortloven er én av hans seire; du trenger tillatelse fra ektemannen din for å ta abort. På offentlige sykehus er det helt umulig å få abort selv om du har en tillatelse — de gir deg en legetime om tre måneder, og da er det allerede for sent. Men den store majoriteten av kvinner er tilhengere av Erdoğan. Hijaben har blitt et frihetssymbol; de mener at Erdoğan har frigjort dem fordi de kan gå på skole og jobbe ikledd hijaben. En kvinne uten hijab blir sett på som et tomt hus til salgs eller leie. Jeg er redd for å gå alene i Istanbuls gater fordi jeg blir trakassert. Likevel er det noen som tør å heve stemmen. Vi har blant annet et berømt bilde av en tyrkisk kvinne i stramt skjørt og høye hæler som slåss mot politiet. 

       Jeg blir fascinert over roen hennes når hun forteller meg om den uvirkelige urettferdigheten i hjemlandet mitt. Jeg føler meg privilegert som er født og bosatt i trygge Norge. Når hun forteller er det som det blir fjernere (enn det allerede er) at jeg har mine røtter der. Jeg er en norsk-tyrkisk-kurdisk kvinne. Før Erdoğans regime var situasjonen mellom tyrkere og kurdere god, men etter at han kom til makten har den forverret seg. Jeg skammer meg over hjemlandet mitt. Jeg blir redd. Likevel vil jeg høre mer, så jeg spør om hun kan fortelle om sine opplevelser i kvinnefengselet:

         — En gang hver andre måned hadde vi åpent besøk. Fangene stilte seg på én side og de besøkende på den andre. Det var masse bråk og vaktene gikk fram og tilbake kontinuerlig. Moren min kom på det åpne besøket. Hun er medlem av det sosialdemokratiske partiet og har alltid vært skeptisk til kurderne. Hun er en tyrkisk nasjonalist selv om hun ikke er tyrkisk selv. Hun så skremt og hatefullt på alle medlemmene av PKK-geriljaen. Klasseskillet blant de besøkende var veldig tydelig. Spesielt fattigdommen til flertallet. Jeg sa til henne «Se, alle disse er kurdere.» Hun sa «Jeg vet.» En halvtime senere blåste vaktene i fløyta og ropte «Dere må gå tilbake til plassene deres!» Som en uerfaren fange stilte jeg meg umiddelbart opp på linje. Men de kurdiske kvinnene var trege. Min mor og jeg så på dem mens de ropte ut: «Jin, Jian, Azadi» («Kvinner, livet, frihet!»). Disse ordene fylte hele rommet. Jeg så i øynene til moren min at hun ble imponert. Hun ville være en av oss. Det er det eneste slagordet jeg har ropt i hele mitt liv. Jeg gjorde det hver andre måned. «Jin, Jian, Azadi».

Tyrkias framtid
 — Hva kan Europa gjøre mot urettferdighetene i Tyrkia?

          — Europa kan kreve at urettferdigheten blir stoppet. Tyrkia lyver kontinuerlig i møte med utenlandsk presse. De spiller et spill. De løslater 1-2 personer fra fengsel og arresterer 100 andre samtidig. Lover eksisterer ikke lenger. Hvem som helst kan når som helst bli arrestert. Vi vet ikke når vi vil bli løslatt, og om vi i det hele tatt blir løslatt. Du blir satt i fengsel uten å vite hvorfor. Ikke ta oppmerksomheten deres bort fra Tyrkia. Det tyrkiske folk er redde for å heve stemmen sin. Alle som protesterer mot urettferdigheten havner i fengsel. 

    — Hvordan ser du på framtida til Tyrkia?

          — For å være helt ærlig er jeg ikke optimistisk, spesielt ikke for den nærmeste framtida. Vi ser at det ikke kan fortsette sånn, men stiller også spørsmål ved hvordan det kan forandre seg — og det har ingen et svar på. Først og fremst fordi landet er delt i to; flertallet bak Erdoğan og opposisjonen. Det er mange som er imot Erdoğan, men nå er det veldig vanskelig å samle Sosialdemokratene, Venstre, Kemalistene og kurderne. Bare for én tweet ble tusenvis av universitetsstudenter fengslet — og på samme kveld! Alle offentlige møter eller samlinger kan når som helst bli forbudt.
         Aslı Erdoğans historie taler på vegne av alle mennesker, men spesielt kvinner i patriarkalske kulturer. I disse #metoo-tider er hun et eksempel på at kvinner har en lang vei å gå. Som hun skriver i essayet Bu kentin kadınları («Denne byens kvinner»): «Jeg er en kvinne som fikk sin tunge kuttet av.» Recep Tayip Erdoğan har kuttet av tungene til de tyrkiske kvinnene, men heldigvis er det noen få igjen som taler de tapte tungenes sak, selv om de risikerer å bli innelåst for resten av livet. Aslı Erdoğan er ikke bare frontfiguren for kvinnekampen, men også for kampen mot sensur, urettferdighet og fascistiske ideologier og styresett.

Tekstkollasje
Etter at Aslı Erdoğan har reist fra Wien, sitter jeg sammen med Emel Heinreich på Café Aumann. Heinreich har sin utdannelse fra Istanbul, Wien, Théâtre du Soleil i Paris, Malaysia og Indonesia. I tillegg til å være regissør og skuespiller er hun også danser, forfatter og maskemaker. Heinreich forteller at når Aslı Erdoğan satt i fengsel ble prosjektet “Jeg leser Aslı Erdoğan” spredt rundt omkring i Europa. Hundrevis av kvinner leste tekster av Erdoğan på fransk, italiensk, gresk, tysk etc. Heinreich var initiativtakeren til å starte dette forumet i Wien. Nå arbeider hun med teaterproduksjonen Nicht einmal das Schweigen i samarbeid med Erdoğan.

         — Hvorfor vil du lage et teaterprosjekt om Aslı Erdoğan?

          — Jeg er interessert i kvinnen som ville bli ballerina, men som ble fysiker — hun som ikke ville være fysiker, men som ble forfatter, og til slutt «terrorist». Hun har reist overalt i verden og hun har blitt mer verdsatt her enn i sitt eget hjemland. Hun er en av vitnene for tiden vi lever i. Hennes tekster handler om det å være menneske og å være alene — ved å skrive er man i live. Hun har fått meg til å kjenne mitt morsmål bedre; til å kjenne på språkets og ordenes kraft.

          — Hva er konseptet deres?

           — Jeg ønsker å lage en kollasje av de viktigste tekstene fra alle livsfasene hennes. Kvinnen Aslı Erdoğan sitter et sted bak disse fiktive karakterene og historiene. Jeg ønsker at hun skal gjøre dette selv; se tilbake og finne ballerinaen og terroristen. Jeg vil oppføre tekstkollasjen på scenen og reise fra by til by. I hver by skal det være lokale aktører som spiller. På den måten gjenskapes teaterstykket og blir særegent for den enkelte byens kultur, dialekt og språk. Jeg har en koreografi, men aktørene skal fylle den. 

           — Hvor lenge har du jobbet med dette prosjektet?

            — Vi kom på det mens Erdoğan satt i fengsel, og vi ikke visste når hun ville komme ut, fortsetter Emel. Og da hun kom ut, visste vi ikke om hun ville få reise utenfor Tyrkia. Nå er drømmen blitt virkelighet. Vi har fått stor oppmerksomhet. Vi jobber hardt og håper å komme ut av kokongen — som sommerfugl.

For mer informasjon:

www.aslierdogan.com 

www.cocondasschweigen.wordpress.com