Teatervitenskapen sin plass i samfunnet
Selvsagt trenger vi teatervitenskapen. Det er imidlertid trist og leit å oppleve at faget er lite synlig og at noen til og med mener teatervitenskapen er irrelevant. Faget står i en konkurransesituasjon og fremstår som en taper, men som vi teatervitere vet, betyr det ikke at det ikke gjøres god vitenskapelig forskning. Det er snarere tilfellet at myndighetene ikke ser fagets relevans i dagens samfunn og at vi heller ikke klarer å synliggjøre hva faget bidrar med godt nok. Derfor trenger vi denne dugnaden for å synliggjøre oss som fagmiljø. Men det er svært viktig at dugnaden når frem til makthaverne, slik at konferansen ikke blir et ekkokammer.
Som teatervitere har vi forskjellige forhold til faget og vi anvender kunnskapen på forskjellige måter. Jeg har lyst til å dele noen av mine erfaringer.
Da jeg ble uteksaminert som kjemiingeniør ved Bergen Ingeniørhøgskole i 1980, var jeg 19 år. Det var en sjelsettende erfaring å oppdage at alt jeg hadde lært i løpet av studiet ikke helt stemte allikevel. I løpet av utdannelsen hadde det skjedd et paradigeskifte i partikkelfysikken. Elektronet var ikke lengre den minste bestanddelen i verden, men nå var det mulig å måle enda mindre partikler, for eksempel fotoner og kvarker. Evige, allmenngyldige sannheter ble utfordret, slik jeg hadde lært å forstå dem i hvert fall. Alt dette la seg i underbevisstheten min videre inn i 1980-årene.
Så grep pønke- og DIY-kulturen tak i meg. Magazine sang, «I’m angry, I’m ill, and I’m as ugly as sin». Det raspet intense kvintharmonier og vilt pulserende basser med tekster basert på Dostojevski. Jeg skjønte at jeg ikke kunne være levende protein for oljebransjen lengre. Jeg var nå helt sikker på at det ikke var min greie. Noe inni meg våknet.
Etter å ha etablert et band som la stor vekt på performativiteten i musikken – musikk som like gjerne kunne spilles med hammer, vinkelsliper eller sveiseapparat som med gitar, bass og trommer – var løpet kjørt. Dessuten elsket vi i bandet å kle oss ut, med søppelsekker og papirkostymer, og vi sminket oss ekspressivt. Det er tidlig 1980-tallet. Mens vi holdt på med alt dette møtte jeg en fyr som holdt på med eksperimentelt teater. Dette møtet ledet til noen samarbeid mellom bandet Alle tiders duster og Knut Ove Arntzen og hans kompani Smugteateret.
Kort tid etter dro jeg til Berlin. Der kom jeg i kontakt med mange likesinnede. Jeg fikk meg et engasjement ved RAMM teater, et kompani hvis stykket 75000 sec rush hour er nok det mest berømte. Man slo ut en vegg i teatret som lå i Lindenstraße 40/41, like ved muren (som var oppe på den tiden), og dirigerte trafikken gjennom. Publikum satt på hver side av veien, som nå ble omdirigert gjennom teateret, og så på noe som var en mellomting mellom titting på trafikk og forestilling. JEG VAR SOLGT. Det var til og med ulovlig, i hvert fall overskridende og opprørsk.
Siden jeg hadde forelsket meg i teatrale virkemidler knyttet til musikken, valgte jeg å studere teatervitenskap i Bergen. Dette studiet tydeliggjorde teaterhistorien og gav perspektiver på det jeg selv holdt på med. Mens jeg leste om gresk drama, Artaud og Ibsen, var jeg i full gang med egne planer, ideer, historier og uttrykk, blant annet med Baktruppen. Teaterhistorien var alltid et relevant bakteppe, og teatervitenskapelig tenkning satte en del ting på plass.
Etter min første iscenesettelse, som jeg var så heldig å få satt opp på DNS, anbefalte daværende teatersjef Kjetil Bang-Hansen at jeg kanskje skulle finne meg noe annet enn teater å holde på med. For Teateret, med stor T, var noe jeg ikke forstod, siden jeg ikke var i stand til å skille mellom teater og virkelighet, ikke hadde aktørene jeg arbeidet med roller, og det var heller ingen fortelling; bare mange løse scener som ikke gav mening. Dette var min første konkrete erfaring med hvilken motstand scenekunsten som utfordrer etablerte grenser, kan bli møtt med.
Samtidig viser jo teaterhistorien, og kunsthistorien som jeg også studerte litt senere, at det finnes tradisjon for overskridende kunst, for kunst som søker å utfordre forståelsen av fiksjon og virkelighet. Ved å studere teatervitenskap og kunsthistorie oppdaget jeg verdien av hele tiden å prøve å finne andre innganger til forståelse. Teaterhistorien er ikke isolert, men en del av et større kunsthistorisk og samfunnsmessig bilde. Det er viktig å insistere på å betrakte teaterhistorien som en integrert del av humaniora. Teaterhistorien er kunst- og kulturhistorien.
Det jeg prøver å si er at jeg selv har vært heldig. Jeg har fått gjøre mye kunstnerisk utforskning i egne og kollektive fordypninger helt uavhengig av hva samfunnet trenger, helt uten kommersiell nytteverdi, og med fullstendig frihet hinsides markedsøkonomiske krav. Slike muligheter kan man åpenbart ikke ta for gitt lengre. Dette er verdier som nå står på spill. Tanken er ikke ny i denne sammenhengen, men er verdt å gjenta.
For å avrunde med et tverrfaglig perspektiv. Det var tiltrekkende for meg som kjemiingeniør å gå inn i en annen type forståelse av hva vitenskap kan være. Det fikk jeg gjennom teatervitenskapen. Her må jeg innrømme at også kunnskapen fra kunsthistorien har kommet godt til nytte, og sett i lys av den teknologiske revolusjonen på 1990-tallet som i stor grad berører samtidens kunstuttrykk, kan jeg endelig anvende ingeniørkunnskapen i forhold til kunsten. Alt dette har vært nyttig som bakteppe til mange av kunstprosjektene jeg selv har holdt på med, også nå i min jobb som scenekunstkonsulent i Kulturrådet. Der må jeg hele tiden forholde meg til teater- og kunsthistorisk kunnskap, og mest av alt til kunnskap om samtidens paradigmer og utfordringer. I den sammenhengen skrives det altfor lite. I en tid når behovet for kritisk refleksjon og kunnskap er større enn noensinne, burde det vært forsket og skrevet enda mer.
Heia dugnaden. Jeg håper effekten av dette prisverdige initiativet når langt.
(se også enqueten Fag med usynlighetshatt? Trenger vi teatervitenskap? red. anm.)