En uspektakulær depresjon

En av episodene til den innflytelsesrike og populære tv-serien Girls vakte mye oppmerksomhet for sin framstilling av kvinners reproduktive helse. Like etter at de har blitt sammen, proklamerer Adams kjæreste Mimi-Rose med letthet at «I can’t go for a run because I had an abortion yesterday». Her fikk vi endelig se en karakter hvis valg om å ta en abort ikke automatisk medfører store traumer. Aborter skjer, de skjer ofte, og det er ikke alltid valget er så hardt. Så ble det til slutt også vist fram i populærkulturen, det var befriende!

Det er annerledes for Kristin Auestad Danielsens karakter Mari i Vår vesle. Her har aborten hun nylig har vært gjennom tippet henne inn i en depresjon. Mari har ytre sett alt på stell, hun er i en avsluttende fase av mastergraden i kunsthistorie, økonomisk trygg, hvit, ung, med en harmonisk oppvekst og gode venner. Siden vi ikke får mye mer info enn den om aborten ved starten av forestillinga på Det Norske, er det ikke helt lett å leve seg inn i hva det er som plutselig gjør Mari ute av stand til å ta vare på seg selv.

Fortellinga for øvrig gir oss heller ikke særlig mange grunner til å sympatisere med Mari. Foreldrene har tydeligvis skjemt henne bort hele livet, noe de fortsetter å gjøre (ikke uten en viss tvil) når hun flytter hjem i kjellerleiligheten. De betaler regningene hennes, kjøper all den dyre maten hun vil ha, gir henne en bil. Alt uten at Mari viser et fnugg av takknemlighet eller selvinnsikt. Dermed oppleves den sentrale karakteren ganske irriterende i all sin selvsentrerthet.

Hvorfor skal vi la oss engasjere av en såpass lite sympatisk figur, med en depresjon som vi ikke får tak i årsakene til? Det minner litt om (obs. brannfakkel!) Joachim Triers film Oslo 31. august – om tungsinn nærmest som posering.

Forestillinga som helhet skjemmes av dette at det er litt vanskelig å få tak på problemet – samtidig åpner den for refleksjon rundt naturen til depresjoner. Mer om dette senere.

Kjent fenomen

Én av fire studenter sliter psykisk, ifølge en ny undersøkelse. Det finnes mange teorier om hvorfor dette tallet har økt jevnt og trutt de siste årene. Er prestasjonskravene for store? Blir utenfra-blikkene fra de allestedsnærværende sosiale mediene for tunge å bære? Har man møtt for lite motbør i oppveksten, sånn at man faller sammen i tungsinn så snart livet butter?

Når så mange unge sliter, er det iallfall på sin plass at det også behandles kunstnerisk. Selv om depresjonen til Mari kan sies å være nokså triviell, er den som tidsfenomen absolutt interessant å studere nærmere.

Utenfrablikk

Hovedpersonen Mari befinner seg mye i bakgrunnen for handlingen i stykket. I stedet føres ordet vekselvis av Maris foreldre, av hennes barndomsvenn Håvard, av Karen – kona til Håvard, og av Leif – som er lærling i Håvards elektrikerbedrift. Til sammen skaper disse et konglomerat av fortellinger, mer eller mindre direkte knytta til Maris liv.

Hilde Olaussen og Svein Roger Karlsen gjør en stødig jobb med å gjenskape en slags arketyper av bekymra og velmenende foreldre. De er nesten grenseløse i sin omsorg for datteren, samtidig som de er veldig sårbare for andres blikk og vurderinger. Er dette noe som har smittet over på Mari? Er det deres forventninger til livet hennes som har blitt for mye? Dette er en interessant dynamikk, som åpner for refleksjon rundt de innfløkte årsakene til at så mange unge opplever livet som for tungt. (Men hvorfor går moren kledd i 50-talls forklekjole? Er det slik man tror middelaldrende damer på bygda går kledd? Og alle damene på scenen går med umoderne, klumpete, høyhælte sko. Hvorfor?)

Et annet interessant (og litt kleint) grep er hvor mye Maris ytre kommenteres av både foreldrene og av Håvard. Stadig kommer de med kommentarer om hvordan hun ser ut, hva hun har på seg, hvordan hun lukter. Det reflekterer deres fascinasjon for henne, men understreker samtidig den distanserte skildringen av den sentrale karakteren. Noe som igjen gjør at vi ikke får helt tak på omdreiningspunktet i forestillinga: Mari.

Kanskje gjenspeiler dette også vår manglende forståelse av hvorfor så mange tilsynelatende vellykkede unge kvinner sliter psykisk. Vi nærmer oss kanskje problemet for overflatisk og klarer dermed ikke helt å få tak i det.

Begjær og forvirring

Lærlingen Leif opplever Håvard som en slags mentor også privat, noe som skaper en kommentar til hva det vil si å være voksen. Som tenåring forventer man at de voksne har fullstendig grep om tilværelsen, men det har de jo sjelden.

Iallfall ikke Håvard. Etter at Mari kommer tilbake til bygda er det som om Håvard får en liten midtlivskrise. Mari vekker et enormt begjær hos ham, noe som får ham til å tvile på samlivet med kona Karen. Samtidig skaper begjæret etter Mari en enda større lidenskap for Karen – og denne lett krakilske energien til Håvard (i Kyrre Hellums skikkelse) er kanskje det mest interessante i hele stykket.

Når det viser seg at også Karen begjærer Mari, minner trekant-dynamikken ganske mye om plottet i Chris Kraus’ I love Dick. Alt mens Mari er svært vekslende i sin interesse for de to (slik også begjærsobjektet Dick er i den nevnte romanen). Denne dynamikken – hvordan en tredjepart kan forløse uregjerlige følelser, både livgivende og destruktive, i et parforhold og livet for øvrig, er interessant. I love Dick går «all in» i de ydmykende og opprivende følelsene, og i sceneversjonen av Vår vesle er dette også det temaet som utforskes grundigst.

Søvnig

En gammel folkevogn med frontlysene på er eneste scenografielement i forestillinga. Denne anvendes til gjengjeld flittig. De mest intime møtene i fortellinga finner sted inni bilen – noen ganger er intimiteten kjærlig, noen ganger seksuelt ladet, noen ganger klaustrofobisk. Bilen brukes også av Mari til korte, halvhjertede fluktforsøk – noe som igjen understreker bygdeskildringa; bilen som symbol på frihet.

På bakveggen projiseres vekselvis live nærbilder av skuespillerne i bilen og «kjørebilder» av et regntungt vestlandsk landskap. De grå heiene driver forbi som om man så uinteressert ut av et bilvindu. Dette skaper en slags nummenhet hos publikum, noe som harmoniserer godt med den fargeløse tilværelsen en tung depresjon ofte preges av.

Gradvis smitter dermed den tunge stemningen over også på oss i publikum. Og i sluttscenen får vi endelig følelsen av at det faktisk går virkelig dårlig med Mari. Den uforbeholdne omsorgen foreldrene viser da, og det at Mari endelig åpner seg for dem og viser takknemlighet er rørende.

Men dette sluttbildet hales litt vel lenge ut, og kombinert med i overkant melankolsk musikk på lydsporet, blir det akkurat et hakk for sentimentalt. Synd – for som helhet har Vår vesle potensiale til å få oss til å reflektere rundt hvorfor depresjoner tilsynelatende oppstår stadig oftere. (Publisert 11.09.2018)

Vår vesle

av Kristin Auestad Danielsen

Regi: Victoria Meirik

Videodesigner: Ivar Smedstad

Dramaturger: Anders Hasmo/ Carl Morten Amundsen

I samarbeid med Dramatikkens Hus

Det Norske Teatret, Scene 3, premiere 6. september 2018

Vår vesle