Christoph Marthalers musikalske univers

«Der ordene ikke strekker til, taler musikken.»

—H. C. Andersen

Dette er et utsagn som går hånd i hanske med Christoph Marthaler sine forestillinger, der musikken ofte er selve utgangspunktet.

Stykket Bekannte Gefühle, gemischte Gesichter, som spilles under Ibsenfestivalen i Oslo i september, har omtrent ikke tekst i det hele tatt. Irm Hermann kommer med noen enkelte, herlige replikker og Ulrich Voss holder en heller mumlende fremført mono- log fra Tre Søstre av Tsjekhov. Marthaler  ville  kanskje  snudd  på utsagnet og sagt: «Musikken taler, derfor trenger man ikke ord».

       På en vis bruker Marthaler selve mu-sikken som tekst. Dette er tydelig i alt arbeidet vi gjør. Prøvene med Christoph starter of- te med at vi synger sammen. Han sier at han elsker lyden av uskolerte og skolerte sangere sammen. Etter 30 år i hans univers er mange av skuespillerne blitt fremragende ensemble- sangere og tolkere av alt fra middelalderballader til tyske slagere. Marthaler er en mes- ter i å skape en god atmosfære på prøvene; man vet nesten ikke når prøven begynner el- ler  slutter.  Noen  prøvedager  blir  forlenget med en middag sammen om kvelden, hvor ideer blir utvekslet og nye ting oppstår som blir prøvd ut dagen etter.

Den tyske sangboken

Musikalsk  sett  er  Marthaler  en  kameleon; han sverger til den klassiske musikkens skattekiste, men er ikke redd for å bruke musikk mange ville kalt camp: 70-tallsslagere, Grand Prix-hits eller barnerim med tvilsomt innhold. Musikalsk har det for meg på mange måter også vært en dannelsesreise i tysk musikk. Et- ter å ha jobbet med Marthaler i ni år har jeg fått et enda bredere repertoar og lært en del av folkearven; gamle barnesanger, folkesan- ger, politiske sanger, populære sanger – rett og slett den tyske sangboken.

         Marthalers  forestillinger  er  et  fel- lesprosjekt  hvor  også  dramaturg  Malte Ubenauf er svært viktig. I dialog med skue- spillerne  og  musikerne  jobber  alle  så  fore- stillingen frem sammen. Marthaler har vært svært trofast mot sine utøvere, så trofast at det utenfra snakkes om en Marthaler-fami- lie. Dette skyldes at mange av skuespillerne har jobbet fast med ham i snart 30 år. Når samme gruppe mennesker jobber sammen i så mange år, utvikler man naturlig nok et felles språk. Det gjør prøvene spennende og vel- dig åpne. Vi har ofte følelsen av at vi egentlig ikke har prøvd i det hele tatt før forestillin- gen plutselig kommer til syne som landskap. I solosangene har han ofte en klar idé om hvilken retning en tolkning skal gå.

      Som sanger har det vært en spesiell reise. I måten man utøver musikken på hand- ler det først og fremst om å finne en holdning for det enkelte stykket, det musikalske ver- ket.   For meg har dette gitt gjenklang i mitt eget arbeide som sanger. Marthaler er en re- gissør som samtidig gir mye frihet. Han si- er ofte: «Dette er ikke regi, det er bare co- aching». Denne friheten han gir en handler også om tillit, og det gjør en veldig trygg som utøver.  Idet  jeg  føler  meg  trygg  tør  jeg  og- så prøve ut nye ting. Det gjør arbeidet med ham  spennende,  alltid  nytt  og  svært  musi- kalsk givende fra et utøverperspektiv.

     Musikkteaterarbeidet med ham er en musikalsk reise hvor musikken hele tiden ikles ny drakt, holdning, og med det også ny mening.

Trollmann

Til syvende og sist er det Marthaler som er trollmannen med det gode blikket og ekstremt gode øret. Han har en veldig distinkt, klar tanke om hvilken musikalsk fortelling han vil fortelle i hver produksjon. Ofte er det selve musikken som er den tydeligste avgrensingen eller pekepinnen når vi beveger oss inn i styk- ket vi skal lage. Hans bakgrunn som musiker, teatermusiker og komponist er åpenbar i alt han gjør. Han hører alt og gjør ofte små har- moniske  endringer  i  de  flerstemte  sangene vi synger. I