Å sitte. Ikke reise seg. En slags kommentar.

Jeg så den siste forestillingen av De utvalgte ute i steinbruddet på Nesodden. Jeg var (visstnok) den eneste som ikke sto under applausen. Det virker demonstrativt å sitte når alle står, skriver Ingvild Holm.

Det er søndag kveld. I det jeg kjører utover Nesodden blir det mørkt. Det er fint å kjøre gjennom Nesoddenlandet i mørket. Jeg kjører med Google, og parkerer et stykke ned i Kvistemyrveien. Egentlig skulle vi stått på Svestad brygge, men det vet ikke Google hvor er. Vi er flere som står der, i ei bilklynge, og det er så vidt plass. Jeg tar på det jeg har av varme klær, klemmer et gammelt ’bil-pledd’ (arv etter pappa, – det lå alltid i bilen) under armen, og rusler forsiktig ned en svakt opplyst bakke med løs småstein. Jeg er tidlig ute.

Lese mer?
Jeg er abonnent Jeg er ikke abonnent
Logg inn Bli abonnent