Frekk og frank

I et større intervju med Christine Dössel i Süddeutsche Zeitung (29.06), uttaler den avgåtte Volksbühne-sjefen Frank Castorf seg om kvinnelige regissører, Volksbühnes framtid, og sin forestående iscenesettelse av Molières Don Juan ved Residentztheater i München.

For å ta det første sist: Castorfs Molière-oppsetning vil også inneholde tekster av Pusjkin og Blaise Pascal, som skrev av mellom himmel og helvete eksisterer det forgjengelige livet. Mennesket kunne vært lykkelig dersom det satt helt i ro i et rom. Men det går ikke, fordi ensomheten og kjedsomheten får en til å merke sin egen forgjengelighet. Følgelig trenger man avveksling. I følge Castorf er dette høymoderne: Pascal minner om at det viktigste ved jakten ikke er byttet, men jakten selv. 

Slik forholder det seg også med Molières Don Juan.

Fra kvinnenedleggeren Don Juan går samtalen (selvsagt!) over til Castorfs eget forhold til kvinner. (“De har seks barn med fem forskjellige kvinner -?”). Men også Volksbühne, og Castorfs forventede frustrasjoner over sjefsskiftet. 

“Hvorfor skulle jeg være frustrert? Jeg er preget av DDR. Allerede i Anklam ødela man det teatret jeg hadde bygget opp, ikke etter 25, men etter 2 år. Volksbühne var et velfungerende teater, nå er det dødt. Naturligvis er det sårende. Men: kan man sammenlikne det med problemene til folk flest? Kassadamen på Lidl har andre sorger. I forhold til det er tapet til en aldrende, hvit teatersjef ikke spesielt medynksvekkende. 

Vinge og Müller

Castorf avviser at han føler seg skadefro over nederlaget til etterfølgeren Chris Dercon. Han sammenlikner tapet av Volksbühne med et kjærlighetsforhold som er slutt. Og sier at han ikke har krefter til å gjenreise teatret en gang til. Det krever at man bygger alt fra grunnen av, og med et helt annet mannskap.

Hvordan kunne en mulig framtid på Volksbühne se ut? spør intervjueren.

“Jeg ville gi Volksbühne til duoen Vegard Vinge og Ida Müller. Begge har den kraften som skal til. De har spilt på Prater (Volksbühnes anneksscene, red. anm.), kjenner huset, og har sett alt. Alt av meg, av Marthaler, Schlingensief, Benno Besson — og de er ingen kopister. Med dem hadde det vært mulig å oppnå det Lederer (Berlins kulturminister, red. anm.) etterlyser: Kunstnerisk eksellens. Det må oppstå noe helt spesielt, enestående. “   

I intervjuet blir Castorf spurt om hvorfor det knapt nok var noen kvinnelige regissører på Volksbühne:

- Vi har ett VM i kvinnefotball og et i herrefotball, og spilllet er av svært ulik kvalitet. 

-  Det kan De ikke si høyt? 

 - Det kan jeg si veldig høyt. Fordi det er riktig, sier Castorf (som legger til at han ikke interesserter seg for kvinnefotball.)  

På spørsmål om dette kan overføres til kvinner i teatret svarer Castorf:  

- Jeg sier bare at en kvinne må være på samme nivå. Jeg var en stor beundrer av Pina Bausch, som ofte har blitt kopiert (…).  Alle med diplom (avgangseksamen) fra teatervitenskap er ikke predestinert til å utøve kunst (…). Hvis en kvinne er god, har jeg ingenting imot det. Jeg har bare ikke opplevd så mange.

Diskusjonen om Castorf/Volksbühnes angivelig sexistiske kvinnebilde (som senest var oppe på årets Theatetreffen, pga lettkledte kvinner i Faust), avfeier Castorf med at de kvinnelige skuespillerne i oppsetningene hans har enorme intellektuelle interpretasjonsmuligheter. Skulle en mannlig kultujournalist konfrontere Sophie Rois med at hun er undertrykt? Eller en Kathi Angerer? spør Castorf retorisk, og slår fast at de er totalt selvstendige kvinner. Han viser til sin brasilianske kostymedesigner, Adriana Braga Peretzki, som stiller seg uforstående til kritikken. Hun vet om hun skal gi en mann en på tygga eller om hun vil ligge med ham.

Han legger til:

I DDR het det seg at Castorf var en ahistorisk kyniker, som spilttet landet. Nå heter det sexistisk, kvinnefientlig, rasistisk, dyrefientlig. 

Opprop mot Csstorf

Intervjuet i Süddeutsche har fått et etterspill - ikke mindre enn 631 personer (fortrinnsvis kvinner) har underskrevet et åpent brev, forfattet av kurator og dramaturg Felizitas Stilleke. Brevet ble offentliggjort 4. juli i den tyske avisa Die Welt.

I brevet erklærer hun (“ich”) at hun har fått nok av en white male priveleged tankegang.

“det er også mange av oss som elsker Pina Bausch og hennes verk, og vi skulle ønske vi hadde hatt mulighet til å minnes flere kvinner som henne. Men vi ser tydelig årsakene til hvorfor tilsvarende kvinner ikke kunne etablere seg i et samfunn som er basert på en strukturell utestengning av kvinner - med eller uten diplom.  

Med adresse til Castorfs kostymedesigner påpeker hun at feminisme ikke er det samme som å vite hvem man vil slå og hvem man vil ligge med: Men hvem kan forklare Castorf forskjellen mellom sexisme og seksualitet?

Også netttidsskriftet nachtkritik.de gir intervjuet og oppropet oppmerksomhet. Forslaget om å tilby Volksbühne til Vinge og Müller får støtte i flere av innleggene.

I så måte føles ikke minst kommentar nummer 15. betimelig.

Uaktet hva man måtte mene om Castorfs utfall mot kvinnefotball og -regi, så minner vedkommende om at det kunstneriske lederteamet Catorf foreslår på Volksbühne “inkluderer den klart betydeligste kvinnen i vår tids teater.” 

Uten å nevne henne ved navn — men det er selvfølgelig Ida Müller!