Barnet i Hamlet

Hamlets pappa er et spøkelse

Av Martin Rosengardten etter William Shakespeare

Regi: Martin Rosengardten

Scenografi og kostymedesign: Marika Åkerblom

Lysdesign: Jonas PA Fuglseth. Teatret Vårt, 25. april 2017.

Hamlets pappa er død. Hamlet er lei seg, og han er sint. Han føler seg alene. Han savner faren sin, og han synes ingen forstår ham. Hamlet vil ha en forklaring. Han vil ha en årsak, og han vil ha noen å skylde på.

            Alt dette kan sies om den voksne Hamlet. Alt dette kan også sies om den skolegutt-Hamlet som er en av to hovedpersoner i Hamlets pappa er et spøkelse. Den andre er Ofelia. De to vennene møtes for første gang etter begravelsen, og i leken med dukker, kosedyr og actionfigurer får tilskuerne innsikt i hva som kan ha skjedd, og hva som kan komme til å skje. Jonas Delerud og Elisabet Topp spiller ut et drama som har klare paralleller til, men også visse forskjeller fra, Shakespeares stykke.

Moderne og hverdagslig

Hamlet har stengt seg inne på rommet sitt. Han har ikke vært på skolen etter at faren døde. Når Ofelia kommer på besøk, har hun med seg en ikeapose full av slikt han har bedt henne ta med.

        Leken mellom de to følger den samme strukturen, mer eller mindre, som i Shakespeares stykke.

Dialogen er flytende modernisert og forenklet, i hverdagsnært språk, med en og annen av Shakespeares replikker lagt inn — noen ganger i kjent form («tida har gått ut av ledd», «skjer det nå, så skjer det ikke siden, skjer det ikke siden, så skjer det nå»), noen ganger med små endringer (som «det er noe som er råttent her i huset», eller «å være eller ikke være» umiddelbart fulgt av «ikke være!»). Teksten for øvrig reflekterer både hvordan barn snakker, og hva barn oppfatter når voksne snakker. Når voksenvendinger som «døde ikke en naturlig død» blir brukt er det ikke skjemmende. Tvert imot bidrar det til å vise hvor forskånet barn flest er fra kunnskap om døden, og hvordan de, når det er noe de ikke forstår, eller noe de vil understreke er høytidelig og alvorlig, låner voksenord og fraser.

            Hamlets pappa er et spøkelse gjenspeiler måten barn utvikler og uttrykker forståelse av seg selv, andre og verden gjennom leken, ikke ulikt måten voksne kan bruke kunst til samme formål. De kommenterer seg selv («jeg fikk helt gåsehud, jeg»), gir hverandre instruksjoner («du må grine, det er begravelse») og analyserer både samspillet seg imellom («du prøver å lure meg») og de voksnes oppførsel («mamma sier bare det hun tror jeg vil høre»).

            Rollefigurene, Hamlet og Ofelia, fremstår som lydhøre barn, med dyp innsikt i personlighetene rundt seg. Når de etteraper Hamlets mamma og Hamlets onkel, Ofelias pappa og begravelsespresten, skinner hver av de voksnes særpreg gjennom, og dynamikken mellom dem og hovedpersonene fremgår. For eksempel vil ikke Hamlet fortelle sin mamma at han tror onkelen drepte faren, fordi han er sikker på at hun vil svare «fy, Hamlet, sånt får du ikke lov til å si». Han er like sikker på at onkel ikke bare vil være snill, slik Ofelia tror — «han vil gifte seg med mamma».

To rollefigurer, mange roller

Ofelia fyller mange funksjoner, langt flere enn hos Shakespeare. Hun er bestevenn, mulig fremtidig kjæreste, outsider og fortrolig. Vi kan godt si at hennes rolle ikke bare tilsvarer hennes, men også Horatios, Rosenkrantz’ og Guildensterns, skuespillerne-i-skuespillets og graverens, og sammen med Hamlet spiller hun, med hjelp av lekene, også ut rollene som gamle Hamlet, Gertrude, Claudius, Polonius og Laertes. Dessuten, like viktig, er hun tilskuerens ledsager og tilskuerens stedfortreder i spillet, den som kan stille spørsmålene, komme med innvendingene, men også uttrykke forståelse og sympati. Hun samarbeider med Hamlet, og hun møter ham med motforestillinger. Hun er med på å legge planer, og er til og med delaktig i å arrangere sin egen begravelse, etter at Hamlet i sinne har druknet bamsen hennes — den symbolske henne.

            Der Hamlet har opplevd hva det faktisk betyr, å miste et menneske nær seg, er døden fortsatt teoretisk og mystisk, litt skummel og litt spennende, for Ofelia. Hun kan glede seg over begravelsesseremoniens omstendelige ritualer, taler og sang (Topp fremfører en festlig rapversjon av Bjørn Eidsvågs «Eg ser», blant annet med tekstlinjen «Eg ve grina me deg. Yo!»), mens Hamlet vrir seg, og hun er den som more seg morbid over kretsløpet fra lik til mark til fisk til menneskemat, å spise og bli spist. Til dette siste er det Hamlet, den som har erfaringen, og som føler savnet og avskyen, som svarer med «sykt ekkelt, Ofelia».

            Forskjellene mellom de to gjør at forestillingen taler både til de barn som selv har opplevd det å miste, og til de barn som bare kan forestille seg hvordan det må være. Likhetene, vennskapet og samarbeidet mellom dem bygger samtidig broer mellom de to gruppene.

Kompakt form

Med unntak av en kort, forklarende innledning før Ofelia og publikum går inn, finner all handling i Hamlets pappa er et spøkelse sted på Hamlets rom, med Hamlets leker og hans fars gamle leker, og med gjenstandene Ofelia tok med. Onkel er en sjørøverfigur, mamma en ET-dukke og Ofelias pappa (med andre ord, Shakespeares Polonius) et Kermit-kosedyr. I Ofelias handlepose ligger blant annet en kaffekanne (det beste onkel vet er kaffe) og en boks peanøttsmør (onkel har nemlig nøtteallergi). Hevnplanen er altså gjennomførbar.

            Selv de hverdagslige kostymene bærer mening. Hamlet har på seg en t-skjorte med skjelettmønster og en pysjbukse som bærer preg av at han ikke har vært ute på en tid, Ofelia har genser fra svømmeklubben og ei bukse som også kan brukes til utelek.

            Det er ikke første gang Hamlet har vært omarbeidet for barn, og det er heller ikke første gang det har vært gjort med hell — tenk bare på Disney-filmen og musikalen Løvenes konge — men den flyt og den innsikt Barneteatret Vårt-versjonen har, er ikke enkel å oppnå. Hamlets pappa er et spøkelse er klokt og nyansert teater med mange nivåer. Det er lett tilgjengelig, men det er på ingen måte lettvint.