André Bjerke som oversetter av dramatikk i bunden form

André Bjerke har oversatt flere av verdenslitteraturens mesterverker til norsk: Shakespeares Hamlet, Goethes Faust og Molières Misantropen, for å nevne de viktigste. Jeg skal konsentrere meg om Bjerkes oversettelse av Misantropen, utvilsomt Molières ypperste verk, første gang oppført i Paris i 1666. Den amerikanske litteraturforskeren Harold Bloom, som er en kompromissløs elitist, har sagt at etter athenerne har vi hatt to store dramatikere: Shakespeare og Molière. Og for straks å innta det samme eliteperspektivet, vil jeg hevde at mellom Molière og Bjerke er det et åndsfellesskap – hos begge finner vi en forening av språklig eleganse og avansert komikk, som får utfolde seg med kraft og vitalitet i den fem akter lange salongkonversasjonen som Misantropen også er.

De fleste av Molières store komedier er, i henhold til det franske klassiske dramaets regler, skrevet på aleksandrinske det vil si tolvstavelsers vers, som rimer parvis på hverandre. Et eksempel fra Misantropen:

Mais quand on est du monde, il faut bien que l’on rende

Quelques dehors civils que l’usage demande.

Molières replikker klinger naturlig og uanstrengt selv om de er støpt i aleksandrinernes strenge form, og er et godt eksempel på klassismens estetikk: tvang og disiplin må til for at geniet skal yte maksimalt; de vakreste fruktene vokser på spalier. Nå Bjerkes oversettelse av samme versepar:

Men vanlig skikk og bruk vil alltid foreskrive

en høflig omgangsform: Slik er da selskapslivet!

Det lyder like naturlig og normalt som den franske originalen. Å få til dette er mye vanskeligere enn det ser ut som. Én ting er at fransk stavelsestellende versemål skal over i norsk aksentuerende, enda verre blir det når det skal rimes. Det franske språk er usedvanlig rikt på homofonier og assonanser – det er i sitt vesen anaforisk og repetitivt. Norsk har andre kvaliteter, men ikke denne. Vi kommer til stadighet i rimnød når vi skal oversette vers i bunden form. Mange har prøvd seg uten å lykkes. Man må ha et særegent talent for å dikte på vers, og man må være nærmest genial for å gjendikte på vers, altså prestere under dobbelt tvang: både formidle innholdet og forme uttrykket i overensstemmelse med originalen.

Hva er det så Bjerke gjør med Molières franske vers? Gjennomgående oversetter han til tolvstavelses vers, riktignok slik at vers med trykksvak utgang kan få 13 stavelser, som i siterte versepar: foreskrive / selskapslivet. Men dette går fint på norsk som har overveiende trokeisk tonetrykk (skrive, livet), da høres 12 og 13 stavelsers vers like lange ut.

Den høflige og urbane omgangsformen som gjaldt i aristokratiske kretser på Molières tid, utfordres i Misantropen av komediens hovedperson, Alceste, som hevder at man alltid skal være ærlig og si hva man mener – alt annet er falskt og forlorent og et uttrykk for tidens dekadanse. Hans venn Philinte prøver å snakke ham til fornuft:

(sitat fra Bjerkes oversettelse)

En høyst nødvendig dyd er den: å være smidig;

rettferdighet kan bli for nidkjær og utidig.

Sunn sans og sunn fornuft vil aldri slå til lyd

for overdrivelser: Hold måte – selv med dyd!

I den første riktig komiske scenen (I, 2) får vi se hvordan det går når Alcestes idé om alltid å si sannheten skal gjennomføres. En tredje person, Oronte, kommer inn, han har fått det for seg at han er dikter og ber om Alcestes vurdering av et kjærlighetsdikt, en sonett, som han nettopp har skrevet. Komikken består i at Alceste vegrer seg og går lange omveier før han blir presset til å si at Orontes sonett bare er affektert versemakeri og en lek med ord. Molière og Bjerke må ha hatt veldig moro begge to med å lage et så virtuost meningstomt dikt. Her skal jeg nøye meg med å fremføre Bjerkes versjon, idet jeg minner om at en sonett har en mer komplisert rimstilling enn de parvise rimene i en aleksandriner:

Vel er det sant at håpet mildt kan lindre

og tidvis dysse lidelsen i blund,

men, Phyllis, flyktig er vår gledesstund

når intet lys i håpets spor får tindre.

Du gav meg meget – Phyllis: gi meg mindre!

Vær heller sparsom med din hånd og munn,

vær heller gjerrig, kjære, hvis du kun

kan gi meg håpet i mitt hjertes indre!

Skal jeg en evig ventetid fortæres

i elskovsflammen som av håpet næres,

må døden bli min tilflukt. Og jeg vet:

At selv din store godhet er forgjeves,

O, skjønne Phyllis! For et liv som leves

i evig håp, er dømt til håpløshet.

Diktet parodierer hyrdediktningen og den presiøse stilen som var så utbredt i hoff- og salongmiljøene på 1600-tallet, der følsomhet ofte utartet til føleri og overflatespill. Kvinnen som diktet er rettet til – Phyllis – bærer et typisk hyrdinnenavn og er en ren sjablong. Molière benytter her anledningen til å sette uvesenet på plass, gjennom sitt talerør Alceste – han spilte da også selv denne rollen. Hans formaning til alle dårlige diktere åpner slik:

Monsieur, cette matière est toujours délicate,

Et sur le bel esprit nous aimons qu’on nous flatte.

Herved Bjerkes oversettelse (her tar jeg med hele tiraden):

Det er en mildest talt penibel sak, min herre;

vi vil jo helst ha ros for det vi gjør, dessverre.

Forleden kom en mann til meg med sine dikt

(jeg nevner ikke navn!) Jeg sa da noe slikt

til denne hedersmann: Mot skrivekløe finnes

det bare én resept – at den må overvinnes!

Den øder kostbar tid, og man bør legge bånd

på denne trangen til å glimre med sin ånd,

og til å vise frem sitt verk: En slett forfatter

har blottstilt seg som narr; og vekker alles latter.

(Foredrag holdt på Litteraturhuset i Oslo, 8. oktober 2018.)

Karin Gundersen er professor i fransk litteratur, Universitet i Oslo.