Stormen som aldri stilner

Peter Handkes Stendig storm (2010) ser ved første øyekast ikke ut som et skuespill. Dramaet er utstyrt med en rolleliste, men det mangler sceneanvisninger, replikker med de talende skikkelsenes navn over, samt den tradisjonelle inndelingen i akter og scener – isteden består teksten av fem sekvenser, og disse kan like gjerne oppfattes som kapitler, mens det hele legges frem av et mannlig jeg som dermed får status som historiens forteller. Handke selv har ikke plassert boken i noen sjanger, men i Jon Fosses vakre norske versjon blir den karakterisert som et skuespill, skjønt det på omslagsteksten blir understreket at den «kan lesast både som roman og som teaterstykke».

            Så hva er Stendig storm? Teksten er nettopp begge deler; den lar seg uten vanskeligheter oppføre på en scene, og den fremstår like uanstrengt som et stykke narrativ prosa. Mange av jegets replikker kan forstås som sceneanvisninger, mens dialogen for sin del er blitt gitt en noe uortodoks form, til drama å være – slik som i den nedenstående passasjen, der jegets bestefar ikke får anledning til å fullføre en beretning familien later til å være ytterst fortrolig med, en beretning om hvordan han en gang ble arrestert fordi han slengte rundt seg med okseøyne (som det – lugubert nok – skulle kokes suppe på) til en del av kvinnene inne i byen. På scenen kan jegets opplysende innledningssetning simpelthen sløyfes:

         Her vart forteljaren endeleg avbroten av den dystre av døtrene hans: «Far, den historia har du alt fortalt til oss tusen og ein gong, berre at augnekastaren då alltid var ein annan, landsbydåren, granneidioten eller kven det no var. Kvifor vil du alltid forstyrra, far? Kvifor kan du ikkje for ein gongs skuld vera alvorleg? (s. 20)

Andre steder er dialogen mer av det slaget man er vant til fra dramatiske arbeider i trykt utgave, med navn og kolon foran replikkene, skjønt satt opp som fortløpende tekst:

          Valentin: «Historia om far vår som barn: korleis han vart send til presten med den årlege faste haustgåva, ein svær sekk med eple på ei trillebår. –» Gregor: « – med eitt hjul – » Begge saman: « – og korleis far vår så seier til presten: ’Herr geistlege rådsherre, her kjem eg til dykk med epla frå utedotreet vårt.’» (s. 68)

Selv om man umiddelbart kan gruble over hvorfor Handke har valgt å skrive noe som sjangermessig har karakter av å være både fugl og fisk, oppdager man raskt at det er nettopp slik det måtte gjøres. Slik får forfatteren ytterligere understreket at alt som foregår, finner sted i jegets hode; det er denne mannens fabulerende spekulasjoner rundt sin egen familiehistorie vi ser legemliggjort – det hender også at han går inn i lengre samtaler med enkelte av skikkelsene, samtaler som i så fall utspiller seg uavhengig av tiden. Dermed står vi overfor enten et drömspel eller en Traumnovelle, men Handke har et slikt suverent grep på den dramatiske teknikken at jeg ville velge å primært kalle Stendig storm et skuespill, eventuelt et lyrisk drama – siden forfatterens evne til å poetisere sitt materiale er bemerkelsesverdig (Handke-biografen Malte Herwig kaller dramaet «et drømmestykke i tradisjonen fra Shakespeare»). Resultatet er overveldende; som forfatteren Peter Stephan Jungk skriver, er dette kanskje Handkes mest vellykkede verk, og «i alle tilfelle hans mest personlige stykke». Handke er imidlertid nøye med å sørge for at stykket ikke blir for privat eller hermetisk internt; til tross for at han anvender sin egen familiehistorie, trenger man overhodet ikke å kjenne den for å ha utbytte av dramaet.

Menneskelig villskap og drømmens tidløshet

Stendig storm – Immer noch Sturm – henter sin tittel fra en sceneanvisning i Shakespeares Kong Lear (III, 2): Storm still. Her befinner Lear og hans trofaste narr seg ute på heden, mens stormen raser rundt dem, og kongen raser tilbake med en slik villskap at man kan lure på om han ikke er i stand til å overdøve naturkreftenes støy:

Blow, wind, and crack your cheeks! Rage! Blow!

You cataracts and hurricanoes, spout

Till you have drenched our steeples, drowned the cocks!

You sulphurous and thought-executing fires,

Vaunt-curriers of oak-cleaving thunderbolts,

Singe my white head! And thou, all-shaking thunder,

Strike flat the thick rotundity o’the world,

Crack nature’s moulds, all germens spill at once

That makes ingrateful man!

(III, 2, 11-19)

Lears mest furiøse monologer slår meg som nøkkelpassasjer for forståelsen av Handkes drama; menneskeskapte stormer – utløst av hat, misunnelse, grådighet, tvilsomme ideologier – er langt verre enn naturens vredesutbrudd, noe som også understrekes i en av Amiens’ sanger i As You Like It: «Blow, blow, thou winter wind, / Thou art not so unkind / As man’s ingratitude». (II, 7, 175-177) Hos Handke er det Hitler-tiden og annen verdenskrig som utgjør den vedvarende stormen, men en lear’sk hede forekommer muligens også, slik det fremgår allerede av de første setningene: «Ei hei, ei steppe, eller ein annan stad. No, i mellomalderen, eller kva tid som helst.» Denne målbevisst vage stedsangivelsen betoner det drømmeaktige ved stykket, som ikke desto mindre er solid forankret i bastante realiteter og nær historie. Dramaet utspiller seg på Handkes fødested Kärnten, en østerriksk delstat ved fjellkjeden Karavankene med en stor slovensktalende minoritet; landstripen har ligget under habsburgerne, det forhenværende Jugoslavia har gjort krav på den, og forholdet mellom Østerrike og Jugoslavia har tidvis vært anspent på grunn av slovenernes manglende rettigheter i delstaten. Det må videre anføres at høyreekstremisten Jörg Haider fikk stor oppslutning i området, så man kan definitivt si at det råder turbulente tilstander der; å snakke om stendig storm er ikke å overdrive. I Kärnten ble Peter Handke født i 1942 som såkalt uekte sønn av slovenske Maria Siutz (eller Sivec) og tyske Erich Schönemann – som tjenestegjorde i Wehrmacht. Forfatterens etternavn stammer fra mannen Maria giftet seg med samme år, underoffiser Adolf Bruno Handke, en skikkelse skulle få et mildest talt anstrengt forhold til. Skal man tro fortellingen Wunschloses Unglück (norsk utgave Kravløs ulykke) fra 1972, var ekteskapet et resultat av at underoffiseren hadde veddet med noen venner om at han kunne få Maria, men man skal være varsom med å tolke Handkes bøker for rigid selvbiografisk, noe også Stendig storm er et eksempel på. I et intervju i Der Spiegel (16/1990) har forfatteren selv avlevert en utvetydig erklæring angående forholdet mellom fakta og fiksjon i litterære verker: «… en blanding av sant og usant er egentlig det vakreste i litteraturen».

            Stendig storm starter med at en eldre mann – stykkets «jeg – befinner seg alene på scenen; det er åpenbart høst eller sensommer, for «ein eller annan stad« er det et epletre med «99 eple på, tidlegeple, nesten kvite. Eller seineple, mørkraude» (s. 9). En benk står der også, «heller tidlaus» (ibid.), men det skal snart vise seg at tiden lar seg angi. Fortelleren drømmer seg tilbake til 30-tallet, nærmere bestemt 1936, og handlingen i stykket skal etter hvert strekke seg frem til 50-årene  – mens en tidvis fatal familiehistorie gestaltes og veves sammen med verdenshistoriske begivenheter. Jeget ser for seg at syv nære familiemedlemmer kommer inn: besteforeldrene, moren, hennes søster Ursula og hennes tre brødre, Gregor, Valentin og Benjamin. Flere av dem kjenner han egentlig ikke, de døde da han var svært liten, så hans fremstilling av dem baserer seg på det andre har meddelt ham, samt på hans egne ideer om hva slags mennesker de kan ha vært. Og et element av fremmedhet er sterkt involvert:

         Alle kjem føre meg i svart-kvitt, og alle er vakre, slik folk er i svart-kvitt. Merkeleg at desse skapnadene der slettes ikkje liknar på forfedrane mine slik eg minnest dei frå livet, eller frå fotografi, eller frå forteljingar. Det er ikkje dei, korkje i utsjånad eller i handling eller i uttrykk. Og likevel er det dei. Det er dei! (s. 10)

Livet er en drøm, det svundne er en drøm, men slik jegets gjenkjennende utrop i det foregående sitatet antyder, har drømmen sin egen realitet eller sannhet. Vi kunne også si, med Johannes i Kierkegaards Forførerens Dagbog: «For Kjærligheden er Alt Billede, til Gjengjeld er Billedet igjen Virkelighed.»

            Familiemedlemmene – også besteforeldrene – er alle sammen yngre enn jeget; de ser ut slik de gjorde i 1936, mens han selv er et stykke oppe i årene (formodentlig på Handkes egen alder). Etter hvert som den imaginære tiden fortsetter å gå, blir imidlertid de andre eldre, i motsetning til jeget, som forblir i sin drømmende nåtid. Tre av skikkelsene skal uansett aldri bli særlig gamle, det sørger krigen for.

Krigens ansikt

De tre brødrene blir innkalt til krigstjeneste og stasjonert henholdsvis i Nederland (Gregor), Russland (Valentin) og Norge, nærmere bestemt i Narvik (Benjamin). De skriver brev hjem, og slik det fremgår av noe jegets mor sier, kan det fortone seg som om yngstemann trives med tilstandene:

Og så reiste mor seg frå benken og herma eller spelte den fråverande andre broren: «For Benjamin har krigen hittil berre vore god. Han har, skriv han heim, takk vere krigen vorte vaksen. Og han, som var lyssky før, har der oppe i tundraen lært seg å setja pris på sola. Etter tre månader utan, skriv han, kom ho tilbake i dag. (s. 48-49)

Benjamin har tidligere følt en utpreget vemmelse ved tilværelsen, i en nesten uutholdelig konkret forstand – vemmelse for konkrete fenomener som melkesnerk, daggryet, «hòlet mellom ribbeina til den krossfeste, for lansespissane til dei romerske soldatane» (s. 25), for valgplakater, for julen … denne idiosynkratiske avskyen hevder han at soldatlivet har befridd ham fra, men det varer ikke lenge før det også befrir ham fra alt annet. Benjamin faller i krigen, ikke engang 20 år gammel, og familien mottar et av de typiske floskelfylte telegrammene i den forbindelse, telegrammer som like gjerne kunne ha vært forfattet av roboter: « … til siste andedrag, tapper mot fienden … fienden … leid ikkje … for førar og fedreland … vil alltid minnast han med ære … måtte fiendens jord liggja lett på han … » (s. 59). Bla, bla, bla, kondolerer og god natt. Hva krigen reelt innebærer, blir nå ytterligere åpenbart for familien – i stigende grad antar den trekkene til Salvador Dalís maleri Krigens ansikt fra 1941. Jegets bestefar gir seg følgelig til å forbanne tyskerne i inderlig ramsalte ordelag: «Måtte Tyskland, Tyskland verta til ingenting i verda og endå ein gong ingenting, og her og der imellom ein utturka museskit, ein bendelorm i ei pisspotte, ei rusta dørklokke i eit knust tannglas i skitten snø.» (ibid.) Denne fullt begripelige forbannelsen har samtidig sine problematiske sider, i og med at den delvis rammer hans egen sønnesønn – dramaets jeg – som den ene datteren har fått med en tysk offiser, og som i store deler av stykket ligger i en barnevogn på scenen. Jeget får altså den noe blandede æren av å kunne betrakte seg selv som spedbarn og være vitne til hvor dyptgående problematisk hans egen eksistens er. Familien har et i beste fall ambivalent forhold til «byttingen» og «lausungen», som de kaller ham; moren utgjør naturligvis unntaket; hun insisterer dessuten på at det er snakk om et kjærlighetsbarn –men det fester seg uansett et inntrykk av at jeget ikke egentlig hører hjemme noe sted, hverken i Kärnten eller Tyskland. På et annet vis gjør en type hjemløshet seg også gjeldende for resten av familien, siden nazistene har forbudt slovensk som tale- og skriftspråk. Alle slovensktalende blir, under trussel om straff, pålagt å snakke tysk, som mange utelukkende bare har rudimentære kunnskaper i. Slovenske ord og uttrykk figurerer uansett ofte i stykket («å redda språk er å redda sjel,» sier jeget på s. 89), ikke minst i opplesningen fra eldstebroren Gregors håndskrevne bok om fruktdyrking – en bok som for øvrig er fullstendig reell og i dag er i Peter Handkes eie. De nøkterne, uskyldige setningene fra denne boken får en direkte subversiv kraft ettersom de fremføres på et språk de tyranniske makthaverne har forbudt og fordi de lar seg lese som noe helt annet enn det som opprinnelig var meningen: «Treet veks særs fort og gjev så jamne og gode avlingar.» (s. 23) I den foreliggende situasjonen kan dette tolkes som et lettere enigmatisk formulert håp om at Kärntens innbyggere vil vokse seg sterke og gripe til våpen mot nazistene, samt at de stadig vil få «goda avlingar», det vil si flere tilhengere.

            Siden faller også Valentin, USA-entusiasten og kvinnebedåreren som har hørt rykter om konsentrasjonsleirene og ikke fester noen særlig tiltro til den nazistiske propagandaen om hvor pent og pyntelig alt går for seg på disse stedene. Tvert imot har han en ganske klar fornemmelse av at dette er rene dødsleire, og at de broderte hilsenene de internerte sender hjem, er noe de lager i stummende mørke, i hver sin dødscelle, mens de venter på å bli henrettet: «… så kvar gong dei broderte kleda kjem til synes, er det eit teikn til familien: son vår, bror vår, far vår – og for kjærasten eller kjærastene: min kjære, våre kjæraste – lever ikkje lenger, han er hengd og er gravlagd i ei namnlaus grav for svik mot folk og rase«. (s. 80) Men da telegrammet med beskjeden om Valentins død ankommer, orker ikke faren å bli rasende lenger; krigen og sønnetapene har brutt ham ned, selv om han og hans kone spytter mot himmelen for å vise sin forakt:

         Og så mora: «Dei må vita at vi er fiendane deira.» Og så faren: «Igjen har einkvan falle ned i fortviling. ’Så!’ seier den gode Gud. Å, måtte no berre Gregor vår også omkoma, og Ursula vår, og ho andre med den vesle lausungen sin, under bombene, der ute, der, i deira tyske Rike. Så kunne vi i det minsto vera heilt åleine her.» Og dinest mora: «Du spottar?» Og dinest faren: «Ja! Ja!» Og dinest mora: «Hald fram med å spotta! Spott. Spott for meg»*

         Eldstesønnen Gregor, en adamittisk skikkelse som helst vil dyrke frukthagen sin («eit eplemenneske» kaller faren ham på s. 106), slutter seg etter hvert til partisanene; det samme gjør søsteren Ursula, den «dystre» eller bitre, som bestandig har følt seg forbigått og sett ned på: «De var alle imot meg, heilt frå eg var lita. Eg fann meg aldri til rettes hjå dykk. Aldri fekk eg leika med dykk. Og om eg fekk det, så lo de av meg ved fyrste høve». (s. 23) Ursula ender med å bli tatt til fange av nazistene og drept, mens Gregor overlever krigen; det samme gjør jegets mor, den lettsindige og lykkelige som et sted betror sønnen at hun aldri i sitt liv har vært trist at hun har en tro på «at vi alle høyrer saman, og at vi alle er gode for kvarandre, og at alt på jord, krig eller ikkje krig, er grunnleggjande godt …»:  (s. 52). Når man leser dette, vil det være vanskelig for flere av oss å la være å tenke på at Handkes egen mor, Maria, tok livet av seg i 1971, og at sønnen minnes henne i Wunschloses Unglück, som ble utgitt året etter.

Alle dem som faller

Men, som sagt: Man skal være forsiktig å lese Handkes bøker for selvbiografisk. De tre onklene hans het i virkeligheten Gregor, Georg og Hans, og det var den nest eldste av dem som overlevde krigen, noe Valentin hinter om på s. 15. Hverken Gregor eller hans søster Ursula kjempet på partisanenes side, Gregor falt i 1942; han fikk aldri se den elskede frukthagen sin igjen, og aldri være vitne til at den, som i dette dramaet, ble brent ned for at det kunne anlegges en parkeringsplass for stridsvogner der den hadde befunnet seg:

        Gregor: «Dei var enno unge, trea mine.» – Eg: «Dei skreik medan dei brann, pære og epletrea, stomnane så fulle av sevje, og då dei så rivna, lydde det som saluttar.» – Gregor: «– som vi elles pla fyra av påskeaftan for å feira oppstoda.»

          Den bitre ironien i Gregors siste replikk behøver neppe å kommenteres. Edens hage blir tilintetgjort av den moderne teknologiens høyst sekulariserte og banaliserte varianter av «kjerubene med det luende sverd», slik at det for all fremtid vil være umulig å vende tilbake dit. Eplemetaforikk og konkrete skildringer av frukten går ellers igjen flere steder i stykket, det formelig vrimler av epler her, og et av dem får rulle videre i Handkes neste stykke Die schönen Tage von Aranjuez (2012, oversatt av Fosse i fjor med tittelen Dei vakre dagane i Aranjuez), hvor dramaets to skikkelser triller et eple frem og tilbake mellom seg på bordet de sitter ved – passende nok i en hage.

Skjønt Handke setter sluttstrek ved å gi forfedrene en slags tvetydig og bisarr oppreisning, i et særegent, uventet sangnummer, er Stendig storm et verk om tilværelsens og politikkens evige tapere. Da freden kommer, får slovenerne i Kärnten overhodet ikke oppleve den friheten og jevnbyrdigheten de har drømt om. Britene, som de nylig var alliert med, fortsetter sammen med østerrikerne å undertrykke dem, mens det slovenske språket blir foraktet, om ikke forbudt. Som Gregor sier:

        Brått herskar dei no over den frie verda, og vi, som nyleg var fridomskjemparar saman med dei, er no draken som skal nedkjempast. Og kven er med dei? Nettopp dei som vi saman nyleg hadde kjempa imot – tusen års avkom. I går, på veg heim om kvelden, snakka eg med eit par vener, og brått vart steinar kasta mot oss, og det vart ropt til oss: dount spik jugoslav! Dis is Ostria. Og ingen av dei nye okkupantane snakkar språket vårt, og når vi vert kalla inn på kontora deira, må vi snakka via tolkar, og dei var alle i krigen saman med den tidlegare okkupanten, på denne og den andre sida av Karavankane, var dødsfiendane våre, av vårt eige folk. (s. 122)an

Dramaet befatter seg med All that fall – Alle dem som faller – som det heter i tittelen på et hørespill av Beckett. Men til tross for de mange eplene og Eden-allusjonene, er det ikke et stykke om et syndefall – det er uskyldige mennesker som faller (i kamphandlinger og billedlig), og mens deres fall er endelig, kommer reelle syndere rett som det er helskinnet fra ugjerningene sine. En uforglemmelig passasje skildrer en fyr som etter freden sprader av gårde med et hakekorsflagg, midt i en mengde av mennesker som stuper over ende uten å klare å reise seg igjen: «Ein hekatombe av falne ligg der stive snart» (s. 114), men fanebæreren går ufortrødent videre, etter å ha klippet ut hakekorset og det svarte omrisset med en stor saks. Slik marsjerer han inn i en fremtid som vil vite å verdsette den tidligere (ja, kanskje nåværende) nazistens tjenester og la gjemt være glemt.

            Slik de mange sitatene i denne omtalen har vist, er Jon Fosses oversettelse glimrende; han har da også tidligere demonstrert at han har et svært godt håndlag med Handke. Et par ting grubler jeg riktignok litt over: Hvorfor er ikke de kjente linjene fra Goethes «Prooemion» (sitert av yngstebror Benjamin) gjengitt i originalens versemål og med rim? («Tida »/«utvida» kan ikke sies å rime.) Men her har også Handke selv foretatt seg noe jeg ikke blir riktig klok på; i den velkjente sluttlinjen – «Und jeder Schritt ist Unermeßlichkeit» («og hvert skritt er uendelig») – har forfatteren av en eller annen grunn erstattet verbet «ist» («er») med «wird» («blir»). Om dette skyldes en glipp eller er intendert, tør ikke jeg å uttale meg om; hvis det siste er tilfellet, må jeg medgi at jeg ikke helt forstår hva som er poenget. Og da familien snakker om sangen med den oppmuntrende tittelen «Weltverdrußwalzer», altså «Verdsergringsvalsen» (s. 142) som de nå vil gjøre om til en polka, dropper Fosse rimleken de morer seg med: «probieren … musizieren … variieren». Til gjengjeld får han inn et rim («mor»/«bror») i en sangstrofe som ikke finnes i originalen. (Jeg antar for øvrig at oversetteren har irritert seg intenst over at selve fredsdatoen 8. mai 1945 både på s. 17 og 118 er blitt til 8. mai 1944, men på s. 120 er årstallet riktig.)

            Ellers det fullt forståelig at Fosse har valgt å ikke finne en slags gjengivelse av Johann Peter Hebels Kannitverstan («Jeg kan ikke forstå»/«Jeg forstår ikke»), ettersom fortellingen uttrykket går inn i, knapt er kjent i dagens Norge og dessuten er omtrent umulig å oversette på en noenlunde meningsfull måte. Andre litterære allusjoner er blitt fint ivaretatt, som henvisningene til Eduard Mörikes vårdikt «Er ist’s» på s. 121 («Ingen vår lèt lenger bandet sitt eller kva det no er, vaia gjennom lufta») eller Thomas Hardys roman Far from the Madding Crowd på s. 126 («Fjernt frå den rasande horden»).

            Så det er bare å gratulere Fosse med en storartet innsats. Og jeg gleder meg til å se Handkes praktfulle drama oppført på en norsk scene.