Verden som et landskap, ikke som scene

Under seminaret om Gertrud Steins begrep landskapsdramaturgi, Landscape Dramaturgy. A seminar in four parts, som ble holdt under Meteor-festivalen i Bergen i oktober i fjor, presenterte Tormod Carlsen sin teori innen landskapstenkning. Innlegget hans; Six paths into landscapes of theatre and a theatre of landscapes, besto av 1) Landscapes in drama, 2) The view, which appeares in the «landscape loop» – The wow!–factor, 3) The geo-cultural and the geo-political, 4) The stage is a landscape, 5) Made landscapes and the constructed land og 6) Inner landscapes. Svaret på hva landskapsdramaturgi er fikk man ikke konkludert på seminaret, grunnet begrepets svevende form og paneldeltakernes ulike forståelser og tolkninger. Senere kom jeg nærmere innpå Carlsens egne refleksjoner om landskapstenkning og hans radioproduktive forestillinger.

            – Hva fikk du ut av seminaret om landskapsdramaturgi?

            – Begrepet Landskapsdramaturgi brukes uten at det er definert. Men landskapsdramaturgi er vanskelig å forstå uten å havne i landskapstenkning. Jeg tror man må ha den tradisjonen med seg når man skal definere landskapsdramaturgi, fordi feltet er tverrfaglig. Landskapstenkning kom inn i geografikunnskapen på 1970-tallet, da landskapet ble forstått som performativt. Man reflekterte over hva et landskap er – for det er ikke et objekt, samtidig som det er det. Landskapet har ingen avgrensing. Det er blikket ditt som avgjør hvor landskapet starter og slutter. Det er selvreflekterende om noe konkret. Ut av denne måten å tenke og forstå landskapet kom Denis Cosgroves refleksjoner om hvordan ulike typer landskaper har blitt brukt som representasjon av makt. Han viste til naturen i malerier og knyttet den til maktforståelser av landskap. Han stilte spørsmålet «Hvilken makt har landskapet hvis vi bruker det kunstnerisk, og hva gjør det med oss?». Landskapstenkning svever i det spørsmålet.

              Det er mange måter å forstå landskapet på, analysere og regne seg frem til effekten av. Da Cosgrove introduserte progressive geo-cultural thinking sa han at geografien er subjektivt. En objektiv idé om geografi var uinteressant for ham. Cosgrove var opptatt av hva landskapet gjør med oss fremfor hva det er. Altså effekten av landskapet. Ut av det kommer tenkningen omkring hva det immaterielle gjør med oss, som gjør at alle typer immaterielle bevegelser blir viktige(re). Det åpner opp for å diskutere hva en atmosfære av en politisk usikkerhet gjør med oss. Landskapstenkningen knytter oss til verden og gjør den forståelig og levelig. Det er en svevende diskurs, som det også ble under seminaret.

             – På seminaret snakket du om landskap kontra cityscape. Hva er forskjellen?

            – Bildet av en by kontra bildet av naturen uten menneskelig spor i seg, sett fra en klassisk kunsthistorisk definisjon. Et bygget landskap, som er laget med en intensjon, stiller det estetiske spørsmålet: «Hvem bygget dette, og når ble det bygd?». Stiller du det samme spørsmålet til et naturlandskap går vi over i det religiøse. Det er hovedforskjellen på landskap kontra cityscape.

           – Var det noen av definisjonene eller perspektivene fra seminaret du er uenig i?

            – Det man prøvde å beskrive er svevende, som jeg mener var styrken i diskursen. Det er nødt til å basere seg på spekulasjon. Å diskutere en atmosfære blir spekulativt. Det blir vanskelig å si om man er uenig i noens innganger eller tilnærmingsmåter. I følge Cosgrove er det blikket ditt som avgjør hva som er landskapet. Man blir først nødt til å reflektere over hvilket landskap man skal definere, som alfa og omega, innen landskapsdramaturgi. Noen vil se det fra Gertrud Steins tradisjon hvor det geopolitiske er forbundet med det formale, andre ikke. Gjennomgående la jeg merke til at alles innlegg under seminaret ble fremstilt som et forslag til en fasit. Som om begrepet landskapsdramaturgi ikke er problematisk – for det er det. Jeg prøvde å gjøre et poeng ut av det under mitt eget innlegg for å vise at vi hadde ulike innganger til landskapet.

             – Hvordan vil du selv oppsummere seminaret?

            – Det var på høy tid. Jeg tror det er første gang fagmiljøet, og vi som arbeider med teater, samlet seg og diskuterte utfra ulike perspektiver. Det var et viktig signal til den akademiske verdenen for å vise at deres forskning er vesentlig for vår praksis. Immaterielle virkninger jobbes mer med i scenekunsten nå. Den klassiske forståelsen av dramaturgi blir utfordret i de møtene. Det blir ikke lenger vesentlig å undre seg over hvem en karakter er eller hva vedkommende vil for noe.

            Professor Una Chaudhuri påpekte under seminaret behovet for å snakke om dramaturgi utfra et landskapsperspektiv. Det tilfører scenekunsten mye, særlig i dag, fordi man er tett knyttet opp til individet først fremfor omgivelsen. Altså tankegangen bundet til subjektet om at vi som kunstnere, enkeltpersoner og karakterer har mye å komme med.

           – Hvorfor er landskapsfokuset viktig?

      – Det er mulig at fokuset er så stort at det misforstås. Jeg mener at landskapstenkning kan hjelpe oss til å forstå mange av de problemstillingene vi står ovenfor i dag. Det er en verden hvor PR-byråer og politikere er bedre på det performative, i forhold til en klassisk forståelse av dramatikk, enn hva vi kunstnere er. Det blir et evig performativt spill, samtidig som kunstnerne selv har kunnskap om dette evige performativet spillet. Vi sitter mye i prøver og jobber med det. Der er landskapstenkningen en fin nøkkel, som også gjenspeiler seg i min tenkning; Å se på verden som et landskap, ikke som en scene. Dine tanker om naturen og landskapet ligger hos deg. Det er en måte å være ansvarlig i sin omgang med verden på, og samtidig anerkjenne at ytre faktorer har en påvirkningskraft. Vi etterstreber både det konseptuelle og autonomien i radioprosjektene. Det er et autonomt verk fra vår side.

          Det er lettere å forstå det engelske ordet for landskap, fordi den er todelt: land og scape. På den ene siden det konkrete og på den andre siden det som avgrenses av den som ser. Du er nødt til å balansere de to blikkene hele tiden. Å forstå det ene uten å forstå det andre går ikke. Det er en interessant dialektikk. Mange av de problemene vi har i dag handler om å unngå å være situert, mens man prøver å være autonome og geniale kunstnere. Innad i feltet er det et stort fokus på de modernistiske og postmodernistiske kunstnerskapene (auteurene, regissørene, koreografene osv.), mens i den virkeligheten vi lever i er vi ofte trøtte av denne måten å skape og tenke om kunst på. Hvis du ser til internettkulturen, vil du finne både en situerthet og en autonomi, og oppdage at det ikke er motsetninger. Det er det jeg tenker er revolusjonerende med landskapstenkning.

            – Hva mener du med situerthet og en autonomi i denne sammenhengen?

            – Fra et publikumsperspektiv ønsker man kanskje i større grad å se hvordan noe relaterer seg til omgivelsene enn hva det er i seg selv. Altså hvordan det både er situert og et verk i seg selv.

Radio på scene

– Radio er et gjentagende element i arbeidet ditt, slik som fjorårets Radio Don Quijote på Teateret Vårt, Radio Fjellom på Teaterfestivalen i Fjaler, Radio B-Town på Meteor i Bergen og nå i mars 2018 – Radio Oh So Slow på Oslo Internasjonale Teaterfestival. Hva kommer det av?

            – Jeg jobber med radio på scene. Det startet tilfeldigvis med at jeg fant mange gamle kassetter i leiligheten min, som jeg hadde gjort som radioopptak. Det ligger en type estetikk og performativitet i radio.

             – Er dine radioproduktive forestillinger, som direktesendt radiosending på FM, en nostalgisk hyllest i en tid FM-båndet er lagt ned?

            – Estetikken får automatisk en form for nostalgisk tilnærming, fordi publikum må veksle mellom å tenke på nåtiden, fortiden og fremtiden, som en tankemessig og estetisk loop. Der oppstår det en form for nostalgi ved at verden blir større, får en annen betydning og blir mer poetisk. Å tenke på fortiden, med alt som ikke er mer, tilføyer en tristesse. En freudianer vil hevde at man, ved å tvinge folk til å kjenne på sine indre følelser, tillater nostalgien og sorgen å oppstå.

           – Før man setter seg ned, tar publikum del i en rituell handling. Vi tar på oss hodetelefoner, tar av oss skoene og tar på oss tøfler. Deretter får vi drikke, ullsokker og pledd for å holde oss varme. Det føltes som om jeg gikk inn i et hellig tempel.

            – Jeg jobber med ansvarliggjøring av publikum, og det er et bevisst valg å ta i bruk performative hjelpemidler som hjelper publikum med å komme i riktig sinnstilstand. Da får de mer ut av forestillingen. Rent performativt handler det om å få publikum til å forsterke koblingen mot det rituelle i forestillingen. Det øker spenningen for folk, særlig i dag, som ellers lever lite rituelt. Hvis vi vil ha publikum til å oppleve noe, må vi samtidig signalisere at dette betyr noe for oss, før de kommer inn. Derfor må de ta av seg skoene osv., som blir et forsøk på å situere publikum. På den måten trer de lettere inn i landskapet.