Amerika er hovedtema i det siste nummeret av Norsk Shakespearetidsskrift. Tony Kushners stykke «Engler i Amerika», som nylig ble spilt på Nationaltheatret, er viet særlig oppmerksomhet. Først får vi mengder av spennende bakgrunnsstoff i et stort anlagt intervju med Kushner. Deretter skifter perspektivet, og den norske og en nylig svensk oppsetning av «Engler i Amerika» dobbeltanmeldes av tidsskriftets redaktør, Therese Bjørneboe.

Kombinasjonen av kulturjournalistikk og kritikk er et velgjørende grep. Temanummerets røde tråd spinnes videre rundt den italienske regissøren Romeo Castellucci som det siste året har turnert verden rundt med stykket «Democracy in America». Castellucci er en tydelig politisk kunstner som undersøker det amerikanske demokratiets kristen-puritanske røtter. Også her skaper kunstnerintervju og anmeldelse en overbevisende tekstdynamikk, der samtalens begrepsverden umiddelbart etterfølges av teaterkritikerens inngående beskrivelser av hvordan de selvsamme begrepene blir transformert til et konkret scenespråk.

Til det amerikanske temaet hører også Goro Tronsmos ledige og suverene anmeldelse av Nationaltheatrets oppsetning av Arthur Millers «En handelsreisendes død». En jury nedsatt av Norsk Kritikerlag har nylig kåret akkurat den teksten til årets beste teateranmeldelse. Noen ganger kan slike enkeltstående leseopplevelser forsvare anskaffelsesprisen til et helt tidsskrift.

«Noen ganger kan enkeltstående leseopplevelser forsvare et helt tidsskrift.»

Nummerets mest teoretiske artikkel er skrevet av tyske Frank Raddatz og handler om det postdramatiske teaterets forhold til Bertolt Brecht. Raddatz namedropper på høygir, men leverer gode svar på sammenhengen mellom samtidas utopi-løshet og scenekunstens manglende vilje til å fortelle historier. At moderne tysk teater og teaterrefleksjon etter hvert også inntar en særstilling i det norske scenemiljøet, er noe Norsk Shakespearetidsskrift har vært sterkt medvirkende til. Therese Bjørneboe, som har vært redaktør for tidsskriftet siden oppstarten i 1998, har ikke bare vunnet Willy-Brandt-Prisen for sitt brobyggerarbeid mellom norsk og tysk teater; for et par uker siden ble hun også hedret med Heddas ærespris, en av de høysthengende i bransjen. Hvor mange tidsskriftredaktører kan vise til noe lignende!

For tida er det VM i Russland. Ofte hører vi om journalistikkens trange kår i nabolandet, men hvordan står det til med kunstens frihet? Dette nummeret bringer to velopplagte artikler av Kristina Matvienko om teatersituasjonen i dagens Russland. Sensur er en gammeldags måte å kneble den frie kunsten på. I Putins kulturkonservative Russland har man mange andre metoder.

Matvienkos artikler blir sammen med interessante teaterreportasjer fra Warszawa og Istanbul til en liten tematisk frontberetning fra et EU-land (Polen), et Nato-land (Tyrkia) og et naboland (Russland), der ytringsfrihetens trange kår er merkbar på scenen hver kveld.

«Politisk teater» er et ofte brukt slagord, som også Norsk Shakespearetidsskrift er glad i. Det har jo en tendens til å bli en frase, men leser man kritisk på tvers av tidsskriftets 33 artikler, forstår man at teateret som sosial kunstform har et uhyre potensial for offentlig bevisstgjøring. Et i så måte svært oppløftende avsnitt i nummeret handler om teaterfestivalen i Fjaler på Vestlandet, et dugnadsbasert og lokalforankret tiltak med klare kunstneriske ambisjoner. Med utgangspunkt i begrepet «antropocen» og Arne Næss’ økofilosofi koples miljøpolitisk teater til konkrete problemstillinger i et lokalmiljø.

Ett eneste nummer av Norsk Shakespearetidsskrift har sendt meg ut på en stimulerende intellektuell turistferd fra New York til Moskva, fra Warszawa til Istanbul, fra Berlin til Sogn og Fjordane. Et årlig abonnement koster 350 kroner.