Nær fremmedgjøring

Far

Av Florian Zeller

Oversatt av: Olav Torbjørn Skare

Regi. Victoria Meirik

Komponist: Bendik Hovik Kjeldsberg

Dramaturg: Morten Kjerstad

Scenografi og kostymedesign: Olav Myrtvedt

Lysdesign: Tobias Leira

Videodesign: Ane Bysheim og Einar Bjarkø

Den Nationale Scene, Teaterkjelleren, 28. februar

Objektiviteten finnes ikke. De ulike subjektivitetene stemmer ikke overens. Fortellerståstedet er ikke pålitelig. Eller skulle vi sagt fortellerståstedene? I Far er det ikke lett å si om synsvinkelen tilhører en eller flere. Det er en del av poenget. Indre forvirring blir ytre forvirring. Indre drama blir ytre drama, og indre spenning ytre spenning. I likhet med personene i rollegalleriet kan ikke tilskuerne stole på det de ser eller hører.

          André, som på DNS spilles av Stig Amdam, er i ferd med å miste sin hukommelse til demens, og han kan ikke lenger bo alene. Datteren Anne, spilt av Kamilla Grønli Hartvig, vet ikke hvordan hun best skal ta seg av ham. Gjennom et motsigelsesfylt drama gjøres tilskuerne delaktige både i Andrés forvirring og i Annes usikkerhet. Å skille mellom sant og usant, hendt og innbilt, gjøres umulig. Ujevne tidshopp, frem og tilbake, kan spores. At Andrés form varierer mellom skarpt seende og uforstående er merkbart. Men likevel: Hva han opplever, hva han oppfatter, hva som er instinkt, og hva som er den rene, skjære innbilning, skal ikke publikum kunne sortere.

Upålitelig perspektiv

Far følger i stor grad — men ikke fullt ut — Andrés perspektiv. Der finnes scener der han verken er deltaker eller synlig observatør. Kanskje er disse likevel sett fra hans ståsted, som eksempler på hva han forestiller seg skjer når han ikke er til stede. Uansett er heller ikke disse delene til å lite på. De blir vist i alternative versjoner, med mer eller mindre samme dialog filtrert gjennom ulike stemninger — harmoni eller konflikt.

          Andrés virkelighetsoppfatninger henger åpenbart ikke sammen. I en scene ser han Anne som ukjent kvinne (spilt av Marianne Nielsen, som også spiller pleier). Han ser Pierre (spilt av Jonatan Filip) som ukjent mann (spilt av Kim Jøran Olsen, som også spiller pleier). Oftere er overgangene inn i innbilning flytende. Noen av opplysningene Far gir er konsistente: Stedet André gjemmer sin klokke. Årsaken til at hans andre datter, Elise, ikke besøker ham. Mange andre, ofte sentrale påstander, er motsigelser. Bor Anne alene eller med Pierre? Skal hun flytte til London eller ikke? Victoria Meirik har klokelig avstått fra å markere hva hun mener skjer og hva som er fantasi. Slik etterlates et usikkert og foranderlig inntrykk, gåtefullt i all sin hverdagslighet.

           Der er dessuten mye situasjonskomikk, og også mye karakterkomikk, i Far, som regel utløst av Andrés kvikke replikker eller absurde påstander. Denne komikken er varm og øm, og anerkjenner den demente som individ. Samtidig, uten at det gjøres til et hovedtema, inneholder Far også påminnelser om hvor sårbare demente er for overgrep.

Minneverdig innsats

Som den glemsomme André gjør Stig Amdam en rolletolkning som lenge vil bli husket. Han gjør André til en kraftfull personlighet, uttrykksfull og overbevisende. Amdam viser en veldig innlevelse og et emosjonelt nærvær som gir André autoritet. Han er i stand til å overtale seg selv til å tro på de mest utrolige scenarier. Han er til og med i stand til å overtale andre til det samme, eller i alle fall til å tro at han har gjort det.

         Personene rundt ham spilles med flere forbehold og større distanse. Ofte er det noe anstrengt nervøst over samspillet, en fremmedgjøring som styrker inntrykket av subjektiv skildring. Er Anne virkelig så skvetten og nervøs som hun spilles? Eller er det bare slik André oppfatter henne? Viser Pierre (om han finnes) virkelig slik en motvilje mot kjærestens (eller konas) far, eller er dette en underliggende motstand André aner? Er de ulike pleierne virkelig så famlende, eller spilles de slik for å formidle at André oppfatter dem som utilstrekkelige? Samtidig vises ikke bipersonene kun som André ser dem. Det skjer at de signaliserer morskap eller frustrasjon han ikke viser tegn til å se. Han innser heller ikke kraften i Annes kjærlighet til ham.

Skiftende skildringer

Franske Florian Zeller har skrevet flere skuespill der virkelighetsforståelsen fordreies underveis, i sømløse forskyvninger som gjør det umulig å skille mellom overlagte manipulasjonsforsøk og uforskyldte forståelsesvansker. Tematisk hører Far (originaltittel Le Père, samme skuespill blir senere i år vist som Faren på Hålogaland Teater) sammen med La Mère (til engelsk som The Mother, foreløpig ikke oversatt til norsk). I La Mère er mors virkelighetsforståelse ustabil, enten årsaken er demens, pillemisbruk, alkoholisme, psykose eller andre mentale forstyrrelser. Både i La Vérite (til engelsk som The Truth, foreløpig ikke norsk, et skuespill med sterkt slektskap til Pinters Bedrag) og i Le Mensonge (engelsk The Lie, foreløpig ikke norsk) møter tilskuerne to ektepar, der alle fire — enten for å skjule eller for å avdekke utroskap — lyver for hverandre. I alle disse skuespillene etterlater skiftende, til dels motsigende situasjonsbeskrivelser tvil om hva som egentlig skjer. Hva er løgn, hva er misforståelse? Det er ikke gitt at den som fremstår som troverdig i en scene gjør det i en annen.

Luft og realisme

I Teaterkjelleren på DNS er Olav Myrtvedts scenografi både bokstavelig og abstrakt. På et realistisk plan ser vi en romslig leilighet, møblert i 1960-tallsdesign. Men realistisk er det ikke, for veggene er som strektegninger eller luftige rammer. Underveis i forestillingen flyttes de, slik at rommene endrer størrelse og form. Gradvis, i tråd med Zellers anvisninger, forsvinner også møblene, inntil sceneområdet er like tomt som hovedpersonens fremtid.    

         En papirkrone på Amdams hode i start- og sluttscenen alluderer til Kong Lear. Far har naturligvis tematiske forbindelser til Shakespeares konge, idet at det tar for seg aldring, sammenbrudd, og far-datter-forhold. Det lag av makt/frykt-dynamikk som Victoria Meirik har lagt inn mellom André og personene rundt ham styrker denne forbindelsen uten å overdrive den. Forskjellene mellom stykkene er like fullt langt større enn likhetene, i temperament og formål. Far involverer tilskuerne i tvilen om hva som er virkelig, der Kong Lear gjør dette klart.