Gravalvorlig og fragmentarisk Peer Gynt

Peer Gynt er blant Ibsens absolutt mest spilte tekster i dag – det er et skuespill for det 21. århundret. Det er nok mange grunner til det, men blant de mest åpenbare må være at spørsmålet om personlig identitet er blitt så presserende, og omstridt. Hva vil det si å være «seg selv», og hvordan henger selvet sammen – med seg selv og i relasjon til andre, til samfunnet, til historien?

Det norske teatret har en viktig plass i historien om Peer Gynt på scenen. Hans Jacob Nilsen satte opp stykket for første gang på nynorsk i 1948, og den oppsetningen representerte et brudd med den nasjonalromantiske tradisjonen som hadde dominert i Norge til da. Nilsen la vekt på den eksistensielle ironien og kritikken i stykket, og ville at publikum skulle «gå heim som frå andre Ibsen-stykke, og kjenne seg personlig anklaga.» Siden er stykket også satt opp av teatersjef Tormod Skagestad (1962), og alle husker nok Robert Wilsons versjon fra 2005. Fallhøyden er altså stor når teatersjef Erik Ulfsby setter opp stykket i eget hus.

Vakker og dyster scene

Navet i forestillingen er den gamle Peers (Toralv Maurstad) møte med Knappestøperen (Svein Tindberg). Disse to er på scenen mesteparten av tiden, men da for det meste som tilskuere til minner om episoder fra Peers liv. Disse minnene spilles altså ut av andre, og vi møter slik ikke én, men åtte versjoner av Peer i forestillingen. De syv andre introduseres for oss ved at Toralv Maurstad spiller den såkalte løkscenen, hvor Peer minnes de forskjellige rollene han har inntatt; «Havsnødsmanden», «Guldgraver-jeget», «Oldtidsgranskeren», «Profeten» – «en ustyrtelig Mængde Lag!», som det heter i Ibsens versjon. Minnene, eller scenene, kommer hulter til bulter, ofte i fragmenter og i varierende intensitet, slik minner ofte gjør.

Scenografien er flott, og bidrar sterkt til å gi forestillingen flyt og sammenheng, i samspill med forskjellige projeksjoner på gjenstander og skuespillere. Det dominerende elementet er en bro – hvor møtet mellom Peer og Knappestøperen finner sted, over en elv. Det kan nok høres ut som en klisje – møtet på broen over livets elv, men det fungerer godt. Broen brytes også opp i deler og brukes som skip, utkikkspunkt, trapp osv., samtidig som den altså er projeksjonsflate for antydete landskap og symboler (så som en urskive med viser under Prestens tale). Scenograf (Arne Nøst) og videodesigner (Reidar Richardsen) har skapt en visuelt vakker og dyster scene hvor Peers selv-ransakelse finner sted.

Sterk slutt

Forestillingen begynner altså med sluttens oppgjør og spiller de få scenene med Knappestøperen ut i variasjoner og gjentakelser som små mellomspill eller pauser i Peers strøm av minner. Vi er på vei til Hægstad, hvor Peer ligger i gresset og fantaserer, så ved kysten av Marokko, til møtet med Den fremmede passasjer, Den grønnkledte, Bukkerittet, Bøygen, Hægstad, Dovregubbens hall, i ørkenen og så videre fram mot Dårekisten i Kairo og så det siste selv-oppgjøret. Slutten er sterk, og her kommer den 92 år gamle Toralv Maurstad virkelig til sin rett, før han går «tvers igjennom», mot Solvejg og hytta deres hånd i hånd med barnet Peer (som altså er den niende versjonen av hovedpersonen her).

Fall i intensitet

Forestillingen bæres av møtet med Knappestøperen, og den spiller seg dermed ut på gravens rand så å si. Dette gir forestillingen et dystert preg, og det er lite latter i salen, noe som nok er tilsiktet. Men dette gravalvoret peker også mot det som er oppsetningens svakhet, nemlig de stadige fallene i intensitet. Peer Gynt er på mange måter en episodisk og fragmentarisk tekst, men når den brytes opp i adskilte episoder, kan resultatet også bli en litt utvendig ansamling av scener. Man kan selvsagt argumentere for at hovedpersonen er mange, at han ikke er én, men han er allikevel den samme personen, det er jo derfor spørsmål om hva det vil si å være seg selv kan stilles. Og når han spilles, som her, av åtte (eller ni) forskjellige skuespillere, med hvert sitt uttrykk, språktone og fysikk, glipper noe av identifikasjonen og tilskueren kan miste litt av interessen. Tross fabelaktig scenografi, og tidvise høydepunkt, er det en versjon av stykket og av hovedpersonen som forbauser med å variere enormt i intensitet, slik at det til tider faller ned i monotonien. Det kan hende at dette endrer seg når forestillingen får satt seg, som man sier. Da håper jeg også at språket setter seg bedre – for selv om Peer er en prinsippløs fyr, har jeg sjelden sett en mer prinsippløs omgang med nynorsken; her er det «eg» og «jeg», «ikke» og «ikkje» i et salig rot, ofte i samme replikk, for ikke å snakke om at vi får høre ord som «hjem», «frem» og «hva». Det er distraherende, selv for en bokmålsbruker som undertegnede.

Peer Gynt

Gjendiktet til nynorsk av Jon Fosse

Manusbearbeidelse: Erik Ulfsby og Carl Morten Amundsen

Regi: Erik Ulfsby

Scenografi: Arne Nøst

Kostymedesign: Ingrid Nylander

Lysdesign: Torkel Skjærven

Videodesign: Reidar Richardsen

Koreografi: Belinda Braza

Komponist: Mitja Vrhovnik Smrekar

Dramaturg: Carl Morten Amundsen

Det Norske Teatret, Hovudscenen, 9. september 2018