Å være en kropp i verden

Mennesket har likt å se seg sjøl som kronen på skaperverket med rett til å legge alle andre skapninger under seg.

TYNGDE

Tekst: Demian Vitanza

Regi: Simon Boberg

Komposisjon og musikk: Nils M. Larsen og Bendik Hovig Kjeldsberg

Scenografi og grafisk materiale: Minutten/Erik Sæther

Lys: Yasin Gyltepe

Dramaturgi: Elin Amundsen Grinaker

Nationaltheatret, Amfiscenen, Ibsenfestivalen 2018, 19. september.

Protagonisten i Demian Vitanzas scenedikt – en død mann som kommuniserer gjennom ei jente og en eldre mann – identifiserer seg med planteriket som «en av skogbunnens vekster», og mens han levde, kommuniserte han fysisk med plantene.

Vitanza har forma mannens livshistorie som to vakre, poetiske scenedikt. Historien er basert på etterlatte notater fra skuespiller Terje Strømdahls avdøde ektemann, og rommer den dødes sykdomshistorie og kjærlighetshistorie sett fra hans perspektiv. I urframføringa fortelles historien i første person gjennom Terje Strømdahl selv og ti år gamle Eline Flæte Modalsli. De framfører hver sitt scenedikt til musikk henvendt til publikum, men ordene er retta til den gjenlevende ektemannen. Scenen er dekket av sagflis og rommer bøyde, forvridde gatelykter som trolig skal illudere visnede planter og et avbrutt liv og kjærlighetsforhold. Langs fonden står musikerne bak et stort miksebord med keyboards, metronom og andre musikkmaskiner og framkaller sfærisk og rytmisk musikk tilpassa diktenes innhold.

Distanse og nærvær

Den avdøde hadde Polio som barn, og døde av ettervirkninger. I den første delen, framført av Eline Flæte Modalsli, er historien sett ovenfra verdensrommet, etter døden, fortalt i fortid. I den andre delen forteller Terje Strømdahl historien sett nedenfra, i futurum, om hva som skal komme til å skje i den dødes liv fra barndom til død. Person, stil, musikk og tekst endres i andre del, som framføres av Terje Strømdahl. Når han formidler den dødes historie om barndom, sykdom, ensomhet og kjærlighet, blir teksten mer jordnær, konkret fortellende, samtidig som den bevarer sin poetiske stil, men med lidenskap, energi og ekspressivitet.

Med hele seg bærer Strømdahl fram den dødes fortelling. Usentimentalt, åpent, søkende og sensitivt, som om han forsøker, ikke bare å gjengi den dødes fortelling i Vitanzas poetiske språk, men virkelig prøver å forstå og inkorporere den andres livserfaring og menneskebilde, og finne måter å formidle det på kroppslig til publikum. Mens Modalsli framkalte en dempa, vemodig undring gjennom mild, distansert uskyld, spiller Strømdahl med en intensitet og et scenisk nærvær som får det til å hamre vilt av medfølt erotisk lengsel og psykisk smerte. Begge utfører en enkel, symbolsk koreografi og spiller på den performative situasjonen gjennom fysisk distanse og nærhet, kroppslig henvendelse og blikkontakt med publikum. Koreografien skaper en viss dynamikk, men tilfører ikke noe vesentlig til framføringa. Det er det kroppslige nærværet og formidlinga av teksten gjennom stemme, kroppsspråk og blikk, som bærer forestillingen.

Å være en kropp i verden

Det er fascinerende hvordan Strømdahl klarer å gi kroppslige uttrykk til Vitanzas poetiske språk, som formidler en fenomenologisk opplevelse av å være en kropp i verden relatert til det organiske livet rundt seg. Den fysiske formidlinga av jeg-personens erotiske oppvåkning med henda i jorda, og styrken i de forbudte kreftene som skal komme til å herje i ham, får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Etter en kraftanstrengende episode slapper han litt av og lader ut til musikken, før han innstiller seg på ny, søker og fanger opp nye impulser som han formidler kroppslig og verbalt med avpassa energi. Samtidig tar han inn publikum, som han i blant kommuniserer med gjennom et flørtende blunk, men uten å miste kontakten med elskeren og Vitanzas ord.

Modalsli formidler også en fenomenologisk livsfølelse, men hun gjør det gjennom ordene, for eksempel når hun forteller at hun/han (den døde) «savner vekten av en kropp / Å være en kropp på jorda / Kjenne tyngdekraften som et reisverk på to bein med muskler og rygghvirvler som kjemper med å holde kroppen oppe». Språket må ha oppstått av et kroppslig behov – et savn etter et annet menneske, og der menneskene bruker ord, bruker planetene tyngdekraften for å tiltrekke seg hverandre. Men ordene kan bli like grådige som savnet, forklarer hun/han, og ordene som «spiret» ut av munnen hans, slynget seg rundt halsen på den elskede som en kveleplante. Da sykla den andre vekk, «på leiting etter noe som kunne døyve ensomheten» (ett kyss, litt galskap).

Diktets budskap

Demian Vitanza er en spennende forfatter. Han engasjerer seg i viktige prosjekter og skriver godt, gjerne med utgangspunkt i autentiske forelegg. Denne gang bidrar han til den offentlige samtalen om hvordan vi forholder oss til sykdom og annerledeshet, ikke minst på kjærlighetens område, og han bidrar også til samtalen om hvordan vi forholder oss til det store kretsløpet vi er en del av. Hjulpet av aktørene holder han fram et vakkert menneskebilde som trues av en farlig streben etter det perfekte, og et verdensbilde som overskrider det ødeleggende, antroposentriske skillet mellom menneske og natur. Som merka av polio, har den døde identifisert seg med planteriket som et laverestående vesen, men diktet opphever den hierarkiske rangeringa. «Alt strekker seg oppover mot lyset / De som strekker seg lengst, vinner». Slik er naturens lov, men «jeg er her / Eller der / Nede i mørket / Et frø kan vente i flere år med å spire, bare vent», sier han (som ennå ikke født). Gjennom diktet ser vi imidlertid at identifikasjonen med plantene ikke gjør ham liten og mindreverdig. Gjennom kunnskapen og omsorgen for blomstene framstår han tvert imot som et sjeldent vakkert menneske. Han strekker seg mot lyset og kjærligheten, som plantene. Som en sjelden plante, opplever han lykke gjennom kjærlighet og rekker å blomstre en kort stund, før universet krever ham tilbake. Slik framstår den døde som et bilde, ikke bare på det universelt menneskelige, men på det vi deler med alt levende.

Iscenesettelsens dilemma

Tekst, budskap og framførelse til tross meldte det seg noen betenkeligheter ved iscenesettelsen. Scenografien og koreografien virka for det meste nokså platte, og ideer som kan se bra ut på papiret, fungerer ikke nødvendigvis i rommet. Det føltes litt rart å se ei ti år gammel jente framføre en død manns tale – livsvisdom og fortellinger om sex, sykdom og død i et voksent, poetisk språk. Det var som om Gud, eller en klok mann i barnets skikkelse, forsøkte å trøste den gjenlevende, og det var nok også hensikten. Det er ikke noe galt i ideen om at den jenta de ikke fikk, materialiserer seg og trøster den gjenlevende, og Eline Flæte Modalsli framførte den krevende teksten på imponerende vis. Likevel tok jeg meg i å leite etter alternative sceniske løsninger, som at jentas monolog kunne framføres som voice over til en film der vi ser henne løpe og hoppe fritt i en blomstereng og ved havet, og vi følger blikket hennes når hun ligger og ser opp i himmelen og inn i det store verdensrommet. Til tross for dette var det en sterk forestilling, og det skal bli interessant å se hva Demian Vitanza kan få til som dramatiker i større formater og oppsetninger med mer avansert iscenesettelse. (Publisert 21. 09. 2018).