Jan Fabre engasjerer

En orgie av toleranse. Det er noe Jan Fabre ikke tåler. Det at alt tolereres. For eksempel at i Flandern er det blitt stuerent å snakke med de høyreekstreme partiene. Det er nærmest på moten. Tilfeldigvis leser jeg på en norsk riksavis sine nettsider den samme dagen som jeg skal se Fabre, at Fremskrittspartiet ønsker å opprette asylmottak i Afrika og helst i de landene som mottar mest støtte fra Norge, tilsynelatende uten at noen synes forslaget er skandaløst. Jeg er vel kanskje derfor litt ekstra mottakelig for dagens forestilling.

        Billedkunstneren, koreografen og iscenesetteren Jan Fabre har for vane å sjokkere, og publikum forventer at han går litt lenger hver gang. At skuespillerne ofte er avkledde er derfor ikke overraskende. At de masturberer seg selv og andre er vel kanskje uvanlig, men ikke veldig sjokkerende. At en skuespiller stikker en geværpipe opp i rumpa og krabber rundt på alle fire med fråden stående rundt munnen, hadde jeg imidlertid aldri sett før. Heller ikke en mann som har sex med en sykkel ved å holde penis inntil eikene på det spinnende hjulet. Det sier litt om det universet Fabre skaper at disse to scenene faller naturlig på plass i forestillingen.

        Troubleyn-kompaniet har plassert ut store rader med svarte flighter på hver side av scenen. I hvert hjørne står små, runde stålbord med hver sin leselampe. Enkelte profiler og parkanner henger såpass lavt at de blir elementer i scenografien. Det som imidlertid preger scenen er tunge Chesterfieldstoler og sofaer som representerer essensen i Jan Fabres a propos:

        Du sitter komfortabelt i en Chesterfield og ser på tv. Når rumpa er behagelig plassert i en luksussofa er sansene dine fanget. Du sluker alt og ser ikke kritisk på noe lenger. Den myke komforten og den voluptuøse luksusen i en Chesterfield gjør deg i stand til å se de forferdeligste ting og høre det verste sludder. Alle bilder og alle uttalelser er akseptable såfremt du sitter godt og varmt med rumpa langt nede i stoppet lær. Ideen var å lage en slags Chesterfieldballett ved å vise hva mennesker er i stand til, og ved å la dem være offer for de verste ydmykelser. Ingen toleranse for toleransen er det Orgy of tolerance handler om.  (Jan Fabre)

Forestillingen åpner med en konkurranse i masturbasjon i heseblesende tempo. Fire mannlige og kvinnelige utøvere kledd i gymdrakter, fotballsokker og lakksko masturberer seg til gjentatte orgasmer mens de hele tiden blir pushet og coachet av fire trenere i noe som minner om Stasiuniformer. Scenen er ganske morsom og varer lenge, såpass lenge at vi etter hvert slutter å le og det er vel også meningen. I neste scene får vi dele betraktningene til offiserer i en herreklubb som forteller om sine siste trofeer. En har ikke plass til flere muslimer på veggen, en annen er lei av å jakte italienere eller homofile, osv. Mens de forteller får de hånd- eller munnsex av unge piker som går fra den ene til den andre. Tempoet holdes høyt hele veien, godt hjulpet av intens musikk fra komponist Dag Teldeman. I en scene ligger tre kvinner i handlevogner og føder oppvaskmiddel, potetgull og annen unødvendig hyllevare. En fantastisk versjon av Svanesjøen blir utført ved hjelp av handlevogner som dansepartnere. Bisarre rollefigurer kommer og går gjennom hele forestillingen. En kjempebaby rusler rundt på scenen, kanskje et symbol på tapt uskyld eller at det finnes håp i generasjonen som kommer etter oss? På et tidspunkt kommer Jesus inn på scenen bærende på et kors i naturlig størrelse.  Han har tilsynelatende gått feil, men blir raskt plukket opp av en stylist som med enkle grep forvandler ham til toppmodell.

         Forestillingen er morsom og hadde det ikke vært for det fysiske uttrykket og elementene av koreografi, ville jeg kalt det for en farse. Kanskje fordi den spilles på samme scenen er det flere ting som minner meg om Castorfs Norden for to år siden. Det burleske, men spesielt den voldsomme energien på scenen. Forestillingen ender med at skuespillerne/danserne står i front av scenen og roper fuck til stort sett det meste. Fuck intellectual theater, fuck you Jan Fabre, fuck you that have come here just to watch us naked, fuck all those not paying their tickets, fuck the arabs, fuck the french, etc.

        Jan Fabre sjokkerer ikke på langt nær så mye som han og resten av kompaniet imponerer med styrke, energi og presisjon. Å angripe forbrukersamfunnet er ikke noe nytt, men ingen vil vel påstå at situasjonen ser ut til å forbedre seg i noe særlig grad, aller minst Jan Fabre. Uansett viktigheten av Fabres a propos, måten kompaniet forteller, fremstiller og utfører dette på er høyst virkningsfull. Det er derfor etter min mening en svært god forestilling, som kanskje ikke vil feste seg i minnet for alltid, men som man kommer ut fra i en blandet tilstand av opprørt opprømthet.