Endimensjonal Hamsun

Det er ikke mulig å sette opp en teaterforestilling basert på Knut Hamsuns Pan, uten å ha kanoniseringen av romanen for øye, og man må regne med at 70 prosent av publikum kjenner eller har kjennskap til romanens hovedkarakter løytnant Glahn og nordlandssommerens hvite lys, kjøpmann Mack og hans lunefulle og unge datter Edvarda. Hamsun ønsket å fremstille romanen som «en liten bok med få mennesker og megen sjel - en stille og rød kjærlighetshistorie», og hvert kapittel skulle være som et dikt.  Denne anmelder leste Pan 24 timer før premieren. Så romanens fortelling ligger som et bakteppe, og som grunn for de forventninger jeg måtte ha til Rogaland teaters oppsetting i regi av Arne Nøst, som også har ansvar for scenografi og komposisjon av musikk.

Stilforvirring

Scenebilde, åpning: sentralt på scenen en futuristisk skulptur med seks armer som står oppvendt, og som viser seg å kunne slås ut, og skuespillerne benytter denne installasjonen til å sitte og gå på, og det viser seg også at den kan snurres rundt, noe den også gjør gjentatte ganger i løpet av kvelden. Anders Dale har fått utfordringen med å gestalte Glahn. Og han introduseres ved å stå i hjørnet av forkanten av scenen med en monolog vi kjenner fra romanens åpning. Det gjør Dahle inntrengende og fint og konsentrert. Bakteppet viser er en video av vann, og en diskret lyddesign med fuglekvidder skal sette stemninga. Ellers er belysningen kulørt og i varme sommerfarger av oransje og gult. Pan er selvsagt en panteistisk romantisk fortelling om Glanh som isolert og ensom naturekstatiker. Hamsund lar ham besjele naturen, og han blir «høy» av lyset i den nordlandske midtsommer, og han blir høy på seg selv og sitt møte med bygda og den betagende tyve år gamle Edvarda, som ser ut som hun er femten år. En lolita. Da kjøpmann Mack introduseres på scenen i et svært teatralsk kostyme (pute på magen for å illudere vom), inntrer det en stilistisk forvirring hos meg, for den futuristiske harde skulptur av grått metall står i skarpt motsetning til kostymene som illuderer klær fra 1894. Jeg tenker på hva regissøren har ønsket å fremme av tanker eller assosiasjoner med denne visuelle kontrasten? Glahn er en mann som snakker med innestemme. Og Dahle lar ham snakke med en toneløs monoton røst i to og en halv time. Bare et par ganger blir han eksaltert og skriker opp.

Dusten Glahn

Glahn i romanen er overfølsom, han gråter over en «fattig» sort kvist. Steinene er besjelet. Han ser inn i menneskenes indre, selv om han ikke er helt overbevist. Han sover ikke på tre netter. Det hvite lyset besetter ham med intensitet og uro. De unge piker vekker hans begjær. Og når hans møte med Edvarda får ham til ytterligere å gløde, streber han hektisk med å få hennes bekreftelse. Han er den overopphetede løytnant som ikke beter seg sosialt, og som vekker latter og som han skjemmes over. Arne Nøst har valgt en annen inngang til denne romankarakteren. Og jeg opplever fortolkningen som uklar, eller for å si det rett ut, meningsløs. Regissøren lar Dale fremstiller Glahn som en dust, på samme måte som Doktoren fremstilles som en tulling, i brun krøllete vadmelsdress og en tåpelig hatt. Doktoren er jo den rasjonelle og perfeksjonisten i Hamsuns roman. Her er han tvertimot en vag og distre skikkelse som blir overstadig full og som ikke synliggjør den sylskarpe kontrasten han skal være overfor løytnantens idiosynkrasier. Glahn er mistenksom, beregnende, sjalu, ondskapsfull, eksaltert, selvopptatt, spottende, overfølsom, isolert, sosialt ubehjelpelig, en drømmer, en fantast, en militær. Han gråter titt og ofte. Og han viser psykopatiske trekk i sin menneskelige innsikt, især om menneskenes svakheter og som han utnytter. Han er også en slags anarkist, en sabotør, og han suser omkring blant busker og trær i sine overopphetede psykiske spenninger. Ingenting av dette kommer fram i denne iscenesettelsen. Det blir jevnt over en lojal og intetsigende forestilling som ikke spisser seg til eller klarer å dramatisere og synliggjøre indre konflikter. Samspillet mellom Anders Dale og Ragnhild Arnestad Mønness fremtrer som likegyldig og uten motivasjon til hverken det ene kysset eller den andre kontrovers.

Ingenting lades

Alle bifigurene synes å være smartere enn løytnant Glahn, og derfor blir han en likegyldig og vattet figur uten den eksplosive latens han er ladet med. Hamsun skriver om Glahn: «jeg stirret som en sinnssyk». Dessverre er denne galskapen fraværende i denne fortolkning. Glahn er også grusom. Han skyter sin elskede hund for å få den overlevert til Edvarda, som død altså, og ikke den levende hund hun ønsket seg. Scenen er med, men som en slags transport i fortellingen. Ingenting får konsekvenser. Ingenting lades, vi får ikke innsikt i et menneske med alle de ingredienser jeg har listet opp ovenfor. Det kunne vært interessant, for i min nylesning av romanen så jeg en skikkelse som absolutt kan leses politisk og bli satt inn i en samtidskontekst, en romantiker som er militær, en fantast som besjeler og er paranoid, en egosentriker som kun elsker seg selv. Han har ingenting å gi, han vil bare ha. Glahn er teatralsk, men ikke teater-teatralsk, som her. Teater er stilisering, men i denne forestillingen synes jeg stiliseringen har fått forrang fremfor fordypelse og karakterskildring. Den etterlater meg likegyldig. Det blir oppvisningsteater, og derfor endimensjonalt. Kunstnerisk var videodesigner Reidar Richardsens bakprojekqjoner et virkelig flott verk som nærmest kunne stått for seg selv, og skuespiller Helga Guren, som Eva, og som jeg aldri har sett på scene før, har et trolsk og spennende nærvær og underspiller på en fascinerende måte. Hun vil vi sikkert få se mer til, og har et ansikt som skapt for film. Man kunne ha ønsket seg en fortolking som gav Hamsuns Pan en brodd og en farlighet vi kunne lært noe av, og som fikk oss til å se nærmere på hverandre og den enkelte når kreftene i ens indre tar overhånd og skaper kaos og gjør mennesket sårbart og lett manipulerbar. (Publisert 16.11.2018)