Elektra og svinet

Den US-amerikanske kunstneren Ann Liv Young er kjent for sine interaktive live-talkshows. Popkulturelt reaktiverer hun eventyr som Askepott, og får publikum til å utlevere seg selv, akkurat som i reality-TVen hun siterer. Det hele ender ofte med et brudd på formatet, hvor hun skjeller ut tilskuerne, eller flasher egne kroppsvesker og kjønnsorganer. Men i denne forestillingen er det lite interaksjon med publikum, og Ann Liv Young spiller på sitt vis en tradisjonell rolle: Elektra. Samtidig tar hun et steg tilbake i performancekunstens historie, fra glitrende samtids-pop med et brudd, til klassisk dirty, bloody, naughty aksjonskunst à la Abramovic og Beuys, og med en stor dose Wieneraksjonisme. Forestillingen foregår i en sirkusring (alternativt: gresk amfi) med ekte gjørme og et levende svin. De halvnakne aktørene gnir sine kjønnsorganer inn i det stinkende sølet. Dette er et paradoks. Rollespillet er et steg henimot representasjonens orden, med fjerde vegg, rett og slett, og nesten uten publikumskontakt, mens stanken fra svinet, den skitne gjørmen i Ann Liv Youngs vagina, og stolen som ødelegges i en dansescene, manøvrerer oss direkte inn i det performative her og nå. Altså inn i presensens orden, der tegnene blir ett med det de betegner og vi opplever at virkeligheten intensiveres, at sansene bombarderes.

Ikke pysete

Skuespill står alltid i fare for å bevege seg så langt bort fra virkeligheten at de ikke lenger sier noe om den. Klassisk performancekunst står alltid i fare for å være så virkelig at den ikke lenger genererer en symbolsk betydning. Det er i dette spenningsforholdet kveldens arrangement beveger seg. Man kan bli sliten av stanken, kjønnsorganene og Ann Liv Youngs glede ved å bruke amatør-dansere og sangere. Og man kan spørre seg om det er et godt valg at hun stort sett respekterer grensen mellom publikum og scene, og ikke gjør det hun er en mester i: å gå i dialog med tilskuerne, slik vi ble vitne til i hennes geniale reality-shows. Det er den negative måten å se det på. Den positive er: Følelsen av vemmelse, ubehag og dilettantisme som Ann Liv Young gir oss, selv om hun kunne ha valgt et mer «profesjonelt» uttrykk, gjør at vi virkelig opplever historien fra det mytiske Hellas som hverken er ren, pen eller uten stank. Elektra vil hevne seg på sin mor og hennes elsker, fordi de, ifølge henne, har drept faren hennes og morens ektemann, Agamemnon. Elektra er ikke pysete i sin forståelse av ordet «hevn». Moren og elskeren må drepes. Men hun vil ikke gjøre det selv. Hun får etterhvert sin bror med på laget og overtaler ham til å utføre det blodige og skitne mordet. 

Manipulasjon

Ann Liv Young manipulerer som Elektra ikke bare de andre rollefigurene på fiksjonsplanet, hun «manipulerer» også «som seg selv» de andre  scenekunstnere på realplanet. Hun regisserer aktørene live i sin berømte diktatoriske stil (som det norske publikummet fikk kjenne på i Sherry-showet på Black Box Teater i 2012). Dette skjer ikke minst under et av høydepunktene, der alle aktørene, bortsett fra Young selv, er klin nakne og sammen danner en levende skulptur. Regissøren, som iscenesetter arrangementet der og da, er aldri fornøyd med resultatet og krever igjen og igjen, som i et absurd sirkusnummer, at de skal hoppe opp på hverandre, for å skape akkurat den figuren hun ser for seg. I mørket som følger beveger Ann Liv Young seg igjen over på fiksjonsplanet; blir Elektra. Og den diktatoriske manipulasjonen viser seg å representere Elektras forsøk på å få broren til å utføre mordet. Vi hører et skrik, som enten kommer fra svinet eller et menneske eller fra begge. Og når det blir lyst, er det teaterblod på de nakne kroppene, broren til Elektra holder et sverd i den ene hånden og i den andre hodet til en av aktørene: deres døde mor? Forestillingen er slutt. Nølende applaus.

Fast forward

Kan man utvikle en paradoksal form for entusiasme over den manglende entusiasmen blant publikum? I disse novemberdagene, der en drittsekk og høyrepopulist ble valgt som president i Ann Liv Youngs hjemland, var det vanskelig ikke å tyde det som skjer på scenen som et bilde på samtidspolitikken. Og da er den skeptiske applausen kanskje noe positivt? Intrigene mellom regissør og aktører og det performative svineriet får på bakgrunn av den politiske situasjonen metaforisk ladning. Det samme gjør den kunstneriske nepotismen. Youngs mann og barn opptrer også. Men med den symbolske merverdien dette får, hvis man har verdens mektigste familie i tankene, er Youngs valg ikke et inhabilt feiltrinn, det er et godt poeng. Det betyr ikke nødvendigvis at scenekunstneren sikter direkte til valgkampen, for ikke å snakke om utfallet, som ingen kjente til i produksjonsfasen. Men hun har fanget opp noe som lå i den politiske luften. I første scene trer Ann Liv Young bokstavelig talt ut av manesjen og henvender seg, som eneste gang i hele forestillingen, direkte til publikum. Hun holder en tale. Det er vanskelig å si om dette er en monolog fra Sofokles’ Elektra eller en politikerprediken fra vår samtid, og denne forvirringen er visstnok nettopp hensikten. Vi ser hvor like antikkens hevnmonologer og vår tids populistiske hatprat er. Og vi skjønner også at ordenes betydning ikke er så viktig i slikt post-faktisk svada (pre-faktisk i Elektras tilfelle). For Ann Liv Young spoler av talen sin i fast forward, det eneste man skjønner er ideologiske keywords som: «ondskap», «vi må», «gjenerobring», «en skam», «aldri mer». 

Depresjon

Når man tenker seg om, kan man altså få mye ut av det som under selve performancen ofte er slitsomt. De fleste av oss optimeringskapitalismens barn er nevrotisk opptatt av det hygieniske, det perfekte og det glatte. Og her kommer det amerikanske pop-performance-ikonet og søler seg til i gjørmen sammen med et svin. Til og med parykken, som var strålende platinablond i Youngs siste performances, er denne gangen brun, dritt-brun. Dilettantiske dansescener og stinkende kroppsvesker, som i Youngs tidligere pop-shows bare bryter den ellers rene overflaten, har i denne forestillingen blitt normen. Mikrofonene var det endel problemer med og det så ut som om også det var intendert. Selvutleveringen vi ga oss hen til i hennes reality-shows, var alltid et perfekt bilde på selveksponeringen vår på sosiale medier og ellers i samfunnet. De var gøyale og morsomme. Youngs Elektra er ingenting av alt dette. Denne forestillingen er mørk og nedslående. Men man kan lure på om depresjonen er oraklet vi må lytte til i vår tid hvor hevnen regjerer.

Elektra

Basert på Sofokles

Regi: Ann Liv Young

Kunstnerisk samarbeid: Annie Dorsen

Lyddesign: Michael A. Guerrero

Med: Veronica Bruce, Thomas Curitore, Daniel Klingen Borg, Ann Liv Young

Scene: Black Box Teater, 25. novelber  2016