Entusiasme og stolthet

Det slås på stortromma når Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet fyller femti år. Hålogaland Teater tar i bruk alle rom og hele 29 aktører. Sykle i snøstorm er et samarbeid mellom Hålogaland Teater, Vokal Nord, Nordnorsk kunstmuseum og Lille HT.Hyllesten til UiT fungerer godt som teater – stort sett.

Hugin og Munin

Odins to ravner pryder logoen til UiT. Hugin betyr «tanken» og Munin betyr «minnet» –viktige elementer for et universitet. Ravnene, tanken og minnet blir også med i Sykle i snøstorm. En video med nærbilde av en glinsende, svart ravn dekker hele sideveggen i teatersalen når vi kommer inn til kveldens første teaterrom der sal og scene har byttet plass. Vi sitter på benker belagt med tepper og puter i en slags 70-tallsstil. Skuespillerne inntar etter hvert stolrekkene i amfiet foran oss. Men først starter sangerne fra Vokal Nord å synge høyt, høyt over oss. Vi skimter dem gjennom metallgulvet der oppe. Skuespillerne starter sin dialog om starten på UiT fra sine posisjoner i scenekonstruksjonene under dem igjen. Mellom dem flyr to skuespillere i ravnekostymer. Her bruker teatret de virkemidlene bare de har til rådighet – det fungerer fint.

Peter Hjort

Første del av forestillinga handler om oppstarten av UiT i 1968. Peter Hjort var dosent ved Rikshospitalet i Oslo i 1967, han var hematolog – spesialist i blod. Han blir presentert som en hedersmann og tøffing – en dag blir han observert syklende i snøstorm – dette er den rette mannen til å bygge opp et universitet i Tromsø. Han tar oppdraget han får og flytter til Tromsø sammen med kona Tove som var lærer, og de fire barna. Historien er bygd opp som en dialog mellom Peter Hjort, kona Tove, det akademiske etablissementet med helsedirektør Karl Evang i spissen og det politiske Norge med statsråd Kjell Bondevik og statsminister Per Borten. Ekteparet Hjort hylles. De skinner som nypussete statuer. Kark Evang & co var mot etableringa av et universitet med medisinstudium i Tromsø fordi det ikke var noe fagmiljø, eller noen akademisk tradisjon, her. Ketil Høegh som Karl Evang kommer med et godt plassert stikk til dagens situasjon: «De samme argumentene vil dere bruke om 50 år mot etableringa av et PCI-senter i Bodø». Dette senteret for akutt hjertemedisin kommer nå på plass, men motstanden fra det akademiske miljøet i Tromsø har vært stor.

Litt omstendelig om oppstarten

HT gjør det klart at de ikke er akademikere, teatret har sin egen måte å formidle historia om UiT på, men formidlinga av oppstarten av Norges arktiske universitet er faktisk nettopp en smule akademisk. Historia blir et slags fortellerteater. Regi og koreografi fungerer greit, men det hele blir litt vel omstendelig. Nå er etterrettelighet en nødvendighet og en dyd innen akademia – det ser ut til at det står høyt i kurs hos HT også.

          Det fortelles litt for kjapt om studentene som ankom i folkevognbussene sine. Jeg savner mer kjøtt på beinet her – eller et nærbilde av de første studentene. De var jo en radikal og interessant gjeng. Kanskje vi får en forestilling om dem en annen gang? Ravnene som av og til kommer flaksende over hodene på oss anmoder Hjort, universitetsledelsen og forestillinga om å se framover. Og det gjøres. En gjeng med svært entusiastiske, unge skuespillere/dansere kommer i roller som studenter rundt blant publikum. Forestillinga er blant annet bygd opp av intervjuer med studenter. De korte biografiene vi får er autentiske og er med på å vise bredden i fagene UiT som startet med medisin og siden jus, nå kan by på. En studerer til å bli vernepleier, en skal bli tannlege, en studerer kjønn og likestilling – dette er noen eksempler. De formidler at UiT ikke bare er i Tromsø, men også i Narvik, Hammerfest, Harstad og Alta. De unge aktørene er knallgode dansere og formidler med liv og lyst og tro på framtida – det blir rørende og berørende.

Fokus på naturvern

Publikum deles opp etter første seanse. Den gruppa jeg tilhørte ble geleidet først til en liten scene der Kristian Fr. Figenschow står på programmet sammen med fire sangere fra Vokal Nord. Figenschow er en fremragende komiker. Han forteller og spiller historia om etableringa av et smelteverk for kobber. Han spiller den sleske gründeren som bare er interessert i profitt, naturverneren som protesterer mot avfallsdeponi i fjorden, den fjottete ordføreren som vil… ja, hva vil han egentlig? Og fiskeren som kommer brautende opp fra havet og er steike forbanna for at levebrødet hans forsvinner på grunn av undervannsdeponiet av avfall. Figenschow formidler festlig, sangerne smetter inn med sangen så fint. Men det er noe med selve historien som blir litt rotete og litt fjernt. Jeg kjenner ikke den konkrete historien som ligger bak – hvor er dette? Hvem står bak? Jeg savner en litt sterkere adressering og tilknytning til de faktiske forhold her.

Hyllest til vitenskapen

Neste rom vi ledes til, er dekket av sølvblankt materiale. Rommet er rektangulært, vi sitter på isoporbenker rundt på sidene. Sabina Jacobsens videoarbeider fyller øverste del av veggene. Det er videoer av ild/vulkan, is og av alger/tang i bevegelse under vann. Danserne presenterer seg som naturvitenskapelige fagpersoner. Vi humrer litt over de gjenkjennelige og vennlig karikerte forskertypene. Guri Johnson leder flott og myndig an – hun er kaptein på et forskerskip som skal ut på en viktig ekspedisjon. Arbeidet er seriøst og alvorlig. Det hyller 50-årsjublanten ved å understreke viktigheten av arbeidet forskerne ved UiT gjør. Seansen i sølvrommet avsluttes med det tillitsvekkende: «everthing is going to be alright» som transformeres, med noe som minner om kinesisk aksent, til det noe illevarslende: «evelything is going to be all light». At alt skal bli lys kan jo være fint, men her bringer det tankene inn på noe apokalyptisk, kanskje en kjernefysisk eksplosjon. Kina satser på å bli en arktisk stormakt, hvilken påvirkning det vil ha på nordområdene?

Er vitenskap og kunst motpoler?

Vi ledes videre til en brun pub der vi plasseres på barkrakker og blir servert glass med noe brunt og sprudlende. Spilleområdet er bardisken og en scene midt i rommet der husbandet sitter. Ketil Høegh er en slags barsjef. Akademia blir beskyldt for å bare være opptatt av sitt. Aktørene kommer med appeller – ikke uten sting – til akademia og UiT: «Lær av teatret! Snakk med folk! Kom på banen!»

         Så er det ut til kveldens mest spektakulære scene: en fiskemerd – en slik som oppdrettsnæringa har fisken sin oppi – rett utenfor teatret. Dette er både interessant rent rommessig og smart ved at det understreker stedet HT og UiT forholder seg til: havet og den arktiske naturen. På en scene midt i merden akkompagneres danserne av to joikende vokalister. Nede i merden ser vi et par sei som har forvillet seg inn. Rundt oss er det fjell og fjord og lys fra byen. Alt dette spiller inn og gjør menneskene på scenen nokså små. De integreres i omgivelsene. Teatret er virkelig en del av alt rundt.

        Sykle i snøstorm er en del av teatrets prosjekt SEED, der det skal settes fokus på ressursforvaltning. «Teatret skal bruke kunsten til å skape samhandling, dialog og samarbeid med andre deler av samfunnet som det politiske miljøet, media og vitenskap», skriver de. Det borger for flere spennende prosjekter ved Hålogaland Teater. (Publisert 16. september 2018)

Sykle i snøstorm

Idé og konsept: Inger Buresund og Yngvar Julin

Dramatiker: Liv Heløe

Regi: Petter Næss:

Regi/koreografi: Un-Magritt Nordseth

Scenografi: Yngvar Julin og Ane Elene Johansen

Lysdesign: Øystein Heitmann

Kostymedesign: Ann-Jorunn Pedersen

Maskedesign: Leo Thörn

Videodesign: Sabina Jacobsen

Komponist, sanger og musikalsk leder: Johan Sara Jr.

Hålogaland Teater, premiere 15.september 2018