Å kle seg i kjønn

For noen år siden hadde Sigrid Strøm Reibo regien på en svært vellykket oppsetning av Når enden er god er allting godt på Rogaland Teater. Det ga en ekstra fjær i hatten at det var første gang stykket er satt opp i Norge — og at det heller ikke i hjemlandet tilhører Shakespeares mest kjente og populære komedier. Det har et røklete og omstendelig plot, men noe av bakgrunnen for komediens manglende popularitet, ligger i at det dreier seg om en love story som i liten grad minner om den romantiske kjærligheten man ellers forbinder med Shakespeare. Den kvinnelige hovedpersonen har man ikke så lyst til å identifisere seg med. Men i Nina Ellen Ødegaards tolkning ble hun nåtidig og gjenkjennelig (tenk Bridget Jones). 

       Det er fristende å se Orlando i forlengelse av Shakespeare-oppsetningen. Og igjen er det noe veldig sympatisk ved Rogaland Teaters repertoartenkning, når de dramatiserer en roman som er relativt lite kjent, og skrevet av en forfatter som regnes som temmelig high brow. Orlando skal ha blitt dramatisert flere ganger, men ikke i Norge. Selv husker jeg filmen med Tilda Swanson, som ble en stor kino-suksess for 25 år siden. Men som av samme grunn får meg til å oppleve dramatiseringen og oppsetningen på Rogaland Teater som litt for uttalt publikumsvennlig. 

Teater og dragqueen

Virginia Woolfs roman handler om en ung adelsmann, som er glad i å skrive poesi, blir en yndling av Elisabeth I, og som forelsker seg hodestups og fortvilt i en ustadig, russisk prinsesse. Da han blir sendt til Konstantinopel som ambassadør, forvandler han seg til kvinne. Eller: er han/hun den samme? Handlingen i strekker seg helt opp til Virginia Woolfs  samtid (og forestillingen på Rogaland Teater til i dag), i sprang gjennom århundrene.  

       Det er som ideen er så god at teksten bobler over, samtidig som den gir Woolf mulighet til å øse av sine store kunnskaper om historie, litteratur, og ikke minst sosialt og historisk betingete omgangsformer. Romanen inneholder så mange gode setninger, at man som leser får følelsen av at den rommer et helt livs refleksjon, både om bøker, mennesker, kjønn, kunst og kjærlighet. Noe av utfordringer ved en dramatisering er å unngå at det høres ut som en sitatsamling. Dette preger også forestillingen, der situasjonene i stor grad er bygget opp omkring de gode replikkene som Orlando strør om seg på sin reise gjennom historien, og som får hen til å rett i hjertet på publikum.

      Virginia Woolfs roman er allerede svært teatral; den handler jo en en person i kontinuerlig forvandling. Den største forvandlingen skjer når han endrer kjønn og blir kvinne. Men det dreier seg ikke bare om egne iscenesettelser, for Orlandos lengsler, identitet og begjær blir også formet av den aktuelle epoken. Noe som blir tydeligst understreket i Victoria-tiden, hvor hun ikke klarer å unngå tidens press og lengter etter ekteskap og monogam kjærlighet. I hvert fall i en en kort stund.    

      Ingrid Strøm Reibos oppsetning starter med at vi ser videoprojeksjoner av skuespillerne som sitter og sminker seg foran speilene i en klassisk teatergarderobe. Det oppleves litt som en klisjé, selv om det tar seg godt ut. Det fungerer samtidig som et strukturerende element, noe som understrekes ved at Even Stormoen er en gjennomgangsfigur som forskjellige dronninger, fra Elisabeth I, over Victoria til Elisabeth III, og ofte i video close-ups. Greit nok, men det blir noe vel grobianaktig over dronningene, som alle pludrer i vei på bergensk. Det tilfører forestillingen en i overkant høy dragfaktor. Han er jo bokstavelig talt dragqueen.   

Flotte tablåer

Med hensyn til tolkningen av hovedpersonen, ligger noe av utfordringen i å vise det androgyne ved Orlando på en måte som skaper en slags underliggjøringseffekt. Ikke bare vise at kjønn er performance, eller at klær skaper folk. Det er mulig at jeg er litt forutinntatt fordi jeg så Frank Kjosås i Songfuglen på Det Norske Teatret like før jeg dro til Stavanger, og virkelig ble imponert. Som den mannlige Orlando virker ikke Ødegaard androgyn nok. Hun er langt bedre når hun viser Orlandos forvirring over hvilke forventninger det stilles til henne som kvinne, i forhold til kroppsspråk, mimikk, osv. Det gir seg kanskje av seg selv, siden en nåtidig kvinne vil føle seg kledd ut i rollen som kvinne når hun ifører seg en gammeldags kjole. Men Ødegaard fanger også inn et mer tidløst forventningspress i forhold til hvordan kvinner skal oppføre seg, ved ikke å ta så stor plass, osv. Hun formidler sårhet på en sjarmerende måte, samtidig som det er en mer eksistensiell klangbunn der også. Men samtidig er det etter mitt syn en svakhet at Nina Ellen Ødegaards Orlando er den alt dreier seg rundt. Som den russiske prinsessen Sasha er Grønlie fortryllende, men hovedpersonfokuset går ut over både henne og flere av de andre biroller, som blir så kostelig fremstilt i Viriginia Woolfs roman. Blant annet den oppblåste og bohêmeaktige poeten Nicholas Greene. Han kan ikke fordra Shakespeare, og portrettet til Woolf er rimelig å forstå som en inside joke i forhold til misunnelsen Shakespeare vekket hos Robert Greene. En samtidig forfatter som i ettertid er mest kjent på grunn av en pamflett hvor han sjikanerer Shakespeare «… there is an upstart Crow, beautified with our feathers, (…) being an absolute Johannes factotum, is in his own conceit the only Shake-scene in a country».

         I Orlando dukker han opp igjen i det 20. århundre, og Anders Dale er mer treffsikker andre gang. I første del blir Green fremstilt litt for omtrentlig og jeg morer meg ikke i nærheten like mye som i boka. Men det kan ikke bare skuespilleren klandres for, det skyldes også det grovmaskede ved situasjonstegningen i oppsetningen. Romanen er jo så fin på historiske detaljer. Her savner jeg mer presise gjengivelser av de forskjellige epokene, om ikke nødvendigvis i form av «stort» historisk teater. Men det er et valg, og Sigrid Strøm Reibo er først og fremst ute etter å snakke om identitet og mening, kjønn og kjønnsroller på en inkluderende og avvæpnende måte. Hun vil nå fram til bakerste rad, og det tror jeg hun lykkes i. Visuelt og iscenesettelsesmessig er det først og fremst den tablåaktige scenen med kjønnsskiftet i Konstantinopel som uthever seg. Men også Boya Bøckmans Wuthering Heights-aktig video med Ødegaard og hennes tilblivende romantiske ridder. Den er filmet utendørs på en hede, med en flott episk og suggestiv, men samtidig ironisk og parodierende kameraføring. Orlando er fengende og dyktig, og føyer seg inn i en rekke suksesser fra Strøm Reibos hånd. Mine innvendinger knytter seg til at forestillingen virker litt for seiersikker, og at den kunne gitt historien mer tid. 

Av Virginia Woolf

Dramatisert av Sigrid Strøm Reibo 

og Njål Helge Mjøs

Regi: Sigrid Strøm Reibo

Scenografi og kostyme: Olav Myrtvedt

Videodesogn: Boya Bøckman

Koreograf: Oleg Glusjkov

Komponist: Simon Revholt

Rogaland Teater, sett 7. februar 2017