«Holberg» for barn

Gjennom sin fortelling om Niels Klims reise til den underjordiske verden, fra 1741, ville Ludvig Holberg underholde et europeisk lesende (latinkyndig) publikum. Fortellingene om Niels Klims møter med forskjellige folk og samfunn på den underjordiske planeten Nazar, og siden i firmamentet, hadde også til hensikt å kritisere fordommer og tilstivnede samfunnsformer i hans egen samtid. På Torshovteatret kan man se tiåringen Nils oppleve noen ting som ligner litt på de som beskrives hos Holberg. Men det hele er veldig «fritt etter» Holberg, som det heter i programmet, og egentlig er det vel nesten bare det at hovedpersonen faller ned i en annen verden som er likt. Men det er en flott forestilling, som både underholder og belærer – i en god «holbergsk» balanse.

Kommunikasjon og rammefortelling

Å etablere kommunikasjonen med publikum er selvsagt vesentlig i enhver teateroppsetning, men desto viktigere når publikum er barn. Det gjøres fint her ved at Sigurd Myhre kommer inn og presenterer seg – han sier «hei», og derfra og ut er han i kontakt med sitt publikum. Han skal spille Nils, sier han, og får derfor velge kostyme først – han velger seg et grønt, med dertil hørende grønn parykk. Så introduseres de andre medvirkende, far (Herman Bernhoft), mor (Håkon Ramstad) og lillesøster (Maria Boch). Allerede under introduksjonen av karakterer, kostymer og skuespillere sitter latteren løst, og man har fanget inn sitt publikum. 

    En fortelling som denne trenger en ramme – en normalitet som man kan falle ned i det unormale fra. Derfor må det etableres en kontekst, her en normal norsk middelklassefamilie. Det er Nils’ tiårsdag og han får etter en del spøk og moro det han ønsker seg mest av alt, en ny iPhone. Problemet er bare at hans tre år gamle lillesøster straks vil se på den, dvs. holde i den og prøve den litt. Dette er ikke greit for Nils, men når lillesøster begynner å grine og geberde seg som bare treåringer kan, blir det også vanskelig for mor og far. De bestemmer så at Nils må være stor gutt og låne den nye telefonen til lillesøsteren sin, «bare i to minutter». Ikke så lett, og etterhvert tar det ene ordet det andre, og den pottesure Nils sitter alene på rommet sitt og ønsker hele familien dit peppern gror, ja, det er den dummeste faren, moren og lillesøsteren i verden dette, faktisk – og han skulle ønske han hadde en helt annen familie. 

        Fra denne situasjonen, hvor han sitter alene på rommet sitt og furter, faller han ned gjennom et dypt hull og lander på Nazar. Her møter han en rekke forbløffende personer, alle spilt med stor glede og en masse ablegøyer av de samme fem skuespillerne. Her møter han blant annet det som skal vise seg å være selveste fyrsten på Nazar, spilt av Janne Heltberg. Hun imponerer både ved sitt fysiske spill, preget av presis kroppsbeherskelse, og ved sømløst å skifte fra den ene personligheten til den andre. Han sender Nils ut på vandring, og Nils møter de underligste folk og skikker. Ett sted undervises for eksempel voksne av en femåring, uten at det virker underlig for dem å lære hvordan man skal unngå å pusse tennene og i stedet få i seg masse godteri og søtsaker. I denne klassen av uvitende voksne utmerker Nils seg ved å være utrolig «skjapp” i hodet, som læreren sier. Han kan derfor slippe skolen og bli det perfekte pizzabud.

        Flere av scenene utnytter også fint barns glede ved fiksjonen selv, gjennom en finurlig og enkel omgang med metateatrale elementer. Barn nyter fiksjonen, altså det å bli forført til å tro noe som ikke er mulig, men like mye nyter de det å få avslørt hvordan fiksjonen virker. Slik er det like stor glede ved å se apotekeren kjøre seg selv opp og ned med en heisanordning bak en vegg som skjuler heisen, som det er etter en stund å få veggen revet bort, og så oppdage at det ikke er noen heis der, men bare skuespilleren selv som bøyer knærne mens vi hører lyden av en heis fra høyttalerne. Denne apotekeren deler forøvrig ut medisiner mot det meste – man kan slik få en pille som gjør at en som ikke kan regne plutselig blir veldig god i matte, som gir flaks, som gjør en glad osv. Men framstilt på en måte som gjør at publikum kan tenke sitt om et slikt system.

Didaktisk teater – eller ikke?

Høydepunktet er kanskje en scene hvor Nils får oppfylt sitt ønske om å få en ny familie. I denne familien hersker demokrati og kompromiss. Avgjørelsen om hva man skal ha til middag skjer derfor ved avstemning – etter at alle får framsette sitt middagsønske. Én vil ha pølse med potetstappe, én vil ha aspargessuppe, én vil ha kanin osv., men en av de nye småsøsknene vil ha bæsj. Avstemningen viser én stemme til hvert alternativ, og løsningen blir derfor å blande det hele sammen i én gryte – «så får alle det de ønsker», og husk: «alles mening teller like mye». Dette nekter Nils å være med på, siden han nødig vil spise bæsj. Han får da beskjed om at han har helt feil innstilling, og at det nok ikke var hans tidligere familie det var noe galt med – «Det er deg det er noe galt med!» Slik syns ikke Nils at man skal snakke til barn, men det syns de andre – noe avstemningen om saken også viser. Hele veien preges forestillingen av en slik blanding av humor og alvor, fjollete tull og elementer vel verdt å tenke over.

        Skuespillerne kommuniserer uvanlig fint med sitt publikum, og man merker hvordan de tilpasser forestillingen til de reaksjonene de får fra salen. Når noe blir litt vel skummelt får de fint justert stemning slik at de minste ikke skal bli (for) redde – og uten at dette er til forkleinelse for andre deler av publikum. Holberg har didaktiske siktemål med Niels Klim, og det samme har nok Torshovteatret, men de balanserer det didaktiske fint mot det absurde og tullete. Og slutten byr på overraskelser i så måte, men det skal ikke avsløres her.

Nils Klims reise til underverdenen

Regi og kostymer: Lars Erik Holter

Scenografi: Mone Rustøy

Kostymedesign: Kathrine Tolo

Lysdesign: Philip Bøe Isaksen

Maskør: Terje Rødsjø

Dramaturg: Olav Torbjørn Skare

Torshovteatret, basert på forestillingen 5. september

Spilles under Heddadagene, Oslo, 8. juni