Gjenklang fra en annen tid

Høstsonaten

Av: Ingmar Bergman

Oversatt av: Axel Amlie

Regi og musikalsk ansvar: Terje Skonseng Naudeer

Scenografi og kostymedesign: Thomas Bjørnager

Lysdesign: Finn Landsperg

Teatret Vårt, 7. mars 2018

Hundre år har gått siden Ingmar Bergman ble født. At Teatret Vårt har valgt Høstsonaten som sin jubileumsmarkering er naturlig av flere grunner: Filmen fra 1978, med Ingrid Bergman og Liv Ullmann, ble spilt inn i Møre og Romsdal. Teaterstykket er av Bergmans bedre, og rollen som Charlotte Andergast gir Vivi Sunde en gave av en oppgave i sin avskjedsrolle etter førti år ved teatret. Dessuten er den evigaktuelle tematikken for ikke lenge siden blitt ytterligere aktualisert av Linn Ullmanns bok De urolige (og, utenfor Bergman-familien, av Knausgårds Min kamp-mastodont). Igjen diskuteres kunstnerforeldres plikt mot sin kunst kontra deres plikt mot sine barn.

Bergman-biografien

Høstsonaten er ett av de bergmanske kunstverk som lett kan leses selvbiografisk. En kunstner har satt sitt arbeid foran sitt familieliv. Hen har unnveket det daglige ansvaret for sine barn. Hen har ikke skilt mellom seg som privatperson og seg som kunstner, men vært hensynsløs i prioriteringen av sitt virke. Samtidig har hen også latt kunsten gå på bekostning av egen utvikling som menneske. Når har kunsten vært noe som krever all oppmerksomheten, og når har den vært noe å flykte inn i? Høstsonaten en innrømmelse, en bønn om forlatelse og et forsvarsskrift. Dramaet balanserer klokt mellom disse tre, som tidvis løper parallelt, tidvis veksler. Dette gjelder både i Bergmans tekst og i Terje Skonseng Naudeers regi. Naudeer lar teksten fremføres slik Bergman skrev den og Axel Amlie oversatte den, uten å redigere vekk ord, setninger og formgrep som daterer den til 1970-tallet.

            I likhet med mor Charlotte kan også datter Eva, spilt av Johanna Mørck, sees som et bergmansk selvportrett. Gjennom hennes bebreidelser av opphavet, gjennom hennes følelse av å være valgt vekk og ikke god nok, gjennom hennes sterke overbevisning om at hun kommer til kort både som omsorgsperson og som livspartner, knytter rollefiguren sammen velkjente motiver fra Bergmans liv og kunstnerskap. Også i Eva balanserer Høstsonaten mellom innrømmelser, bønner om forlatelse og forsøk på å forsvare valg hun har tatt. Dramaets doble identifikasjon med mor og datter gir også tilskueren dobbel mulighet til forståelse av dem.

Overforklaringens felle

I denne psykologiske balansegangen, mellom personene og i personene, mellom deres forsoningsforsøk og deres selvforsvar, ligger Bergman-tekstens mesterskap. Dens begrensning ligger i den overforklarende fortellerteknikken. Alt skal utredes, alt skal defineres. Personene driver selvpsykologiserende analyse, dyptborende, men ferdig diagnostisert: Hva skjedde. Hvordan følte de det. Hvordan har det preget dem etterpå. Fortidseksposisjonen er særlig klumpete, men også nåtidsproblemene, og de kunstneriske metaforene som brukes for disse, har dette preget av tell, don’t show. Av og til, både i monologpartier og i dialogpartier, går dette over i en tydelighet som i vår tid virker overtydelig. Eva og Viktor (Bjørnar Lisether Teigen) er begge gitt replikker der de, etter å ha forelest om sine følelser, sier at de mangler ord for sine følelser. Et dukkehjem-ekkoet i Evas ord til sin mor om å være «en dukke som du lekte med når du hadde tid» hermer det Nora-aktige i gjensynsscenen mellom mor og datter litt tidligere i teksten (der møtes en Nora og en Kristine Linde).

            Scenen som på Teatret Vårt danner det dramatiske høydepunktet er et unntak, der persondynamikken demonstreres i praksis, med mer flytende overganger mellom selvanalyse og metafor. Charlotte overtaler Eva til å spille Chopin, og Eva overtaler Charlotte til å gi henne kritikk på spillet. Tilbakemeldingen er brutal, konsertpianistens slakt av amatøren. Den er også ærlig, og den blottlegger ikke bare Charlottes dom over Evas spill, Evas liv og Evas person, men også de krav Charlotte stiller seg selv, hennes livsfilosofi og hennes, kanskje også Bergmans, kunstsyn. «Det er en avgrunn mellom følsomhet og sentimentalitet», sier hun, i et resonnement om å uttrykke ømhet gjennom distanse og strenghet. Etterpå forsøker Eva å skjule hvor såret hun føler seg. Charlotte ser det, forsøker å bøte på det, og trår igjen feil. Hun som opptrer profesjonelt er enda en gang blitt så selvopptatt at hun glemte å vurdere sitt publikum.

            Apropos publikum: I denne scenen er Viktor til stede som taus tilskuer. Helena (Michelle Heedal) kan skimtes i bakgrunnen. Også dette er symptomatisk for persondynamikken, men i dette tilfellet unnlater dialogen å påpeke det, og unnlatelsen gjør grepet mer effektivt.

Forsoningshåp

Terje Skonseng Naudeer har valgt en forsonende undertone til kammerspillet. Charlotte, Eva og Viktor spilles alle som oppriktig velmenende mennesker. De vil gjerne forstå hverandre, de vil gjerne komme overens og vise at de verdsetter hverandre, men de får det ikke til. Skyldfølelsen, ømskinnetheten, blygheten, hissigheten og behovene for å se seg selv bli satt først står i veien.

           Som allerede nevnt har Naudeer i sin regi valgt å følge tekstens ordlyd og dramaturgi. Oppsetningen fremstår som sober og tradisjonell. Bergman-filmens forkjærlighet for nærbilder av ekspressive ansiktsuttrykk og nervøst aktive hender er dessuten videreført i spillet, her forstørret ikke gjennom filmmediet (med noen få videounntak, filmet i nøkternt sort-hvitt), men gjennom teatrets muligheter for fysisk poengtering. Personlighetsforskjellene mellom de to hovedrollefigurene avspeiles i forskjeller i fremføringsstil hos skuespillerne. Charlotte er divaen, og Vivi Sundes ansiktsmimikk er særlig aktivt agerende. Hennes kroppsspråk er gjort særlig ekspressivt. Charlotte opptrer også når hun ikke opptrer. Hun er vant til å bli sett, og forlanger sin plass i rampelyset. Som den mer avventende Eva, kvinnen med de knuste forventninger, opptrer Johanna Mørck mer stillferdig, med et mer dempet og hverdagslig uttrykk i kropp, ansikt og stemme.

            Thomas Bjørnagers kostymedesign og valg av rekvisitter legger handlingen til et 2018-nå, med en stilisert husscenografi som også oppleves som nåtidig.