Allegori over det kapitalistiske mennesket

Arbeidstittel: Savnet fellesskap er tredje del i et prosjekt som starta med Vi tygger på tidens knokler i 2015 og fortsatte med Øy i 2016. Først plasserte Jonas Corell Petersen tre fortapte menn i et gjørmedbad på et selvhjelpsspa, der de søkte etter en tapt mannsidentitet. Deretter plasserte han tre fortapte sønner og ei rappkjefta dame (Tone Mostraum) på en øy uten mål og mening. Denne gang plasserer han to damer og to menn i en forfallstid med rester av fordums storhet. Scenograf Nia Damerell har plassert veltede søyler og rokokkomøbler mellom en billig utekino (med plaststoler), et illudert svømmebasseng (med badetrapp ned i et høl i gølvet), et tomt drivhus med en gitar, og en enkel Syden-club hub. Her søker menneskene tilfredsstillelse gjennom perverterte former for samvær, og mening gjennom absurd tale. Vi befinner oss på en ferieresort, og språk og rekvisitter utnyttes effektivt for å skape pregnante bilder på vår tid. Tittelen indikerer et pågående arbeid, og prosjektets univers kjennetegnes av det absurde teatrets absurde komikk som avdekker eksistensiell tomhet. Dette er virkningsfullt illustrert gjennom hølet i gølvet, som foruten imaginært svømmebasseng, brukes som kjellerstue for imaginære flyktninger, et uhyggeskapende tomrom og lagerplass, og et bilde på det ubevisste. Ved et par anledninger dukker det fortrengte opp fra hølet og forsvinner i det i form av en kjempemullvarp og ei kjemperotte, og Olav Waastad er herlig når han et par ganger, ristende av kulde og ubehag, stiger ned badetrappa og tørrsvømmer i det imaginære vannet.

Det kapitalistiske mennesket

Som tittelen antyder, handler det om savnet av fellesskap, og Syden er ett av de stedene vi oppsøker for å oppleve fellesskap – dessverre gjennom billige «pakketurer», der vi tilbys «eksotisk» mat, nytelse, fest, fyll og overskridende former for samvær. Andrine Sæther er vondt morsom, først som en usikker Syden-dj med briller i glorete klær som demonstrerer hvordan «han» skaper den «unike» clubbmusikken «helt utenfor maistream». Seinere er hun/«han» ekkel, men også tragisk, som fremmedgjort, forsmådd ektemann som forteller at kona har forlatt «ham» etter et mislykka forsøk på å redde ekteskapet gjennom grenseløs gruppesex.

Et tilbakevendende bilde på vår tids perverterte sosiale fellesskap, er de fire unge menneskene med tomme blikk og gapende munner, sammentrengt i en sofa hvor de har søkt sammen i en lesesirkel. En bok om depresjon brukes som substitutt for å liksom-snakke om sin egen livsfølelse uten å risikere at det blir personlig, slik at de ikke risikerer å utlevere seg eller forplikte seg overfor hverandre.

I ferie-«paradiset» er ingenting gratis – heller ikke «vennskap». Det illustreres av den handlekraftige Tone Mostraum som bofast nordmann med nærings-vett, som utnytter ferierende landsmenn. Hun inviterer dem på middag, film, svømming og overnatting, for så å presentere dem for regninga, og ikke alle får være med på festen. Istedenfor meningsfullt samvær som del av et fellesskap, opplever stadig flere i vår tid utenforskap forårsaka av fattigdom, krig, økososiale hierarkier og migrasjon. Mange må nøye seg med symbolske representasjoner av det de lengter etter. I forestillingen illuderes dette ved at den utestengte og ensomme sitter aleine i utekinoen og ser på idrettlagslogoer og kirkebygg som bilder på fysiske og åndelige fellesskap som vi lengter etter.

Fortapt geitekilling

Et annet bilde på utbyttinga og kommodifiseringa av andre mennesker, er Olav Waastad som selvhatende og selvdyrkende feit, hvit mann, som forkaster en vakker, italiensk kjæreste (Ole Johan Skjelbred) fordi han ikke kan tilfredsstille ham. Sosioøkonomiske og rasistiske hierarkier spiller også inn i det usymmetriske maktforholdet mellom kjærestene. Skjelbreds etter hvert hysteriske forsøk på å få kjæresten til å føle noe, er kanskje morsommere enn Waastads navlebeskuende selvopptatthet, som tværes ut i meste laget. Han tværer også ut andre episoder, som i forsøkene på å fortelle en romantisk hyrdehistorie. Men Waastad får også fram det sårbare på en menneskelig måte, både som historieforteller og når han beklager seg over å være fanga i sin egen hud med alt fettet sitt («Jeg kommer ikke ut av mitt gode skinn»). Replikker som «du kommer ikke inn under huden på meg. Det er ikke plass til flere her» uttrykker både hans eget og den andres problem, og hvordan ensomheten og ufølsomheten er knytta til hans egen utestengelse av andre mennesker.

Den absurde hyrdefortellingen, om saue- og gjete-geite-gjeterens ulykkelige kjærlighet til hyrdinnen som først begynner å elske ham når hans egen kjærlighet er forvandla til hat, fortelles i brokker og utvikler seg til kjedelig saue-telling. En seiler «helt uten utdanning» hyrder sauene og geitene én og én over en elv i en bitteliten seilbåt, og gjentakelsen avbrytes ved at fortelleren begynner å gråte og brekke seg og trekker seg tilbake når han kommer til punktet der en liten geitekilling driver aleine nedover elva i den bittelille seilbåten, ute av kurs. Fortellingen blir et bilde på forestillingens eksistensielle budskap.

Kristen-sosialistisk moral i politisk kontekst

Petersen og ensemblet holder altså et trollspeil opp for oss, der den eksistensielle nøden og feilene våre vises i forstørra form, for at vi skal se dem klarere. I Vi tygger på tidens knokler var eksistensen representert som et hus (et telthustak) uten vegger. I årets episode har taket fått vegger, og har altså blitt forvandla til et bilde på drivhuseffekten og kapitalismens miljøødeleggelse. Iblant tar noen av karakterene eller et av monstrene en tur innom drivhuset, som fylles av røyk, og vi ser hvordan de som forurenser minst (den ikke-røykende Andrine Sæther), blir mest skadelidende av storrøykernes (Waastad og Mostraum) forpesting (selv om de røyker ut gjennom en takluke).

Kapitalismens logikk overvinner all moral og alle livsverdier. Ikke engang når Jesus kommer tilbake og viser seg med alle sine stigma, velger menneskene å følge ham (hva har han å stille opp med nå, som kapitalismen ikke bare kan gi løfter om profitt, men evig ungdom uten lidelse). Dagens tvekamp mellom åndelige og materielle verdier framstilles fornøyelig av Johan Skjelbreds måpende Jesus-skikkelse. Den rasjonelle Mostraum tilbakeviser Jesu ord med at «det blir for enkelt». Hun blander det kristne frelse- og solidaritetsbudskapet med Arbeiderpartiets slogan «alle skal med» og 70-tallets arbeidersanger («det skal bli like fint å jobbe som å danse»). «Du skulle frigjøre oss fra arbeidet», sier hun. «Det er gøy å danse, men jeg vil heller jobbe», for «ingenting er så utålelig som friheten». Utsagnet blir tvetydig stilt opp mot spørsmålet «var det du som sa det om grenseløst fellesskap?». Slik blandes også EUs fire friheter og innvandringspolitikk inn i den absurde monologen om Kristen moral, og til alt dette raver Jesus rundt med gapende munn. Han fatter ingenting av det menneskene sier og gjør. Guds sønn blir svar skyldig, og ender opp i rullestol som en Solstadhelt.

Retrotopia rett vest

Det antydes også en kritikk av de sosialdemokratiske partiene som har svikta oppdraget sitt. To ganger ringer telefonen, og det er Arbeiderpartiets automatiske telefonsvarer, som altså ringer (!) og forstyrrer folk med meningsløse beskjeder. I Nationaltheatrets forhåndsomtale viser Jonas Corell Petersen til de sosialdemokratiske partienes svik, og slagord som «alle skal med» må oppleves som like meningsløst som slike telefoninnspillinger, av alle som føler at Arbeiderpartiet er med og «tar alt fra noen og gir resten til de andre», som det slående sies i forestillingen, som viser hvordan det livet vi lever, fører oss bort fra det vi egentlig søker.

Den tvetydige komikken skapes i stor grad ved spill på gapet mellom det vi lengter etter og det livet vi lever – alt det vi ikke får oppleve annet enn som tilskuere i det Guy Debord kalte skuespillersamfunnet. USA er som kjent kapitalismens kontrollorgan, og forfall, svik og utenforskap leder til nasjonalistisk nostalgi, som utnyttes av kapitalister som tilsniker seg politisk makt gjennom løfter om å gjøre oss – nasjonen – «great again». I selvfornektelse tygger vi på fortidas knokler i drømmen om storhet, og fortsetter å utbytte hverandre og jorda, som vi er i ferd med å etterlate oss utarma. I begynnelsen vises en film på fondslerretet med flokker av sorte fugler som beveger seg over himmelen i kaotisk flukt uten mål og mening. Sammen med Gaute Tønders lyddesign skapes uhyggelige assosiasjoner til Hitchcocks Fuglene og rapporter om at dyrs instinkter ødelegges av miljøgifter. Mot slutten vises et ødelagt landskap på lerretet – et utgravningsfelt der skyskrapere skimtes i bakgrunnen under en illevarslende himmel. Mostraum kommanderer de andre til å bære ALT (møbler, planter, søyler og kunst) ned i kjellerdypet, mens hun selv demonterer høyre og venstre topphjørne av fondslerretet, slik at det danner en fjelliknende formasjon. Når ensemblet så setter i med en ny versjon av Village Peoples 70-tallsslager YMCA til amatørmessig koreografi, blir det mer skremmende enn komisk. I refrenget hyller de sin «Vest-retrotopia»: «SAMMEN! skal vi HANDLE INN MASSE TING, SHOPPE MER og gå SAMMEN i leikaring og på julebord …». I økende, taktfast men umusikalsk tempo, mens de beveger seg mot venstre som maskiner, framstår marsjen mot «vest» som et bilde på at det å følge USA, er å gå rett vest.

Absurd teater med mening

Jonas Corell Petersen har altså skrevet teksten med henblikk på vår tids situasjon i eksistensialistisk forstand, og gjennom absurd dialog som bilde på menneskets søken etter en ikke-eksisterende mening, plasserer han seg i det absurde teatrets eksistensialistiske tradisjon. Han knytter an til Edward Albee og Ionesco, og har tidligere laga sin egen versjon av Edward Albees The Zoo Story (Zoo, Black Box, Teater Avantgarden og Det Norske Teatret 2011). I Arbeidstittel: Savnet fellesskap gir den enorme muldvarpen og rotta assosiasjoner til Ionesco som bilder på det fortrengtes tilbakekomst. Men Corell Petersens forestilling er ikke meningsløs. Den formidler et budskap om verdier vi har forlatt i vår livspraksis og bare forholder oss til som tom retorikk. Zoo blei i sin tid presentert som to skuespillere som prøver å bryte ned sine mentale barrierer og møte et annet menneske gjennom tvungen interaksjon foran et betalende publikum. Det reflekterer kanskje Corell Petersens teatersyn, men meningsløst er det ikke.

Corell Petersens stykke befinner seg i den politiske fløyen av absurd teater, prega av sin tid – av det postdramatiske teatrets estetikk med innslag av postmoderne, populærkulturelle referanser, fjernsynsunderholdningens situasjonskomikk, samplingsdramaturgi og standup-komikernes monolog. Men Petersen tilfører det kunstnerisk raffinement tilpassa et smalere publikum, og legger til filosofiske, og denne gang også kristne, referanser. Corell Petersen har selv skrevet teksten, og han har forma karakterene med henblikk på skuespillernes karakter. Scener og dialog er videreutvikla i samarbeid med skuespillerne.

Waastad, Mostraum og Skjelbred stortrives tydeligvis i Corell Petersens univers, mens Andrine Sæther er ny på laget og ikke virker like varm i trøya (til tross for at hun altså gjør en god figur som Syden-dj og forsmådd, fremmedgjort ektemann). Wastad og Mosraum dominerer med sin voldsomme energi, mens Skjelbreds og Sæthers karakterer er mer stillfarne. De gjør ikke alltid like mye av seg med sin glade, milde, forsagte, hhv forknytte, energi.

Hva så?

Til tross for gode, pregnante situasjoner og tekster, og godt spill, savner jeg, som jeg ofte gjør under forestillinger med en fragmentert, postdramatisk form, den gode dramatikkens dype, overskridende boring i komplekse menneskelige relasjoner og psyke, og jeg savner den eksepsjonelt gode dramatiske forfatterens poetiske håndverk. Jeg kjenner en stigende uro ved at det ikke lenger er nok å gestalte pregnante bilder på alt vi allerede veit er dumt og galt med måten vi lever på. Vi veit at den vestlige, kapitalistiske livsformen ikke bærekraftig, og at den undergraver alle virkelige verdier, men vi må kunne kreve av kunsten at den beveger seg ut over det kjente. Kunst må rekke ut over de fires samtale om sin egen tilstand via et litterært verk som ikke får noen konsekvenser for livene deres, ut over fjernsynssatiren, stand up-satiren, og endeløst gjentagende tv-debatter og Fb-kommentarer. Kritikk er ikke nok. Kunsten må også styrke de livskreftene og verdiene som trues, og som må mobiliseres mot profittjagets utarming av mennesker og natur, hvis vi skal klare å stake ut en ny vei sammen. Corell Petersen er på vei, han løfter i hvert fall implisitt fram de truede verdiene vi savner, men av og til tviler jeg på om den formen han har valgt, er den beste.

Arbeidstittel: Savnet fellesskap.

Tekst og regi: Jonas Corell Petersen

Scenografi: Nia Damerell

Komponist og lyddesign: Gaute Tønder

Lysdesign: Øyvind Wangensteen

Kostymedesign: Ane Aasheim

Dramaturg: Kristian Lykkeslet Strømskag

Nationaltheatret, Amfiscenen 12. september 2018