En heseblesende aften

Et forventningsfullt teaterpublikum så frem til en gromkveld når en av de beste sakprosabøkene fra 2015 skulle iscenesettes på Hålogaland teater. Boka fikk godt åtgaum og la seg i det øverste sjiktet gjennom historien hvor håkjerringa skulle jaktes på. Bragepris og Kritikerpris ble tildelt. Et ambisiøst prosjekt, både som bok, og nå som scenestykke.

Morten Strøksnes tekst vitner om god research og stålkontroll på stoffet slik han også hadde i boka Et mord i Kongo (2010), som også ble Brageprisnominert. Undertittelen på Havboka, Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider, nærmest roper etter å bli dramatisert. Strøksnes har gjort sin jobb, fått håkjerringa ned på papir, inn i scenelyset og ut i verden.

Høyt tempo med god timing

Boka, som ligger på rundt 300 tekstsider, skal nå åpnes i et annet forum enn innenfor to permer. Hålogaland teater har latt den dramatiseres av Anders T. Andersen og mange vil kanskje huske hans regi på Berlinerpoplene som gikk på statskanalen for noen år siden. På scenen finner vi åtte skuespillere med tilhørende instrumenter.

Scenerommet er et konsertlignende lokale med små visningsplatå hvor skuespillerne kan boltre seg. Og det ser virkelig ut som skuespillerne får boltre sine musikerhjerter under denne forestillinga. Det er en god energi, så god at man nesten mister litt fokus som publikummer. Gjennom to timer med tekstunge replikker, lett fordelt mellom aktørene på scenen, er inntrykket noe mettet.

            En ting er at Strøksnes bok inneholder mye og interessant informasjon, det er en øvelse i ny lærdom om havet. Ei bok kan man lese litt etappevis når det kommer dit hen at man vil la ting synke inn. En annen ting er å få hele teksten presentert i en konsentrert seanse, innimellom avbrutt av musikken. Bak selve scenen er det et stort og et lite lerret hvor det vises stillbilder og film, mye fra området rundt Skrova, hvor handlingen foregår, men også mye bilder av, ja – havet, i ulike bølgevarianter.

Kan man rett og slett få for stor dose hav?

            Litt godt inni første akt, kommer det første musikkstykket. Og her var det godt med et avbrekk. Replikkvekslingene på scenen er informasjonstunge og fremført i et sensasjonspreget leie og tempo. De musikalske partiene er vel spilt, men dessverre preges det flere steder av noe for høy lyd slik at teksten her faller vekk. Andre akt starter rett på og har en mildere inngang.

Skuespillerprestasjonene er noe ujevne. Her får Trude Øines og Thea Borring Lande til rette vist sine sangferdigheter og står støtt i salen. Trond Peter Stamsø Munch kommer litt i skyggen med sin gitarfremføring all den tid Espen Elverum Jakobsen og Inge Kolsvik kan briljere sin musikkvirtuose. Kristian Fr. Figenschow leverer alltid på det humoristiske planet, men blir litt borte i viraken, der han har fått tildelt et lite hjørne av scenen. Marius Lien og Torstein Bjørklund fremstår mer beskjeden, men hele ensemblet har god timing og glir inn i det høye tempoet som det er lagt opp til.

Heftig informasjonsstrøm

Historien i Havboka er innholdsrik nok. Her er mye å ta av både humor og karakter. Så hva er det som gjør at forestillinga blir noe ensformig, noe monoton? Det er samme heseblesende temperatur gjennom hele kvelden. Det er mye som skjer på scenen, mange inntrykk som skal oppfattes og tas inn. Energien spiller på samme streng og noen ganger savner man roen – det stille havet, det rolige speilet. Selv om lerretet i bakkanten av scenen er et fint grep, så er det også her en egen monoton tilværelse i visningsklippene, hvor det monotone heller mot det kjedsommelige mer enn det avslappende.

            Tilbake til replikkvekslingene på scenen. Jeg nevnte det så vidt tidligere; hvordan replikkene faller mellom skuespillerne. Den intense sensasjonspregede fremføringen av teksten er all inn, på ut- og innpust. Energien i dette er det som gjør at forestillinga er på synkende grunn. 

            Berømmelsen går likevel til teatret som viser en freshness og en vilje til å gå nye veier og å tørre å begi seg inn i det uendelige og i en litteratur som for mange kanskje vil bli stående som en milepæl. En kunnskapsrik reise med to menn som for alt i verden absolutt skal fange det største beistet.

            Men igjen, til å være en såpass stor og viktig del av tekstinnholdet, var håkjerringa nesten litt fraværende på scenen. Jo da, den er med i tekst og bilder, men har likevel ikke manifestert seg helt på scenen. Dette ligger selvsagt ikke i Andersens regigrep, men en snert av noe mer eventyrlig, noe fantastisk, hadde kunnet brutt opp de saklige tankerekkene. Den politiske undertonen som vaker gjennom boka, fanger ikke publikums interesse på samme måte som i HT´s glansdager. Vi kommer aldri frem til den ultimate stormen, de flammende talene og den harde knuten.

Det slagferdige fra boka, det egenrådige sære som pakkes ut på side fra side, rikheten i det som virker som utømmelige kilder av den største ressursen vi har, kommer aldri helt i mål denne kvelden i teatersalen.

Kanskje trengte ikke forestillinga Havboka være like teksttung som boka Havboka. Ord kan jo ytres og formidles på så mange måter.

            Kan det være at man kanskje bare savner det store plasket?

Havboka

Av Morten Strøksnes

Dramatisering: Anders T. Andersen

Regi, scenografi og kostymer Anders T. Andersen

Lysdesign Øystein Heitmann

Videodesign Kim S. Falck-Jørgensen.

Komponist Adrien Munden

Musikalsk ansvarlig Espen Elverum Jakobsen

Hålogaland teater, Scene vest, 25. februar 2017