Bedøvet av ironi

4:48 Psykose

Av Sarah Kane, oversatt av Jon Fosse

Regi Eline Arbo

Dramaturg: Michael Evans

Musikalsk ansvarlig: Thijs van Vuure

Musikk av: Janis Ian («At Seventeen»), alt-J («Interlude I (The Ripe and Ruin)»), Lykke Li («Sadness is a Blessing»), Cezinando («Selv du»), Highasakite («God Don’t Leave Me»), Susanne Sundfør («Darlings») og Thijs van Vuure, inkludert et rytmekor der tekst er fra Sarah Kanes tekst.

Scenograf og kostymedesigner: Katja Ebbel Fredriksen

Lysdesigner: Karl Oskar Sørdal

Maskør: Jill Tonje Holter

Rogaland Teater, Intimscenen, 13. november 2018. (Premiere: 8. november).

Hvorfor sette opp Sarah Kane om en ikke vil gå inn i dybden av hennes desperasjon? Dette er spørsmålet Rogaland Teaters 4:48 Psykose vekker i undertegnede.

Det åpner lett, om melankolsk. Skuespillerne synger og spiller mens tilskuerne setter seg. Det fortsetter lett, og mindre melankolsk, med en distansert, tvilrådig og lett sarkastisk spillestil vi ofte ser i metateater og komedie. Et forsøk på å lulle tilskueren inn i falsk trygghet, for så å bore gradvis dypere inn i det sjelesyke mennesket? En kunne håpe, men slik blir det ikke. Gjennom hele Eline Arbos oppsetning av 4:48 Psykose finnes et ironisk filter, en avstand mellom tematikk og fremføring. Den gir et dempende, forsonende slør til et materiale som ikke finnes dempet eller forsoningsfylt, og in-yer-face eller rett-i-fleisen-teater blir det ikke.

Minke motstand

Stadig brytes tekstfremføringen av musikk. Sangtekstene kunne vært brukt i mange ulike kontekster, og derfor oppfatter jeg dem i denne sammenhengen som upresise, musikk som mindre musikalske valg enn Kanes egne språkvalg er. I Rogaland Teaters sesongmagasin - Arbo uttaler seg ikke i forestillingsprogrammet - begrunner regissøren bruken av musikk med at den «har med seg en emosjonalitet» og at den «hjelper oss å finne innganger til stoffet». Dette er nok riktig for kunstnernes arbeid i prøveprosessen, og kanskje gir sangene også åpninger til stoffet for noen av tilskuerne. Ikke for undertegnede. I 4:48 opplever jeg musikkinnslagene som avbrytelser, altfor hyppige pauser som avleder oppmerksomheten fra og demper intensiteten i tekst og situasjoner. Kombinert med spillestilen får jeg inntrykk av at Arbo og hennes lag prøver å minke motstand fra og krav til tilskuerne. Problemet er bare at grep som nok er ment tilgjengeliggjørende blir det motsatte. De flytter tematikken bort og ikke nært. Komediegrepene tar også kraft ut av den galgenhumor teksten har fra Kanes side, fordi brutaliteten både i humoren og i situasjonene den oppstår er svekket.

Systemkritikk

Arbo legger vekt på systemkritikk gjennom lett latterliggjørende samtalescener (behandlingsscener) der humoren har et drag av noe hånlig, ikke bare i fremstillingen av den sykes selvforakt, men også i skildringen av samtalepartnerne. Valget gir inntrykk av en underliggende «de må da kunne gjøre mer»-holdning, som sikkert er ment som en støtteerklæring til den som sliter, men som samtidig nedvurderer pasientens desperasjon over sykdommen som sykdom, og som forenkler de nyanser dramatikeren fremsetter sin systemkritikk med. Kanes tekst viser hvordan enkeltmennesker i systemet forsøker, men kommer til kort, i likhet med den psykotiske selv. Psykosen, slik hun skildret den, og slik den fremstår også i oppsetningen, er ikke en jevn eller stabil tilstand, og den syke - et tenkende menneske også som syk - prøver å behandle seg selv. Hun analyserer og forsøker å forstå, hun gransker og spør og krangler og sammenligner, men det som hjelper henne i ett øyeblikk, er til skade et annet. Hun veksler mellom reell klarhet, innbilt klarhet, og en tilstand hun også selv forstår er hallusinerende. Hun ser dessuten minst like mye menneskelighet og menneskeverd i menneskene rundt seg som i seg og sitt. 4:48 har monologdeler og deler som kan leses enten som ett menneskes indre samtale, som dette samme menneskets nåtidige samtaler med andre, eller som minner - reelle eller forvridde - av tidligere samtaler mellom henne (i store deler av teksten er det klart at det er en henne) og andre.

En og flere

Sarah Kanes tekst er uten sceneanvisninger, og uten rolleinndeling. Den kan spilles av en skuespiller eller flere, og den har vært spilt av en og av flere. Når den spilles av flere kan tekst fordeles på ulike måter mellom dem. På Rogaland Teater er den delt mellom tre skuespillere. Eline Arbo og dramaturg Michael Evans har valgt å gjøre en - Ragnhild Tysse - til hovedperson, av og til nøktern og direkte i sin tale, av og til hallusinerende rabulistisk og rasende billedrik, mens de andre to - Svein Solenes og Ingrid Giæver - er bipersoner som både kan tolkes som indre stemmer i hovedpersonen, og som samtalepartnere (behandlere, venner, familie). For alle tre er ytre trekk som kjønn eller alder irrelevante, skjønt kostymene Katja Ebbel Fredriksen har utstyrt dem med viser at alle er utilpass med seg selv: Klærne er outrerte og antyder på en og samme tid oppmerksomhetssult og at den som har kledd seg har gjort det uten å tenke på hvordan hen ser ut eller hva hen skal. Scenografien er begrenset til gjennomsiktige, oppskårne plastforheng - som tunge dusjforheng i et område langt større enn en dusj - samt nakne gulv og vegger malt i en korallrød-oransje farge (som endrer seg med lyset). Dette er både et institusjonelt landskap og et mentalt ingenmannsland, i samsvar med situasjon, tekst og tone.

Menneskeverd

Det har ofte vært hevdet, av dramatikere, regissører, dramaturger, skuespillere, kritikere og andre teatertolkere, at det sentrale temaet i Sarah Kanes verker er kjærlighet. Mye har vært sagt og skrevet om kjærlighetssavn, kjærlighetsmangel, offer, krav og sorger. Også Rogaland Teaters teaterprogram insisterer på dette. Undertegnede mener dette er innsnevrende. Slik jeg ser det er grunntemaet i Kanes dramatikerskap menneskeverd. Ønsket om å respektere sitt eget og andres menneskeverd, ønsket om å se andre respektere og slik bekrefte hennes og andres menneskeverd. Fortvilelsen, raseriet og håpløsheten når menneskeverdet krenkes og mennesket fornedres, av individet selv, av mennesker rundt, og av systemer, det vil si samfunnsstrukturer og -institusjoner. I Kanes tekster kan kjærligheten være en av flere veier til (midlertidig) bekreftelse av verdi, den kan være en medisin (med midlertidig virkning) mot fortvilelsen, den kan gi (midlertidig) håp, men den er aldri den eneste veien, den eneste bekreftelsen eller den eneste medisinen. I hennes dramatikk er den aldri et vidundermiddel og aldri en løsning, og dermed er den heller ikke grunnkraften. Det som søkes er en eksistensiell følelse av egenverdi. Dette gjelder kunstnerskapet igjennom, men ingen steder er det så klart som i 4:48, som hun skrev høsten og vinteren 1998 og 1999, frem mot selvmordet 20. februar 1999. Hun mente seg ferdigskrevet da hun døde. (Publisert 15.11.2018)