Ut av fjorden, baby

Festspillene har tillatt seg å være i en brytningsprosess etter tilsettinga av sin nye direktør Maria Utsi i 2016. Samtidig med at Utsi startet sin direktørgjerning, avviklet regjeringa ordninga med knutepunktstatus for festivaler. En status festspillene har hatt siden 1995. Regjeringas beslutning ble omfavnet av Utsi, til bekymring for andre. For ville festspillene innerst i Vågsfjorden overleve og videreutvikles uten forutsigbare økonomiske rammer?

Penger og makt

Gjennom kronikker og intervjuer har Utsi vist til det ansvaret som statlig millionstøtte innebærer. Hun har beskrevet hvorfor festspillene ikke kan være en visningsarena for kassasuksesser som «gir klapp på skuldra fra sør». Til det er mandatet for stort. «Vår makt og posisjon fordrer større ambisjoner enn åtte dager festival noen livlige sommerdager i byen ved Vågsfjorden. Vi må strekke oss lenger og jobbe systematisk for å stimulere, profilere og inspirere både publikum og kulturbransje i landsdelen. Først i Norge og på sikt i hele det sirkumpolare nord», skrev Utsi i en kronikk i Nordlys 19. april 2016.

Tidskapsel

I andre etasje av søvnige Amfi Bertheus finnes for anledningen en visuell lydinstallasjon av masterstudent i scenografi ved Kunsthøyskolen i Oslo, Mari Lotherington. Verket lever sitt eget liv på festspillene, men er også scenografi for Alaska, en forestilling som er en del av Maja Bohne Johnsens masteroppgave i dramatikk ved samme kunstinstitusjon. I dette hvite, smått blinkende pastellriket står en ung kvinne i blått. Bak henne sitter en ung mann med dongerijakke og caps. Kvinnen puster tungt. Åpen munn. Vide øyne. Stryker seg urolig over håret om og om igjen.

            En stemme bak publikum snakker. Vi snur oss og møter en hvitkledd voksenversjon av den unge kvinnen. Hun forteller om Alaska. Ordene ramler ut av henne. Som om hun har holdt tilbake noe som har vokst seg for stort og nå sprenger seg ut over leppene. Om hvordan hun havnet i Alaska sammen med sin mann, forskeren. «Til et sted man må bruke fly for å reise til. Og forlate». Vi hører om familien i isødet som innlosjerte dem. Ekteparet med de tre sønnene. Eller — var det virkelig tre sønner? Var det ikke bare én igjen?

Ansvarsfraskrivelse?

Dialogen mellom den unge og den gamle Anna, spilt av henholdsvis Karin Klouman og Maja Bohne Johnsen, og tilbakeblikkene på forholdet mellom den unge Anna og Rocky, spilt av Per Vidar Gornitzka Anfinnsen, er forestillingens fortellende elementer. De skaper spenning mellom hva vi opplever som sant og usant, og hvordan dette påvirker forholdet mellom fortid og nåtid. Samspillet mellom aktørene er fundert i en tekstlig og fysisk lekenhet som framhever den tunge tematikken uten å falle i klisjéfella.

            Etterhvert som Annas sanser trigges blir også minnene tydeligere. Hun husker hus uten dører. «Jeg vet alt. Det er ingen lyder å beskytte seg mot. Noen roper i søvne og da lukker jeg øynene». Tekstens knappe direkthet gir fornemmelser av råskap, oppgitthet, vold. Hva ses og høres med lukkede øyne og øre? Gjør det handlingene mer lovlige, mer uskyldige? Kan glemselen frata oss ansvar for de valgene vi gjør?

Sakralt

Publikum er plassert midt inne i Lotheringtons installasjon. Slik viskes skillet mellom scene og sal ut. Dette understrekes ved at Lotherington er tilstede i rommet. Hun forflytter seg i scenografien, nærmest med funksjonen til en dukkefører. En som trekker i trådene og manipulerer fram fortrengte minner.

            Imidlertid virker det ikke som om ensemblet har funnet ut av det fysiske forholdet mellom publikum, scenografi og regi. De skjeve stolradene til publikum er rotete plassert, noe som blir tydeligere jo lenger ut i forestillingen man kommer, da deler av scenografien forblir skjult for publikum. Man mister detaljer, som for eksempel de delene av installasjonen som er plassert inne i tidligere butikkers prøverom. Rent visuelt er dette problematisk. Det skaper en uheldig ubalanse i et ellers nærmest sakralt rom, som jeg opplever har slektsskap til Luhrmanns filmversjon av Romeo og Julie fra 1996.

Aksept

Å iscenesette Alaska på et kjøpesenter understreker stykkets tematikk om makt og avmakt i et mellommenneskelig og et koloniseringsperspektiv. Anna blir ufrivillig symbolet på kolonimakta. Her finnes henvisninger til amerikansk kultur som de fleste i dag regner som norsk. I Alaska finnes fremdeles en svak protest mot det kulturelle overgrepet. Forestillinga viser oss et overlevelsesinstinkt, og stiller spørsmål ved hvorfor vi valgte som vi gjorde og hva vi gjør for å holde ut konsekvensene av våre valg.

            Styrken i dette fortettede dramaet ligger i stor grad i bruken av humor. Johnsens tekst har en muntlig, hverdagslig tone. Teksten drar publikum inn i historien i en bestemt retning, før den tar et utenfrablikk, og vrir om på slutten. Vi oppnår en slags birds eye view-effekt, der vi ser nye sammenhenger jo større avstand vi får til tingene.

            Alaska oppleves som en tidskapsel med rusten dør som tvinges åpen. Glemselen har vært og rotet det til, og nå ligger alle minner i en forvirrende rekkefølge. Forestillinga blir et forsøk på å sette dem sammen i riktig rekkefølge. Eller iallefall i en rekkefølge man kan leve videre med.

Å se med myke øyne

En annen inngang til begrepet sannhet finner vi i Myke Øyne, med tekst av Kate Pendry og regi av Thomas Holtermann Østgaard. Rammen rundt forestillinga er Europas største flyktningkatastrofe siden andre verdenskrig. Helt konkret tar forestillinga utgangspunkt i en hendelse sommeren 2015, da 71 flyktninger ble funnet omkommet i en lufttett varebil i Østerrike.

           Fra festspillkontoret geleides en håndfull publikummere ned på kaia. Der venter en lastebil, og vi bes gå inn på det trange lasteplanet. Det er en viss forventning blant oss; hva skal skje på disse få kvadratmetrene?

           Fire dekadent brokadekledte skikkelser med hvite ansikt heises opp og inn i lasterommet. Med skyhøye, hvite pudderparykker og platåsko rager de meteren over oss andre. Så lukkes døren. Vi står tett i tett i stummende mørke. Introen til Dagsrevyen høres. Nyheter på flere språk siver inn i det lille rommet. Så strømmer Strauss sin klassisk Wienervals over oss.

Umenneskelige tider

Små lys fra taket slås på. Pudderparykkene står som en konfronterende vegg mot oss. Lett komiske, egentlig. Men det er et visst ubehag i rommet. Det er noe med de overdimensjonerte skikkelsene og hvordan de ser på oss. Ord og setninger strømmer messende ut av de røde trutmunnene. De er et talekor av små setninger som settes sammen og gjentas. Talekoret geleider oss gjennom en historietime om Europas geografi før og nå. Om Marie Antoinette og «landene der nede som ikke lenger er som de var. Ikke rart at de kommer over grensa». Fra de historiske rammene fokuseres teksten på den reelle hendelsen fra 2015. «71 omkomne. Åtte kvinner og fem barn. Hvor mange er for mange? Hvor mange flere kan vi tåle? Hvor mange er for mange i en lastebil, i et land? Svar: Vi vet ikke. Vi ønsker å vite.»

            Det er som om talekoret forsøker å dissekere hendelsen i Østerrike for å finne en eller annen form for svar på en uforståelig tragedie. Men er det mulig å finne en sannhet som man kan slå seg til ro med?  «Vi vet ikke om det vi vet er sant», gjentar pudderparykkene.

Erkjennelse

Det komprimerte språket fungerer effektivt. Ordene er som haglbyger mot oss. Gjentakelsesprinsippet gir oss en reell mulighet til å få med oss sammenhengen i det som sies. Det er som om ensemblet bruker forstørrelsesglass på hver stavelse, slik at vi kjenner betydningen av ordene som en egen puls. Gjennom tekstbrokene som settes sammen på finurlige måter dannes sakte men sikkert et slags bilde. Fra stort til smått. Fra samfunn til individ. Det er et ubehagelig bilde fordi vi selv er en del av det. Den tryggheten vi trodde på finnes egentlig ikke. Ingen skånes. Man vet bare ikke hvem de neste ofrene er. Dette er en ubehagelig erkjennelse.

Skam

Forestillinga er genialt enkel. Den bæres kraftfullt av skuespillerne Jade Francis Haj, Joao Pamplona, Jenny Ellegård og Benjamin Lønne Røsler. Styrken, ut over det presise håndverket, er laget med selvrefleksjon. Dette løfter forestillinga inn i en større sammenheng. Når vi når det punktet der den klaustrofobiske dystopien kjennes mest intens, er det noe som mykes opp. Aggressiviteten hos karakterene mildner. Myke Øyne er ikke en forestilling som kun har som mål å lage en etterligning av en grusom hendelse. De går lenger. De tar skyld. De bærer skam. Og de ber oss om å være med og bære. De ber oss om å se verden med myke øyne; det vil si å «ikke slå seg til ro med det tilsynelatende, men å ta inn over seg det som er i ytterkantene». Slik kan vi skape endring med de midlene vi har. Som det står i programmet: «Vår største takknemlighetsgjeld i disse umenneskelige tider er til de som bekrefter det menneskelige i oss. Til de som oppfordrer oss til ikke å forlate det mest unike vi eier: vårt innerste selv.» (Stefan Zweig).

Sannheten bak speilet

«Det finnes ingen klare grenser mellom det virkelige og det uvirkelige. Heller ikke mellom sant og usant. Noe er ikke nødvendigvis bare sant eller ikke sant, det kan være både sant — og usant,» skriver Harald Pinter i sin Nobelpristale fra 2005. Denne talen inspirerte regissør Bente Andersens til å sende tre spørsmål til venner og bekjente: Hva er ditt sanneste øyeblikk? Hvem eier sannheten? Hva er sannhet? Svarene hun fikk danner sammen med Pinters tale sceneteksten i forestillinga Sannhet.

            Rommet er dunkelt. Midt på scenen står to store, firkantede glassplater. Mellom disse knuselige installasjonene sitter musiker Andreas Fliflet. Vi klyver forsiktig og litt andektige opp i amfiet. Glassplatene speiler oss der vi sitter. Så fylles rommet med lyden av rolige, faste åretak, og vi svøpes i hvilepulsmodus. Sakte endres glassplatenes speileffekt. Refleksjonen av oss selv forsvinner og spørsmålet «Hva Er Sannhet?» lyser mot oss. Hele svøpt av lyden av disse lange, sterke åretakene.

Omrigg

Danser Nikolay Shchetnev trer fram på scenegulvet. Hendene leder kroppen hurtig, øyne og hode følger etter. En famlende kropp, baklengs lenger og lenger ut på scenegulvet. En skulder tar over ledelsen, deretter overkroppen, så foten. Bevegelsesmønstret veksler mellom ro og uro. Spørsmålet på glassplatene smuldrer hen, og fotografier av svarthvite landskap trer fram. Utsnitt av et tre. Av en arm, av hår. Bildene flyter over i hverandre. Skuespiller Turid Skoglund forteller om sitt forhold til sannheten, som for henne er et snilt og sjarmerende dyr som hun henter i skuffa og legger i veska. «Men berører du sannheta kan alt forandre sæ. Fra smil til grin. Og hvem ønsker vel det?», spør hun.

           Og slik folder forestillinga seg ut. Vekselvis beskriver Shchetnev og Skoglund sannhetens vekslende uttrykk med bevegelse og ord. Shchetnevs kroppslige subtilitet oppleves som underbevissthetens uttrykk for det Skoglund forteller med ord. Skiftningene mellom danser og skuespiller brytes av partier med voice over av en mannsstemme som leser Pinters tale, og intervjuer med ulike mennesker om hva sannhet er for dem. Kompleksiteten i Andreas Fliflets musikk, der den veksler mellom dype, lange basstoner og hissige, rytmiske trommer, underbygger forholdet til sannheten. Hele tiden under lydteppet av de seige åretakene.

            Mens vi sitter og observerer disse vekslingene, endrer det hele seg brått. «Værsågod, kom og spis», sier Skoglund. Forsiktig reiser en og annen seg og går ut på scenegulvet. Flere følger på. Plutselig befinner vi oss midt i kaos. Langbord på langbord løftes inn på scenegulvet. Det bæres inn stoler. Paller med suppe, tallerkener og bestikk trilles over gulvet. Vannmugger og tårn av vannglass løftes over hodene våre og plasseres ut, og vi benker oss sammen rundt langbordene.

Byggeklosser

Den meditative førstedelen av forestillinga står i åpenbar kontrast til dette festmåltidet. Dramaturgien er på grensen til søvndyssende. De kunstneriske elementene er tydelige byggeklosser som plasseres oppå hverandre og danner forestillingas lag, uten egentlig å flyte sammen. Det er unektelig ingen store overraskelser i denne delen. Til tider er det et tradisjonelt fortellerteater vi ser, ispedd dans og musikk. Eller kanskje en konsert ispedd teater og dans. Det som imidlertid hever forestillinga er de stilsikre valgene som er gjort innafor dette tradisjonelle uttrykket, og de respektive kunstnernes solide håndtverk. Til tross for den noe stakkato regien, den forutsigbare måten de kunstneriske elementene jobber med og mot hverandre på, så hviler det en gammeldags selvsikkerhet i dette uttrykket. Her er man ikke først og fremst ute etter å finne en ny form, men etter å formidle innhold. Er det noe som likevel framstår som uferdig i denne delen, så er det teksten. De ulike tekstelementene finner ikke en felles flyt, men framstår oppstykket og til tider for litterær.

Knus speilet

Forestillingas siste del; måltidet, oppleves heller ikke som en idé naturlig utviklet gjennom kunstnerisk prosessarbeid, snarere som en lettvint løsning. Jeg ser linken til måltidet som et samlende punkt for gode samtaler. Og nå inviteres vi til å snakke om hva sannhet er for oss. Men tematikken overdøves av støyen dette overraskelsesmomentet bringer inn.

            For tematisk er Samovarteaterets forestilling svært relevant. Vi lever i en tid der det er vanskelig å skjelne sannhet fra usannhet. Verden er mer polarisert enn på lenge, motsetningene mellom «vi» og «dem» ser ut til å forsterkes og det er komplisert å navigere i det høylytte landskapet. Kanskje er det så enkelt at vi må stoppe opp og se innover? Se med «myke øyne»? Eller gjøre som Festpillene: ta sjansen på å kaste alle baller høyt opp i lufta for så å se hvordan vi kan forme oss selv? Som det treffende sies i forestillinga til Samovarteateret: «Noen ganger må en forfatter knuse speilet. For det er på andre siden av speilet at sannheten finnes.» (Harold Pinter). Dermed har festspillene gitt oss utfordringa.

Alaska 

Tekst: Maja Bohne Johnsen

Regi og dramaturgi: Tale Næss

Scenografi: Mari Lotherington

Lydkunstner: Kristoffer Lislegaard

Medvirkende: Karin Klouman, Per Vidar Gornitzka Anfinnsen, Maja Bohne Johnsen

Amfi Bertheus, 30. juni

Myke Øyne

Tekst: Kate Pendry

Regi: Thomas Holtermann Østgaard

Med: Jade Francis Haj, Joao Pamplona, Jenny Ellegård, Benjamin Lønne Røsler

Scenekunst Østfold, Dramatikkens hus og Artilleriet produksjoner,

1. juli, i en lastebil.

Sannhet

Regi: Bente S. Andersen

Tekst: Ingeborg Arvola

Skuespiller: Turid Skoglund

Danser: Nikolay Shchetnev

Komponist/ musiker: Andreas Fliflet

Lysdesign: Jan Harald Jensen

Samovarteatret, Lillesalen, Harstad Kulturhus, 1. juli.