Dr. Mitra Kadivar; psykoanalytikeren som ble erklært schizofren

Mitra

Konsept og ledelse: Jorge León.
Dramaturgi: Isabelle Dumont.
Scenografi: Thibault Van Craenenbroeck.
Musikk: Ictus Ensemble og Eva Reiter.

Utøvere: Simone Aughterlony (danser), Claron McFadden (sang).

Film: Filmen Mitra av Jorge León hadde premisere i Kunstenfestivaldesarts, Les Halles de Schaerbeek, De Munt/La Monnaier, Brussels, 2018.

Teaterstykket Mitra bygger på en virkelig historie, som endte med å bli en internasjonal nyhetssak i 2013. Dr. Mitra Kadivar, lege og psykoanalytiker fra Iran, planla å behandle rusavhengige på sitt hjemmekontor i hovedstaden Teheran og informerte naboene sine om dette. Dette falt naboene tungt for brystet og de klagde til politiet, som oppsøkte Dr. Kadivar og fortalte at de hadde mottatt en klage på hennes mistenkelige oppførsel. Naboene hadde klagd på hennes privatpraksis og mente hun var gal, fordi Kadivar ifølge dem påsto at det stadig gikk et barn og trampet i gulvet i leiligheten i etasjen over hennes. Naboene hadde ikke barn og Dr. Kadivar hadde ikke klagd på naboene, hun hadde bare informert dem om den kommende praksisen. Men politiet trodde ikke på Kadivars versjon. Hun henviste politiet til foreningen for internasjonale psykoanalytikere, Eurofederation of Psychoanalysis (EFP), for å få hennes faglige kvalifikasjoner bekreftet, men politiet nektet å undersøke dette.

Dr. Mitra Kadivar (f. 1954) er det eneste medlemmet av World Association of Psychoanalysis i Iran, og er også medlem av Eurofederation of Psychoanalysis (EFP). Hun avsluttet sin legeutdannelse i Iran i 1979, videreutdannet seg i Paris, og oppholdt seg i New York til og med 1993. Da kunne hun vende hjem til Iran som freudiansk psykoanalytiker. Hun hadde altså et stort nettverk hun kunne kontakte utenfor Iran for å be om hjelp i den desperate situasjonen som oppstod i 2012, ettersom hun skjønte at det kunne være hennes eneste mulighet til å få hjelp, i et så politisk korrupt system som dagens Iran er. Dr. Kadivar sendte derfor en epost til sin venn Dr. Jacques-AlainMiller i Paris, hvor hun har utdannet seg som spesialist i psykoanalysen, og ba ham hjelpe henne. Dr. Miller ba om mer informasjon og dokumentasjon fra henne, og lurte på om hun har en advokat som kunne hjelpe henne. Mitra svarte på mail:

— For the moment I don’t have any documents and i don’t know what I’m accused of.

As long as the procedure has not got to court, a layer cannot impeach. Can you see the mess? All I know is, I informed my neighbors of my intentions to convert my apartment into a center for the treatment of drug-addicts. I have the legal right to do so. But I don’t know what I’m accused for.
Dr. Mitra Kadivar.

Mitra rekker å sende eposten før politiet henter henne, og hun blir tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus.

Forestillingen Mitra

Forestillingen Mitra er et hybridprosjekt med videoinstallasjon, sang, opera — fremført av den amerikanske sopranen Claron McFadden —, dokumentarfilm, musikkteater og installasjon. Den er bygd opp av åtte sekvenser som progressivt forteller Dr. Mitra Kadivars historie, og som tildels flyter over i hverandre.

Teaterforestillingen startet med at publikum ble hentet inn gjennom sceneinngangen for skuespillerne. Vi ble så ført inn gjennom installasjonen på scenen, som består av en haug med byggerester fra en byggeplass; knuste, sort-hvite keramiske fliser, bøyde rør, jernstenger, en servant osv. En kvinne, danseren i forestillingen, er ikledd en heldekkende sort maske foran ansiktet og en hodebekledning dekket med små firkantede sort-hvite keramiske fliser, og en grønn sykehusdrakt, sitter og graver i de støvete ruinene. Vi puster inn det ubehagelige støvet, og finner til slutt våre trygge seter i benkeradene, frontalt foran scenen.

Forestillingen har begynt med publikums inntreden. Vi følger aktøren, danseren med den sorte masken, som flytter på, knuser og løfter byggrestene. Lydkulissene av elektronisk musikk er truende, dyster. Danseren er med i alle sekvensene, og kan tolkes som både det emosjonelle kaos som rammer alle som blir innlagt på psykiatrisk sykehus, eller som havner i undertrykkende situasjoner, og hovedpersonen Mitra. I tillegg ruller videoer på skjermene, mens danseren med den sorte masken hele tiden flytter og løfter, legger seg på og sitter på skrotet på scenegulvet.

Under forestillingen får vi innblikk i eposter, Mitras observasjoner, reaksjoner, og hvordan hun ble behandlet under oppholdet på psykiatrisk sykehus. Alt dette er beskrevet på en stilisert og forenklet visuell og tekstlig måte, slik at fokuset hovedsakelig ligger på epostene og videoene på de to store lerretene, hvor vi følger historien fra den starter med hennes innleggelse. Det er mye informasjon å forholde seg til og tildels vanskelig å fordøye sammen med de emosjonelle inntrykkene og danserens bevegelser.

Mailer mellom Dr. Miller og Dr. Hamid

Mailutvekslingen etter innleggelsen foregår hovedsakelig mellom Dr. Miller i Paris, og professor Dr. Hamid på det psykiatriske sykehuset i Teheran. Dr. Miller forsøker å gi råd til Dr. Hamid, som i utgangspunktet virker interessert i Dr. Millers synspunkt, ettersom han har internasjonal anerkjennelse. Idet Dr. Miller ber om å få snakke med Mitra for å høre hvordan hun har det, brytes imidlertid kontakten, og Dr. Miller aner uråd. Sykehuset svarer ikke på Dr. Miller epost og epostdialogen mellom Dr. Miller og Dr. Hamid fører ikke frem. Han kontakter derfor Universitetet i Teheran og får Dr. Kadivars tidligere studenter og professorer å engasjere seg i saken. De oppsøker sykehuset, men får ikke møte Mitra. Hun er på skjermet avdeling. Konklusjonen fra psykiaterne i Teheran er at Dr. Mitra Kadivar er psykotisk og at hun lider av schizofreni. De skal starte medisineringen av henne. Hun er fremdeles ikke samarbeidsvillig hevder sykehuset, og hennes aggressive adferd må de gjøre noe med. Det hele er et uløselig mareritt.

Video og dokumentariske scener

Videoene viser mennesker som er innlagt på psykiatrisk sykehus samt ulike sterile interiørbilder. De sort-hvite keramiske flisene på veggene, og i det innebygde toalettet, har de samme flisene som er anvendt i forestillingen på scenegulvet og som også er limt på danserens hodeplagg. Vi ser nærbilder og scener fra psykiatrisk sykehus med en kvinne som slår seg i ansiktet og skriker, en mann ser seg fortumlet rundt, hvileløst virrende på en stol. En annen relativt ung mann er plassert på en enecelle hvor bare en liten glugge er kontakten han har med omverdenen. Han sitter klistret inn mot døren og stirrer tomt mot oss. Så slår han seg selv, ruller rundt på gulvet. Munnen åpen. Skriket er lydløst. Vi hører ingenting. Interiøret vi ser filmet fra psykiatrisk klinikk er monotont, med nakne rom, toalettskåler i metall, en tom seng boltret fast i gulvet, en naken kvinne med ryggen til som sitter på en sykehusseng, vinduene dekket, så man ikke kan se ut. Det hele er klaustrofobisk, klinisk, skremmende, innestengt og upersonlig.

I sterk kontrast til de umælende og hjelpeløse pasientene blir dokumentariske utsagn fra den frisatte Mitra Kadivar projisert på skjermene. Hun er filmet frontalt i halvfigur, slik at vi ser henne snakke rett inn i kamera, noe som gir oss den nødvendige nærheten til personen Mitra Kadivar, hvor hun også leser opp egne mailer som hun sendte til Dr. Miller. Hun fremstår som en vakker og stolt kvinne i 60-årsalderen. Det mørke grønne sløret som lett er lagt over hodet og bak over skulderen, indikerer at opptakene er gjort i Iran, der det medfører bøter for kvinner å opptre offentlig uten tildekt hode og hår.

Hennes ansikt er merket at hendelsene, og gråten presser på når hun forteller om hendelsene fra psykiatrisk sykehus i tilbakeblikk.

— Det verste i all ydmykelsen er å ikke bli ansett som et menneske lenger, forteller hun.

Hun ble omgjort til en «ting», en psykiatrisk pasient, en schizofren, som ikke er tilregnelig, et «ikke-menneske». Hennes matte blikk og triste uttrykk brenner seg fast i minnet. Vi skjønner at Mitra har vært feilplassert. Hun er ved «sine fulle fem»; kan resonnere, tenke klart, analysere. Hun forteller også at hun uten forvarsel eller begrunnelse en natt ble omplassert til akuttavdelingen der det bare var menn, uten vakthold og det ikke var mulig for henne å låse døra til rommet sitt. Stadig ble hun forstyrret av vandrende, forvirrede og neddopede menn som ville inn til henne. Hun måtte ta i bruk sine profesjonelle ferdigheter for å roe ned vandrerne og få dem ut av rommet sitt. Marerittene fra denne redselsfulle natten forfølger henne fortsatt.

Videoklippene veksler mellom nåtid og fortid og iscenesatte situasjoner. Der psykiateren Dr. Hamid i mailene hevder hun er psykotisk og hallusinerer, demonstrerer mailene hun sender til Dr. Miller det motsatte: hun er våkent tilstede i alt som skjer. Helt til medisineringen inntreffer. Da stopper mailkommunikasjonen fra hennes side.

Noen visuelle bilder fra forestillingen risser seg inn som knivskarpe beskrivelser: En tynn arm projiseres over de to lerretene. Vi ser helsepersonell holde armen, to stykker må til. En sprøyte injiseres. Bivirkningene av medisineringen av antipsykosemedisinen Haloperidol ruller over scenebildet:

«Aggressive bahaviour/agitation

Anxiety

Changes in vision, including blurred vision

Difficulty consentrating/difficulty speakingor swallowing/inability to move the eyes/increase in amount of urine/

Loss of balance control

Mask-like face»

Mitra har blitt nektet epostkontakt med omverden. Nå er hun ikke i stand til å kommunisere med noen. Virkningen av medisineringen inntrer.

«SOS Mitra»

Dr. Miller skjønner at forhandlingene med sykehuset ikke fører frem og tar så initiativ til at universitetsmiljøet i Teheran aktiviseres ytterligere. Et stort møte med medvirkende fra Paris og Teheran blir gjennomført ved det psykiatriske sykehus i Teheran for å diskutere Mitras skjebne. Sykehuset tviholder på diagnosen psykose og schizofreni, og Dr. Millers gjentatte oppfordringer om å erklære henne psykisk frisk, fører ikke frem. Det han imidlertid har klart å presse gjennom overfor sykehuset er at Mitra skal kunne ha mailkontakt en time om dagen. Dr. Kadivar ble hun sint da hun fikk vite at Dr. Miller arrangerte det ekstraordinære møtet på sykehuset med representanter fra Paris for hennes skyld. «Hvorfor skal jeg få særbehandling?! Jeg er innstilt på å bli på psykiatrisk sykehus resten av mitt liv», hadde hun kommunisert til Dr. Miller på mail, da hun fikk vite om det offisielle møtet.

Møtet i Teheran førte altså ikke frem til en revurdering av diagnosen, og det er da Dr. Miller igangsatte SOS Mitra, en internasjonal kampanje for å få satt Dr. Kadivar fri. Han opprettet hjemmesiden mitra2013.com, fraParis, den 7. februar i 2013. Dette utløser en internasjonal kampanje hvor særlig psykoanalytikere og psykiatere oppfordres til å skrive under. Kampanjen blir nyhetsstoff og får 4500 underskrifter, og avsluttes med den endelige frisettelsen av Dr. Mitra Kadivar i 2014.

Forestillingen Mitra avsluttes med et barn som kommer inn på scenen. Videoene viser gravemaskiner knuse og rive ned veggene fra det psykiatriske sykehuset hvor vi så de innesperrede menneskene. Jenta bærer en hodebekledning, en hvit maske som dekker ansiktet, hodet og nakken. Barnets identitet er tildekket og hun vandrer lystig omkring, men selv om historien om Mitra Kadivar ender godt, er det følelsen av ruin som henger igjen når man går ut av Black Box teater. Sterkt og viktig teater som man ikke kan unnlate å bli merket av og huske i lang, lang tid.

Iran i sort-hvit

Historien om Dr. Mitra Kadivar er en moderne historie om et enkeltmenneskets kamp mot et korrupt politisk system. Prosjektet hadde fortjent mer oppmerksomhet og omtale i norske media, også fordi det viser den evige kampen mellom den maktesløse og makten.

Det som savnes i forestillingen, og som også kunne gjort den lettere tilgjengelig for et større publikum, er at Irans kulturhistoriske og politiske bakgrunn ikke er inkludert. Forestillingen Mitra handler derfor ikke bare om en enkeltpersons skjebne, men navnet Mitra er indirekte en representant for den iranske stoltheten som bygger på før-islamske tradisjoner. Iran er verdens eldste uavbrutte sivilisasjon, bortimot 7000 år gammel. Iran betyr «ariernes land», som kommer av ordet Ārya: «nobel». Zarathustriasmen oppsto ca.1700-1000 f. Kr., var tildels en videreutvikling av Irans opprinnelige religioner. Mitra er et navn med vedisk opprinnelse og i utgangspunktet av en maskulin identitet og sentral gudeskikkelse som knyttes til solen, lyset og rettferdighet i Zaratustras religion. Iran var i en svunnen tid fundert på et matriarkalsk samfunn og kvinnenes stilling har variert under ulike dynastier, men stoltheten over å være iraner, fra arienes land, er et fundament i iranernes identitet. Iran er mest kjent som Persia, det persiske riket som strakte seg fra Kina i Øst til Egypt og Spania i Vest. Persiske vitenskapsmenn var mestere i administrasjon, de hadde fremragende vitenskapsmenn som oppfant algebra, studerte astronomi med mere, og de praktiserte religionsfrihet. Den arabiske invasjonen i 651 møtte stor motstand, og overtok de fremskritt den persiske kulturen hadde frembrakt.

Alt dette, og mere til vet generasjonene før Ayatollah Khomeinis islamske maktovertakelse i 1979. Sett fra dette perspektivet er det lov til å anta at det også er Dr. Mitra Kadivars kulturelle selvbevissthet, ved siden av hennes personlighet, som berger henne gjennom forsøket på tilintetgjørelse som hun ble utsatt for. Navnet Mitra er godt kjent blant iranere, og et vanlig jente/kvinnenavn, men altså også en mytologisk helteskikkelse. Det ligger dypt rotet i den Iranske kulturs historie å ha sterke kvinner som sier hva de mener, og som fra gammelt av også har opptrådt offentlig i ulike settinger. Fra den rike persiske teatertradisjonen vet vi for eksempel at i teaterformen naqqali opptrer både menn og kvinner med sang, fortelling og dans. Politiske aksjoner som «My Stealthy Freedom» (http://mystealthyfreedom.net/en ) de siste årene, hvor kvinner kaster sløret i offentligheten, og risikerer bøter, fysisk tortur og fengsel, viser noe av denne selvbevisstheten og ureddheten.

Det er med andre ord et savn i forestillingen at konteksten: Iran før og nå ikke er presentert og at forestillingen indirekte presenterer kun et Iran i sort-hvit. Å skissere den historiske konteksten ville styrket historiens allmennmenneskelige budskap: Overgrep handler om å se enkeltmenneskets kamp for å overleve og politisk maktutøvelse under en og samme vinkel. Og kjenner vi ikke historien til et folk og land, kan vi heller ikke forstå nåtiden.

Den islamske revolusjon og dagens Iran

Det ideologiske maktskiftet i 1979 er et svært viktig bakteppe for å forstå Iran i dag. Muhammed Reza Sjah Pahlavi sto for og videreførte en reformvennlig, vestlig orientert politikk, etter sin far, Reza Shah Pahlavi. Pahlavidynastiet varte fra 1925 til 1979, og begge bar kongetittelen «Sjah» og var eneherskere. I Reza Shahs tid fikk kvinnene stemmerett, og det var forbudt for kvinner å bære slør i offentligheten. Både Muhammed Reza Pahlavi og hans far moderniserte Iran, og Teheran var ansett som «Midt-Østens Paris» på 1960-tallet. Kvinner fulgte vestlig bekledning og tidens mote: miniskjørt, platåsko, badet i bikini, osv. Fokuset på høyere utdanning førte til at Iran i en periode lå på verdenstoppen for høyt utdannede kvinner i verden. Iran gjennomgikk en fundamental endring i 1979, da Ayatollah Khomeini kom til makten. Forhistorien er at han ble sendt i eksil i 1963, fordi han motarbeidet opphevelsen av føydalismen som Muhammed Reza Sjah Pahlavi jobbet frem. I 1978 ble han forvist også fra Irak, og fikk deretter innreisetillatelse til Frankrike. Derfra sendte han sin islamske propaganda i egne radiosendinger. Ved hjelp av USA gjorde så Khomeini et statskupp, og Sjahen måtte flykte.

På tross av dagens Sharia-lover har kvinner i Iran gjennomsnittlig høy utdannelse, og det er stor motstand mot det islamske diktaturet. Politiske protestbølger som «Den grønne bevegelsen»,kalt «Persian Awakening» eller «Persian Spring», startet da millioner av mennesker strømmet ut i gatene i protest mot valgfusket i 2009 og har ført til bred motstand i alle lag av befolkningen: muslimer, ikke-muslimer, ungdom, intellektuelle osv. Når skolene bad ungdommene rope «Marg bar Amrica!» (Død over Amerika!), fra skolenes høyttalerne ropte ungdommene «Marg bar dicatator!» (Død over diktatoren!). Myndighetene har slått hardt ned på de ikke voldelige protestbevegelsene og tvunget millioner av mennesker bort fra gatene. Men opprøret er vanskelig å kontrollere og ulmer fortsatt under overflaten. Iranere vet hvor de kommer fra, og kjenner sin historie.

Dr. Mitra Kadivar har med andre ord vokst opp i en kultur som har en lang og stolt kulturhistorisk bakgrunn, også med sterke kvinneidealer. I tillegg har hun vokst opp under en reformperiode hvor likeverd, utdannelse og kvinners rettigheter fikk et gjennombrudd i samfunnet. Med sin utdannelse og internasjonale kontakter stod Mitra Kadivar i en særstilling, også vel vitende om at Mitra er gudinnen for lyset, for rettferdighet, og at hun er en som kjemper ikke bare for sin egen del, men for alles beste. Mitra vant en seier, ikke bare for seg selv. Hun seirer ved å opprettholde en selvbevissthet om hvem hun er, vise sin standhaftighet og bevare sin stolthet, også i solidaritet med sine undertrykte medsøstre og brødre, som aldri blir satt fri.

Dr. Mitra Kadivar (f. 1954) er en iransk lege og psykoanalytiker bosatt i Teheran, Irans hovedstad. Hun er Irans eneste medlem av World Association of Psychoanalysis.

Teaser for Ultimafestivalen: https://www.ultima.no/events/eva-reiter-jorge-leon-mitra-1

Internett: La Regle du Jeu: SOS Mitra:https://laregledujeu.org/categorie/dossiers/sos-mitra/

Freudian Assosiasiation, Islamic Republic of Iran: https://freudianassociation.org/en/sos-mitra/