Discoskam og partydyp

Det er klimakrise, krig og et boligmarked som er umulig å kommme inn i. Vi er spøkelser og mentalt foryrret, vi er ingenting. I morgen kommer angsten og skammen, men det gjør ingenting. For nå gir jeg faen!

Festlig undergangsstemning

Et nettinggjerde står noen meter høyt på bakscenen. Over gjerdet og i halvmørket står lystekniker og dj. Et stort lysskilt henger på gjerdet: SUFFER. På det svarte gulvet er det tegnet et trist smilefjes. Ibrahim Fazlic hilser publikum velkommen i døren, stavrer seg etter hvert mot scenegulvet og starter forestillingen med rydderåd og vennlige ord om søppelsortering og ønske om donasjoner til gode saker. Iført miniskjørt, nettingstrømper, høyhælte sko og sterkt sminket. Dette skal bli en kontrastenes forestilling. Straks etter blåser Fazlic opp en stor, svart ballong med en støvsuger, og kryper tilslutt inn i den og sitter på scenen som en svart kule med hode. I falsett og med barnslig stemme forteller han om hunder som parrer, seg, sitter fast i hverandre, om fantasylitteratur, om seksuelle fantasier, om voldtekt.

Overflater og bakenfor

Ibrahim Fazlic holder konsekvent gjennom forestillingen minst to narrative linjer. På den ene siden festen som bægjær og selvrealisering, og på den andre siden alle de små og store moralske imperativene som fyller virkeligheten med sine påbud: Vær god, gjør det rette, forandre verden! Og mellom disse flyter skammen rundt. Det er en ytre visuell narrativ som blir kontrastert med små fortellinger, refleksjoner over moralske problemstillinger, hverdagssituasjoner. Det åpner opp for alle rommene mellom punktene, gir ny mening til begge punkter der de speiler seg i hverandre. Nattklubbrommet blir eksistensielt, og den kompliserte eksistensen blir plassert midt i alle festlighetene. Forestillingen består av en serie små hendelser, fra anekdoter til direkte publikumshenvendelser.

Klubbing er fortelling

Den nattklubblignende scenografien, de outrerte kostymene ha

prty lyf

Konsept og tekst: Ibrahim Fazlic

Utøver: Ibrahim Fazlic

Mediekunst og scenografi: Martinus Suijkerbuijk

Lysdesign: Anniken Arnøy (Teaterhuset AvantGarden)

Musiker/dj: Pedro Sanmartin

Dramaturgisk team: Guro Hugstad Stugu, Mari Moe Krysinska, Martinus Suijkerbuijk

Dramaturg i skriveprosessen: Kristina Kjeldsberg (Dramatikkens Hus)

Produsent: Mari Moe Krysinska, Ibrahim Fazlic Produksjoner

Co-produsent: Teaterhuset AvantGarden

Urpremiere, 15. november, 2018, Teaterhuset AvantGarden

ns, musikken som dundrer over høyttalerne gir en konstekst, blir en egen fortelling, gir en bakgrunn og kontrast til de mange små hverdagsfortellingene og anekdotene, refleksjonene og vurderingene av sosiale normer, lbgtq+, smerten ved andres egoisme, smerten ved ikke få få leve ut egen egoisme, livet i utenforskapet, identitetsjakt, suicidalitet, angst og skam, og den . Men samtidig viser han også et kritisk blikk på egen scenesituasjon: En fortelling om mobbing gjennom tolv års skolegang, avsluttes med replikken: Æ orke itj fuckings terapiteater!

Å spille med publikum

Ganske gjennomgående er Fazlic i samtale med publikum. Dette forgår på en ganske vennlig måte. Og vi svarer ham og deltar med i forestillingen; et demokratisk teater. Han oppsøker oss i seteradene, spør, får svar, får oss til å delta med ham. Han får oss til å synge med på karaoke; han spør om en klem; han spør om å få kline, iført en fetisjmaske innleder han en prat om hvor trivelig det er her og ender med å snakke om sykdom og medisinbruk; han deler ut et en haug med vannspistoler og ber om å bli sprutet ned der han danser for oss på gulvet mens David Guettas I am titanium dundrer; han inviterer en kvinne opp på scenen for å ta kvelertak på ham.

Det er veldig menneskelig å myrde

Kvinnen legger seg i fanget til Ibrahijm Fazlic, de koser og prater. Før han i all kosingen fører samtalen over til drap, drøfter hvem som dreper eller kan drepe. Alt mens han klapper henne på hodet, stryker henne over kinnet. I ubehaget løfter han opp spørsmålet om makt og hvem som har makt. At han som skuespiller eier og kontrollerer forestillingen og har makt. Eller ved å peke ut en i publikum, en hvithåret, middelaldrende mann, som det hvite, streite maktmennesket som alle hater. Eller kommer med overflatiske livsråd og poetiske betraktninger om havet man kan drukne bekymringene og tårene sine i, sammen med plast og flyktninger. Eller velge festen.

En avslutning og en fortsettelse

Dette er en morsom forestilling. Og det er en gjennomtenkt forestilling. Og en forestilling som utfordrer sitt publikum, fanget som vi er mellom lystbegjær og rettferdighetsbegjær, mellom fellesskapet og ensomheten. Den består av veldig mange små elementer som sømløst avløser hverandre, og med få dødpunkter. Dette er et skoleeksempel på en tolkningsåpen forestilling, som gir publikum frihet til å oppleve og forstå forestillingen i møte med seg selv.

Så langt er det bare fire ganger i Trondheim og det er bare å håpe at det blir flere forestillinger og andre steder i landet. Jeg anbefaler alle å notere seg navnet: Ibrahim Fazlic er en 24 år gammel scenekunster, utdannet ved skuespillerutdanningen i Verdal, Nord Universitet. prty lyf er hans første soloforestilling.

Enhver fest bærer bakrusen: Innledningen på anmeldelsen er Fazlics avslutningsord. Etter Æ gir faen! forlot han scenen og henga publikum til ensom applaus mot det etterlatte rommet.